Partnervold og kjønn – hva viser forskningen egentlig?

Kvinner rammes oftere av alvorlig fysisk og seksuell partnervold. Samtidig viser forskningen at menn også utsettes for fysisk vold, psykisk vold og kontroll. Hvor kjønnsforskjellig partnervold fremstår, avhenger i betydelig grad av hva forskerne måler – og hvordan de måler det.

Er partnervold først og fremst vold mot kvinner, eller rammes kvinner og menn omtrent like mye? Begge påstandene finnes i den offentlige debatten, men norske undersøkelser viser et langt mer sammensatt bilde. Menn og kvinner rapporterer nokså likt om enkelte former for fysisk vold og kontroll, mens kvinner er klart mer utsatt for alvorlig fysisk vold, seksuell vold og flere former for gjentatt vold. Også forskernes valg av definisjoner, målemetoder og teoretiske perspektiver påvirker bildet. MannsForum har gått til forskningsarbeidene bak påstandene.

Ett spørsmål gir ikke ett svar

Hvor mye partnervold utsettes kvinner og menn for? Spørsmålet høres enkelt ut, men forskningen viser hvorfor det ikke er det. Resultatet avhenger blant annet av om man teller enkelthendelser eller gjentatt vold, om mindre og mer alvorlig fysisk vold skilles fra hverandre, om seksuell og psykisk vold inkluderes, og om kontroll måles som enkeltstående handlinger eller som et systematisk mønster som begrenser den andres frihet.

Dermed kan to tilsynelatende motstridende påstander begge beskrive deler av virkeligheten. Kvinner og menn kan rapportere omtrent like mye av enkelte former for partnervold, samtidig som kvinner er klart mer utsatt for flere av de groveste og mest belastende formene. Det betyr også at ett samlet prosenttall for «partnervold» kan gi mindre innsikt enn en oppdeling etter voldstype, alvorlighet, gjentakelse og konsekvenser.

Dette kommer særlig tydelig frem i Dale, Aakvaag, Strøm, Augusti og Skauges NKVTS-rapport Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen fra 2023. Rapporten bygger på intervjuer med 4 299 personer mellom 18 og 74 år og er den viktigste nyere norske befolkningsundersøkelsen på området.

Små forskjeller på én type vold – store på en annen

NKVTS skiller mellom mindre alvorlig og alvorlig fysisk partnervold. Mindre alvorlig fysisk vold omfatter blant annet kloring, lugging, klyping og slag med flat hånd, mens alvorlig fysisk vold blant annet omfatter slag med knyttneve eller hard gjenstand, spark, kvelertak, å bli banket opp eller truet med våpen. Begrepene beskriver dermed først og fremst handlingenes skadepotensial. At NKVTS betegner en handling som «mindre alvorlig», betyr ikke nødvendigvis at hendelsen oppleves som ubetydelig av den som utsettes for den.

Kjønnsfordelingen endrer seg markant mellom kategoriene. I NKVTS 2023 rapporterte 15 prosent av mennene og 13 prosent av kvinnene mindre alvorlig fysisk partnervold, mens 11 prosent av kvinnene og 3 prosent av mennene rapporterte alvorlig fysisk partnervold. Åtte prosent av kvinnene og to prosent av mennene hadde opplevd både mindre alvorlig og alvorlig fysisk vold. Tallene fremgår av kapittel 8, s. 103–105 i NKVTS 2023.

Seksuell vold gjør forskjellen enda tydeligere

Kjønnsasymmetrien blir større når seksuell vold inkluderes. I NKVTS 2023 rapporterte 5 prosent av kvinnene voldtekt ved makt eller tvang fra partner. Bare fem menn i undersøkelsen rapporterte det samme, et antall som var for lite til at forskerne kunne foreta en meningsfull statistisk kjønnssammenligning. Dette fremgår av rapportens s. 104.

Dette er en viktig grunn til at relativt like tall for enkelte fysiske handlinger ikke kan brukes som dokumentasjon på at partnervold som helhet er kjønnssymmetrisk. Når alvorlig fysisk vold og seksuell vold skilles ut, er kvinner betydelig mer utsatt. Samtidig blir det motsatte resonnementet også problematisk dersom tallene for alvorlig fysisk og seksuell vold brukes som om de viser at menns utsatthet for andre former for partnervold er ubetydelig. Forskningsspørsmålet må derfor være mer presist: Hvilken vold snakker vi om?

Kontroll gir et annet kjønnsbilde

Dette blir særlig tydelig når vi ser på kontroll. NKVTS 2023 undersøkte fire former for kontrollerende atferd: om partneren kontrollerte hva personen brukte tiden på, krevde redegjørelse for hvor vedkommende hadde vært, var sjalu eller mistenksom overfor venner, eller overvåket personen digitalt.

Her ser kjønnsbildet vesentlig annerledes ut. 36 prosent av både kvinnene og mennene hadde opplevd minst én av de fire kontrollformene. Når forskerne stilte et strengere krav og så på personer som hadde opplevd minst tre av fire kontrollformer, var andelen 17 prosent blant kvinner og 14 prosent blant menn. Digital overvåking gikk motsatt vei av den generelle kjønnsasymmetrien ved alvorlig fysisk vold: 11 prosent av mennene og 7 prosent av kvinnene rapporterte dette. Tallene finnes i tabell 8.2, s. 106–107 i NKVTS-rapporten.

En kontrollhandling er ikke det samme som et kontrollregime

Tallene avgjør likevel ikke diskusjonen om det som i internasjonal forskning ofte betegnes som coercive control, og som på norsk kan beskrives som systematisk og vedvarende kontroll. Det handler ikke bare om antallet kontrollhandlinger, men om hvorvidt forskjellige virkemidler inngår i et mønster som gradvis begrenser den andre personens selvstendighet og handlingsrom.

Den britiske forskeren Andy Myhill undersøkte nettopp dette i Measuring Coercive Control: What Can We Learn From National Population Surveys? fra 2015. Myhill analyserte data fra den store britiske Crime Survey for England and Wales og forsøkte å skille mer situasjonsbestemt partnervold fra vold som inngår i et vedvarende mønster av tvang og kontroll.

Kjønnsbildet ble tydeligere asymmetrisk når volden ble analysert på denne måten. Den mer situasjonsbestemte volden fremsto langt mer kjønnssymmetrisk, mens vold preget av systematisk kontroll hadde en tydelig kvinnelig overrepresentasjon. Myhill er derfor et viktig korrektiv til en slutning om at 36 mot 36 prosent på minst én kontrollhandling betyr at systematisk kontroll er likt fordelt mellom kjønnene.

Samtidig er også denne typen forskning avhengig av hvordan forskeren definerer og måler systematisk kontroll. Et spørreskjema kan vanskelig gjengi hele dynamikken i et langvarig forhold, og grensen mellom enkeltstående kontrollhandlinger og et sammenhengende kontrollregime må operasjonaliseres av forskeren. Dermed blir et gjennomgående metodisk problem synlig: Kjønnsbildet påvirkes av hva forskerne velger å måle og hvordan voldskategoriene konstrueres.

Psykisk vold må ikke forsvinne

Partnervold kan heller ikke reduseres til slag og spark. Psykisk vold kan blant annet bestå av gjentatte trusler, ydmykelse, isolasjon, manipulering, økonomisk kontroll og overvåking, og slike handlinger kan forekomme alene eller sammen med fysisk og seksuell vold.

NKVTS 2023 finner sammenhenger mellom kontrollerende atferd og psykiske helseplager. Rapporten undersøker blant annet sammenhenger med symptomer på angst og depresjon og posttraumatiske stressreaksjoner i kapittel 13. Det er derfor ikke faglig holdbart å bruke fravær av alvorlig fysisk vold som synonym for fravær av en alvorlig voldsbelastning.

Dette er særlig relevant når menns utsatthet skal undersøkes. Dersom partnervold først og fremst forestilles som grov fysisk vold begått av en fysisk sterkere mann mot en kvinne, kan andre voldserfaringer bli vanskeligere å gjenkjenne, både for den utsatte selv og for omgivelsene. Hvorvidt dette faktisk bidrar til at menn i mindre grad identifiserer seg som voldsutsatte eller søker hjelp, er imidlertid et eget empirisk spørsmål. Det behandles i den neste artikkelen.

Bjørnholt og Helseth: Diskusjon om kjønnsasymmetri

Et sentralt norsk arbeid i diskusjonen om kjønnssymmetri er Margunn Bjørnholt og Hannah Helseths Vold i parforhold – kjønn, likestilling og makt fra 2019. Bjørnholt og Helseth argumenterer mot at partnervold kan forstås gjennom en enkel opptelling av enkeltstående voldshandlinger, og kombinerer en reanalyse av norske omfangsdata med kvalitative intervjuer.

Konklusjonen er tydelig. Kvinner er, skriver de, «langt mer utsatt for grov, seksuell og gjentatt vold i parforhold», mens kvinner og menn er omtrent like utsatt for mild partnervold (Bjørnholt & Helseth 2019, s. 10). Rapporten peker også på en viktig forskjell i frykt: Kvinner som utsettes for grov fysisk vold, oppgir oftere enn menn frykt for å bli skadet eller drept. Dette er viktige korrektiver til en generell påstand om kjønnssymmetri, og hovedbildet av alvorlig fysisk og seksuell vold støttes også av den nyere NKVTS-undersøkelsen fra 2023.

Men Bjørnholt og Helseths rapport inneholder mer enn omfangstall. Den forsøker også å forklare og fortolke kjønnsforskjellene, og nettopp derfor er rapportens teoretiske utgangspunkt relevant når resultatene brukes i den offentlige debatten.

Analysen er uttrykkelig teoridrevet

Vold i parforhold – kjønn, likestilling og makt er ikke bare en beskrivende analyse av hvor mange kvinner og menn som rapporterer forskjellige voldshandlinger. Bjørnholt og Helseth skriver allerede i sammendraget at «målet med prosjektet har vært å undersøke vold i parforhold i et kjønns-, likestillings- og maktperspektiv» (Bjørnholt & Helseth 2019, s. 7). Kjønn inngår dermed ikke bare som en variabel som måles, men også som en del av den analytiske fortolkningsrammen.

Dette blir enda tydeligere i metodekapitlet. Forfatterne skiller selv mellom empiridrevne og teoridrevne analyser. Deler av analysen er deduktiv, med utgangspunkt i teorier om institusjoner og kjønn, mens andre deler beskrives som abduktive, hvor empirien leses parallelt med teori og nye teoretiske forståelser utvikles. Se rapportens s. 25–26.

At en kvalitativ analyse er teoriforankret, er ikke i seg selv et metodisk problem. Men skillet får betydning når rapportens resultater brukes til å forklare partnervold generelt. At 11 prosent av kvinnene mot 3 prosent av mennene i NKVTS 2023 rapporterer alvorlig fysisk partnervold, er et empirisk resultat. At bestemte samfunnsmessige maktstrukturer, omsorgsroller eller kjønnsnormer forklarer hvorfor forskjellen finnes, er en fortolkning som krever ytterligere teoretiske og empiriske premisser. Hva dataene viser, og hvordan forskerne forklarer dataene, er ikke det samme.

Et kvinneperspektiv i teorigrunnlaget

Dette blir særlig interessant fordi Bjørnholt og Helseth selv diskuterer kvinneperspektivet i forskningstradisjonen de bygger videre på. I teorikapitlet omtaler de tidligere feministiske teorier om seksuell vold som teorier som «vektla kvinneperspektiv og teorier om menns makt» (Bjørnholt & Helseth 2019, s. 31).

Forfatterne overtar ikke denne teoritradisjonen ukritisk. I samme diskusjon viser de til kritikk av en forenklet maktanalyse med hovedvekt på menns makt over kvinner, og rapporten forsøker dermed å utvikle et mer sammensatt kjønnsperspektiv. Samtidig har rapporten et eget underkapittel med tittelen «Kostnadene ved volden – et bidrag fra feministisk økonomi» (s. 31–32). Det ville derfor være misvisende å redusere hele rapporten til en enkel teori om menn som utøvere og kvinner som ofre, men det ville være like misvisende å presentere analysen som teorinøytral.

Det kvalitative datamaterialet gjør dette forbeholdet særlig relevant. Studien består av intervjuer med 28 kvinner og ni menn, hvorav syv av mennene hadde vært i heterofile forhold. Bjørnholt og Helseth omtaler den kvalitative studien som «det viktigste datagrunnlaget» (2019, s. 24), og skriver at analysene blant annet omfatter «ulike sider ved kvinners særlige utsatthet» (s. 25).

Dette er et legitimt forskningsfokus, og et kvinnedominerende utvalg er ikke i seg selv en svakhet dersom formålet er å undersøke kvinners erfaringer inngående. Begrensningen oppstår dersom analysen brukes som om den med samme styrke har undersøkt menns særegne erfaringer eller foretatt en symmetrisk sammenligning av hvordan kvinner og menn opplever psykisk vold, kontroll og makt. Et kvalitativt materiale med 28 kvinner og ni menn gir åpenbart et langt rikere grunnlag for å undersøke forskjellige sider ved kvinners utsatthet enn for å kartlegge menns.

Rapporten er derfor et viktig korrektiv til for enkle påstander om kjønnssymmetri, men den kan vanskelig være siste ord om menns utsatthet.

Meland og Furuholmen utfordrer det kjønnede perspektivet

Mot denne typen kjønnede fortolkningsrammer har lege og professor emeritus Eivind Meland og psykiater Dag Furuholmen reist en tydelig norsk faglig kritikk. I debattinnlegget «Du er jo mann» fra 2022 argumenterer de for at både fysisk og psykisk vold må forstås som fenomener som kan utøves av og ramme begge kjønn, og etterlyser det de omtaler som et «kjønnslikeverdig og allmennmenneskelig perspektiv» på partnervold.

Meland og Furuholmens innvending er i hovedsak at et sterkt kvinne- og maktorientert utgangspunkt kan bli så styrende for forståelsen av partnervold at andre voldserfaringer og andre ofre får mindre oppmerksomhet. De fremhever særlig psykisk vold og argumenterer for at slike erfaringer risikerer å komme i bakgrunnen når partnervold primært forstås gjennom alvorlig fysisk vold mot kvinner.

Det er en reell faglig motposisjon til Bjørnholt og Helseths innramming, men heller ikke Meland og Furuholmens argumentasjon kan stå uprøvd. Den nyere NKVTS-undersøkelsen gir støtte til deler av kritikken: Menn rapporterer minst like mye mindre alvorlig fysisk partnervold som kvinner, og minst én av fire undersøkte kontrollformer er rapportert av nøyaktig like store andeler kvinner og menn. Samtidig viser den samme undersøkelsen svært tydelig at alvorlig fysisk og seksuell partnervold ikke er likt fordelt. Et kjønnsinkluderende perspektiv kan derfor ikke innebære at dokumentert kjønnsasymmetri i alvorlig vold tones ned.

Meland har også kritisert Bjørnholts forskning direkte

Eivind Meland har dessuten rettet kritikk direkte mot Margunn Bjørnholts forskning. I «Det må skilles mellom forskning og myter om partnervold» fra 2022 kritiserte han Bjørnholt for etter hans syn å trekke konklusjoner om fenomener som ikke var undersøkt i det aktuelle forskningsarbeidet. Meland formulerte det metodiske prinsippet slik at «forskningsfunn ikke generaliseres til grupper eller til fenomener som en ikke har undersøkt».

Den konkrete debatten gjaldt en annen studie av Bjørnholt om voldsutsatte mødre og foreldreskap etter samlivsbrudd, ikke Vold i parforhold – kjønn, likestilling og makt fra 2019. Kritikken kan derfor ikke uten videre overføres til denne rapporten, men den illustrerer en bredere faglig uenighet om hvordan partnervold bør undersøkes og fortolkes.

Denne uenigheten ble enda tydeligere i 2024. I «Vold i parforhold er ikke et kvinnehelseproblem» argumenterte Meland for at partnervold i stedet bør forstås som et allmennmenneskelig sosial- og helseproblem. Samtidig anerkjente han uttrykkelig den dokumenterte kjønnsforskjellen ved alvorlig vold: «Alvorlig fysisk vold fra partner har lavere forekomst, men er langt hyppigere for kvinner enn for menn.»

Dermed står ikke den norske faglige uenigheten nødvendigvis mellom en side som mener kvinner rammes mest, og en annen som mener menn rammes mest. En viktigere uenighet gjelder hvilket analytisk perspektiv som bør brukes for å forstå partnervold som fenomen, og hvor stor vekt som skal legges på kjønn og makt som forklaringsramme.

NKVTS svarte: Kjønnsforskjellene er reelle

Meland fikk et direkte svar fra Maria Teresa Grønning Dale, førsteforfatter av NKVTS’ omfangsundersøkelse fra 2023. I «Vold i parforhold er både et kvinne- og folkehelseproblem» avviste Dale at kvinners særlige utsatthet bare kan forstås som et resultat av et teoretisk kjønnet perspektiv.

Hun skriver: «Dessverre er det slik at som kvinne har du langt høyere risiko for å bli utsatt for seksuell vold og alvorlig partnervold enn menn.» Dales poeng er at dette er statistiske kjønnsforskjeller i NKVTS’ data, ikke noe forskerne har utledet av en teori om kjønn.

På akkurat dette punktet er omfangsdataene tydelige. Kvinner rapporterer langt mer alvorlig fysisk og seksuell partnervold. Men dette tilbakeviser ikke nødvendigvis hele kritikken fra Meland og Furuholmen, fordi det er forskjell på å dokumentere at en kjønnsforskjell finnes og å fastslå hvordan forskjellen skal forklares, eller hvordan hele fenomenet partnervold bør forstås.

Det er også viktig å holde forskjellige NKVTS-arbeider fra hverandre. Den store befolkningsundersøkelsen fra 2023 er først og fremst en kartlegging av omfang, mens Bjørnholt og Helseths rapport fra 2019 uttrykkelig kombinerer empiri med et kjønn-, likestillings- og maktperspektiv. Det er forskjellige forskningsarbeider som kan brukes til forskjellige spørsmål.

Dataene gir delvis støtte til begge sider

Den norske fagdebatten blir derfor mer interessant når de forskjellige posisjonene prøves mot dataene enn når man forsøker å kåre en vinner. Bjørnholt og Helseth har sterk støtte for at enkle tellinger av voldshandlinger kan skjule betydelig kjønnsasymmetri. Kvinner er langt mer utsatt for alvorlig fysisk og seksuell partnervold, og gjentakelse, frykt og voldens sammenheng tilfører informasjon som et enkelt handlingstall ikke fanger opp.

Meland og Furuholmen har samtidig dekning for at partnervold ikke bare består av denne volden. Menn rapporterer også fysisk vold og kontroll, og på enkelte mål er kjønnsforskjellen liten eller fraværende. Deres kritikk reiser dessuten et legitimt forskningsspørsmål: Kan et teoretisk rammeverk som i betydelig grad er utviklet for å forstå kvinners utsatthet, være mindre følsomt for særegne former for vold mot menn?

Dette spørsmålet kan ikke avgjøres bare ved å vise til at Bjørnholt og Helseth bruker feministisk teori, like lite som det kan avgjøres ved å vise til relativt symmetriske tall for enkelte voldshandlinger. Det krever forskning som faktisk undersøker menns og kvinners erfaringer på sammenlignbare måter, og som skiller mellom handling, alvorlighet, gjentakelse, frykt, skade og systematisk kontroll.

Målemetoden betyr noe

Det leder tilbake til artikkelens kanskje viktigste metodiske poeng. En undersøkelse som spør om konkrete voldshandlinger – for eksempel om partneren noen gang har slått med flat hånd – kan fange erfaringer som den utsatte selv ikke ville betegnet som vold. Det er en styrke, men tellingen sier ikke nødvendigvis om handlingen skjedde én gang i en konflikt eller inngikk i et flerårig mønster av trusler, isolasjon, seksuell vold og kontroll.

En analyse som krever frykt, dominans eller systematisk kontroll kan på sin side være bedre egnet til å identifisere gjennomgripende voldsmønstre, men resultatet blir samtidig mer avhengig av hvordan forskeren definerer disse begrepene og hvilke teoretiske forutsetninger som legges til grunn. Ingen av tilnærmingene er uten metodiske valg.

Det sentrale er derfor å vite hva som faktisk er målt før resultatet brukes til å si noe om kjønn.

Både symmetri og asymmetri

Når forskningsarbeidene leses sammen, blir det vanskelig å opprettholde noen av ytterpunktene i debatten. Det er ikke godt grunnlag for å si at partnervold generelt er kjønnssymmetrisk, men det er heller ikke godt grunnlag for å beskrive fenomenet på en måte som gjør menn til et ubetydelig unntak.

Den nyere norske forskningen viser et sammensatt mønster. Mindre alvorlig fysisk partnervold er relativt jevnt fordelt, med noe høyere rapportering blant menn. Alvorlig fysisk partnervold er klart høyere blant kvinner, og seksuell partnervold viser en enda sterkere kvinnelig overrepresentasjon. Enkelte kontrollhandlinger er omtrent likt fordelt, mens flere kontrollformer samtidig er noe vanligere blant kvinner. Når kontroll undersøkes som et systematisk og gjennomgripende voldsmønster, finner internasjonal forskning en tydeligere kvinnelig overrepresentasjon.

Psykisk vold og kontroll kompliserer samtidig et bilde der partnervold forstås utelukkende gjennom fysisk skade. Menn kan være utsatt for både fysisk vold og omfattende kontroll, og det er ikke empirisk grunnlag for å behandle mannlige ofre som et teoretisk unntak.

«Hvem utsettes mest?» er for enkelt

Partnervold omfatter svært forskjellige erfaringer. En enkelt mindre alvorlig fysisk hendelse, langvarig psykisk nedbryting, systematisk kontroll, gjentatte grove fysiske overgrep og voldtekt kan alle inngå i det overordnede begrepet partnervold. Å legge alt sammen og spørre hvilket kjønn som «har mest», kan derfor skjule mer enn det oppklarer.

Mer informative spørsmål er: Hva slags vold? Hvor alvorlig? Hvor ofte? I hvilken sammenheng? Med hvilke konsekvenser? Og inngår handlingene i et større mønster av kontroll?

Når disse spørsmålene stilles hver for seg, blir kjønnsforskjellene tydeligere. Kvinners betydelig større utsatthet for flere av de alvorligste voldsformene må tas på alvor. Det samme må menn som utsettes for vold. De to er ikke motsetninger, og et faktabasert kjønnsperspektiv bør kunne romme begge deler.

Men blir mannlige ofre sett?

Denne artikkelen har undersøkt hva slags partnervold kvinner og menn rapporterer, og hvordan valg av voldsmål, definisjoner og teoretiske perspektiver påvirker kjønnsbildet. Men forskningen reiser et annet spørsmål som omfangstallene ikke kan besvare: Hva skjer når en mann faktisk blir utsatt?

Identifiserer han selv det han opplever som partnervold? Forteller han andre om det? Søker han hjelp eller anmelder volden? Og når han faktisk forteller om den – blir han identifisert og møtt som en voldsutsatt person av politi og hjelpeapparat?

Det er lett å komme med antakelser om årsakene til at menn i liten grad søker hjelp. Men vi trenger ikke nøye oss med antakelser. Det er faktisk forsket på.

Det blir tema for neste artikkel.

Kilder

• Dale, M. T. G., Aakvaag, H. F., Strøm, I. F., Augusti, E. M. & Skauge, A. D. (2023). Omfang av vold og overgrep i den norske befolkningen. NKVTS, rapport 1/2023. Lenke
• Bjørnholt, M. & Helseth, H. (2019). Vold i parforhold – kjønn, likestilling og makt. NKVTS, rapport 2/2019. Lenke
• Thoresen, S. & Hjemdal, O. K. (red.) (2014). Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. NKVTS, rapport 1/2014. Lenke
• Myhill, A. (2015). “Measuring Coercive Control: What Can We Learn From National Population Surveys?” Violence Against Women, 21(3), 355–375. DOI: 10.1177/1077801214568032. Lenke
• Meland, E. & Furuholmen, D. (2022). «Du er jo mann». Dagsavisen. Lenke
• Meland, E. (2022). Det må skilles mellom forskning og myter om partnervold. Forskersonen. Lenke
• Meland, E. (2024). Vold i parforhold er ikke et kvinnehelseproblem. Dagens Medisin. Lenke
• Dale, M. T. G. (2024). Vold i parforhold er både et kvinne- og folkehelseproblem. Dagens Medisin. Lenke