Foreldre som saboterer et barns samvær med den andre forelderen bør straffes, ikke belønnes.
En rekke kvinner og menn har fortalt TV2 at de blir hindret samvær med egne barn og så
avkrevd økt barnebidrag fra den som saboterer samværet.
Nylig falt dom i saken der staten ble saksøkt av foreldre. Tingretten i Trondheim skulle ta
stilling til om foreldre som saboterer samvær og har barna mer enn det de har rett på i
henhold til avtaler, skal få økt barnebidrag. 30. januar var saken avgjort, og Nav fikk medhold i sin tolkning: Samværssabotører skal få økt barnebidrag. Dommen slår fast at det ikke spiller noen rolle om man har en rettskraftig dom eller samværsavtale på hvor barna skal bo. Tingretten har forståelse for at det oppleves urimelig for den som føler seg utsatt for samværssabotasje, og sier at retten ikke kan utelukke at dagens regelverk kan gi enkelte økonomiske insentiver for å hindre samvær.
“Føler seg utsatt” kan vel kalles en underdrivelse. Disse foreldrene er faktisk utsatt for
samværssabotasje. Når sabotørene premieres for å hindre samvær, så vil det sannsynligvis
føre til enda flere slike saker. Dette er både uforståelig og urettferdig!
Advokatforeningen utførte i samarbeid med TV2 en spørreundersøkelse. Ni av ti advokater
opplever ofte eller med jevne mellomrom samværshindring i foreldretvister om barn. Dette er et samfunnsproblem, mener advokatforeningen. Man skulle tro at avtale om samvær etter rettsforlik sikrer samvær, men slik er det ikke. Det påpekes i dommen fra tingretten at barneloven inneholder egne regler for å håndtere samværssabotasje. Hvilke regler henviser tingretten til? Min erfaring er at ingen instanser griper inn for å stoppe samværssabotasje.
Barnevernet henlegger saker og henviser foreldre til å ta kontakt med familievernkontor eller advokat. Det er fristende å spørre: Hvor mange ganger skal man behøve å få retten til samvær prøvd for retten, for at avgjørelsen skal gjelde? Det er enkelt å bryte en lov når det ikke får konsekvenser. Om samværsforelderen bryter et rettsforlik, kan det derimot ende med anmeldelse og straff. Hvem har myndighet til å påse at rettsforlik om samvær følges?
Barneloven slår fast at alle barn har rett til samvær med begge foreldre. Både Grunnloven §104 og barnekonvensjonen sier at barnets beste skal legges til grunn i alle avgjørelser som berører barn. Ifølge barnekonvensjonen skal ikke barn adskilles fra foreldre dersom ikke hensynet til barnets beste gjør det nødvendig.
Flere studier både i Norge og Norden peker på at barn som hindres samvær eller mister
kontakten med én forelder har høyere stressnivå og oftere utvikler psykiske helseplager. Det snakkes mye om barns psykiske uhelse, og hvordan vi skal endre trenden med at flere
havner i utenforskap. En konkret ting som kan hjelpe disse barna, er at politikerne sørger for likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd. Vi er mange som står bak dere som kjemper disse sakene. Den enkelte som rammes står i en fryktelig situasjon, ofte preget av skam, skuffelse, sinne, tristhet, maktesløshet og urettferdighet.
Selv om vi er mange som støtter dere, så kan ingen gi dere månedene og årene uten kontakt med barnet tilbake. Det smerter i hjertet. Den verdifulle tiden med
relasjonsbygging, nærhet og kjærlighet. Noe de fleste foreldre kan ta for gitt. Ingen som ikke selv har stått i kampen kan forstå hva dette gjør med et menneske.
Nasjonale politikere har snakket om utfordringene rundt samværssabotasje i mange år, men nå må de tørre å gjøre noe med det. Det er virkelig på tide å handle!
Samværssabotasje må straffes. Barneloven må tydeliggjøres og endres. For foreldre og alle barna som utsettes for dette. For barns psykiske helse. For barnas beste!
Tone Jøssund,
på vegne av ei familiestøttegruppe i Trøndelag