HjemMeninger17 år med samværssabotasje

17 år med samværssabotasje

Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger. Avisen kjenner skribentens identitet, men har valgt å poste innlegget anonymt for å ikke identifisere barna

I 17 år har jeg vært utsatt for samværssabotasje og har fram til nå februar 2021 betalt ca 1.732.000 i bidrag. 

Ønsker å fortelle min historie da dette dessverre er hverdagen for mange foreldre og noe MÅ gjøres for å endre at samværssabotasje blir belønnet.

Min historie startet i 2003 da ekteskapet var over. Hun velger mot min vilje og flytte såpass langt unna at det gjør det umulig for meg å ha barna halve tiden. Jeg har min datter annenhver helg, en fredag kommer hun og leverer begge barna og sier at enten tar du begge eller ingen. Min sønn var da 6 uker gammel, en liten baby og burde vært hos sin mor, jeg har ingen ting av hva en baby trenger og må få hjelp av venner for å samle sammen alt fra klær, seng, bleier, flasker og morsmelkerstatning.

Samværet fungerer til og fra fram til 2006 får da beskjed av min ekskone at hun ikke har råd til at jeg har ungene. Etter utallige møter med familievernkontoret får jeg en ny avtale som skal gjelde til barna blir 18 år. Denne blir ikke overholdt og det er nå det verste helvetet begynner, helgene holder hun tilbake ungene, sier de ikke vil, skal på bursdager, familiemiddag, hytteturer, aktiviteter og ellers alt man kan komme på av unnskyldninger. Jeg har de sporadisk gjennom disse årene fram til nyttårsaften 2008/2009 da blir det helt stopp. 

Vi, min samboer og jeg jobber gjennom mange år for å få samvær med ungene mine, men hun holder de tilbake og bidraget mitt øker i takt med alderen på barna. Jeg har en periode vært oppe i bidrag på nesten 9000kr i mnd. Jeg kommer til et punkt hvor jeg ikke ønsker å leve lengre grunnet den psykiske og økonomisk belastningen. Men min samboer setter hardt mot hard og forlanger at jeg går og får hjelp, ting blir bedre og sammen med min samboer og hennes barn blir livet lettere, og jeg prøver å legge ting langt bak i hodet.

Dette fungere helt til jeg en dag på jobb treffer en arbeidskollega som forteller meg historien til min ekskones nye kjæreste. Han forteller at hennes kjæreste er dømt for barnepornografi og har fått en dom på dette. 

 Jeg tar kontakt med barnevernet i kommunen ungene bor i, får da beskjed fra de om at de skal undersøke. Status på undersøkelsene til barnevernet blir da som følgende: 

Barnevernet har snakket med mor og sagt at de kan ikke velge eller bestemme hvem hun er sammen med, men han skal ikke være i nærheten av barna.

Jeg får beskjed av barnevernet at bevisbyrden for at han er i nærheten av barna ligger hos meg, de oppfordrer meg til å spionere, ta bilder som dokumentasjon utenfor huset på at han er der, gjerne når han går inn og når han forlater huset…..

Noe jeg faktisk da også gjorde, da man blir en smule desperat og ønsket om å få denne personen bort fra barna mine, var det eneste jeg tenkte på. Får så høre på et senere tidspunkt at hun skal gifte seg med denne personen, jeg bestemmer meg da for å kjøre en rettsak hvor jeg går for daglig omsorg av barna.

Etter mange runder i retten, den sakkyndig for barnet besøkte meg og samboer, og møter med barna alene, og masse løgner og usannheter fra mor, dømmes det til at mor forplikter seg til å samarbeide med far og opprette et samvær med barna igjen. Dette fungerer selvfølgelig ikke og hun forholder seg ikke til dommen. Her snakker vi en dom i tingretten som hun ignorerer uten at det får konsekvenser for henne. Uansett hvor mange telefoner jeg tar, eller brev jeg skriver så får det ingen konsekvenser for henne. Jeg opplever at barnefordeling i Norge handler om ALT FOR MOR.

Dette har nå kostet så mye økonomisk og psykisk, at sammen med min samboer tar vi en avgjørelse på at jeg skal også leve og ha det bra, vi måtte bare ta de bidragssakene som kom i årene fremover. Vi velger å legge dette bak oss og gå videre i livet uten mine barn. Det er brutalt, men for å overleve selv måtte jeg gjøre det. Mine barn er i dag 21 og 17 år og jeg har dessverre ingen kontakt med dem.

Håper med min historie at rette instanser skjønner at dette lovverket og Nav sin tolkning av lovverket MÅ endres.

Mer som dette:

spot_img

MER Å LESE