Foto: Illustrasjonsfoto, Mannsforum

I serien: “Menn forteller”

Advarsel – sterke historier fra virkeligheten

Er det for lett å lyve ved barnefordeling?

Av Sjur Jansen – frilansjournalist

MannsForums nettavis har kjennskap til utallige historier om menn som står i livskriser og samlivsbrudd. Fellestrekk i mange fortellinger er hvordan møtet med det offentlige, og i sær i barnefordelingssaker, oppleves som problemskapende og belastende. 

Vi tror på viktigheten av å formidle disse historiene videre. Alle fortellingene er personlig opplevd, de er anonymiserte, og alle er etisk vanskelige å skrive om. I bunnen av denne artikkelen beskriver vi hvilke særskilte hensyn vi har tatt da vi skrev historien. 

Har du tips til personlige fortellinger vi bør publisere, så ta kontakt med redaksjonen på: [email protected]

Som pappa er man sjakk matt hvis moren til barna lyver i retten for å sikre seg omsorgsretten. Man kan til og med bli ødelagt for livet.

For at barna ikke skal kunne identifiseres, er pappaen anonymisert i denne artikkelen. Han kalles Ivar, men det er ikke hans virkelige navn. Det er for øvrig kun hans side av saken som blir fortalt.

Foreslo et vennskapelig brudd

De hadde ikke kjent hverandre veldig lenge før Ivar fridde. I starten fungerte forholdet fint og de fikk to barn. Men så vokste det en uenighet om oppdragelsen, i tillegg ble det stadige diskusjoner om de daglige familierutinene.

Etter noen år foreslo Ivar at det kanskje var best at de forsøkte å lykkes hver for seg, som venner. Noen dager senere kom han hjem til tomt hus, hun hadde fått hjelp av venner til dra til et krisesenter med barna.

– Herfra og ut var jeg i grunnen sjakk matt, for har mor vært på et krisesenter med barna, da tror alle etater på moren og ikke på faren. Man drar jo ikke til et krisesenter med mindre det er noe aldeles galt med mannen, ikke sant?

Ivar ble ikke trodd

– Som pappa ble jeg holdt på armlengs avstand fra første stund av etatene. Retten til å være far mistet jeg på et blunk, uten at det var bestemt av en dommer. Jeg måtte spørre krisesenteret om lov til å treffe mine egne barn, men det fikk jeg først ikke lov til, derfor fikk jeg venner til å dra til senteret med ting til barna, forteller Ivar.

Han dro til konas venninne for å søke råd, men hun ville ikke hjelpe fordi hun antok at Ivar hadde vært voldelig siden krisesenter var med i bildet. Etter å ha møtt veggen både ved krisesenteret og hos konas venninne, tok Ivar derfor kontakt med advokat for å få hjelp til å kunne treffe barna.

– Da fikk jeg møte barna i to timer i byen under oppsyn fra en fra krisesenteret. Barna var lykkelige over å se meg, vi gikk tur i byen og kikket på vindusutstillingene og spiste hamburger. Barna var pratsomme og det var godt å være sammen.

Noen dager senere fikk han møte barna en gang til, men etter det nektet både kona og krisesenteret ytterligere treff.

Familievernkontoret

I Norge er det obligatorisk med mekling på et familievernkontor i forbindelse med samlivsbrudd der felles barn er involvert. Det var her beskyldningene mot ham vokste, via hennes advokat som førte ordet.

– Advokaten påsto blant annet at barna var redd meg. Tilbudet var derfor at jeg kunne få se barna under tilsyn av andre. Jeg svarte at jeg vil gå til retten, for jeg ville ha barna hjem. Jeg tilbød også at jeg kunne flytte ut av huset og bo hos venner annenhver uke, slik at barna kunne bo hjemme hele tiden mens vi foreldrene byttet på å bo sammen med dem, inntil videre.

Etter meklingen og den obligatoriske meklingsattesten, fikk Ivar se barna kun nå og da, og kun under tilsyn av morens allierte venner.

Noen uker senere fikk kona tildelt en bolig av kommunen og tok med seg barna dit.

Så ble det rettsmøte og Ivar ba om en midlertidig forføyning slik at han kunne ta med barna hjem til seg, for han var redd for hva slags påvirkning moren til barna hadde på dem. Ingen av påstandene som advokaten hennes hadde lagt frem på familievernkontoret, var sanne.

Enda verre påstander

I retten kom hennes advokat med nye beskyldninger.

– Advokater kan lyve som mye de vil uten noen som helst risiko for bøter eller straff hvis de blir avslørt. Morens advokat påsto at jeg var en kontrollerende mann som bestemte hvilke klær hun skulle bruke og hvilke personer hun fikk lov å møte. Advokaten sa at jeg aldri vasket eller ryddet i huset og at jeg stort sett drev med ugagn. Dette var tatt ut av lufta, men advokater vet nøyaktig hva som gir effekt i retten.

Ivar fikk derfor ingen midlertidig forføyning av retten, han måtte vente på hovedforhandlingene for muligens å komme videre. Mens han ventet på dagen for hovedforhandlinger, ble advokatene enige om at han i det minste skulle få se barna nå og da.

– Jeg ønsket å hente barna i barnehagen før vi skulle dra hjem, slik at hverdagen for dem skulle bli så normal som mulig i de timene jeg skulle få se dem. Men morens advokat nektet meg å hente barna i barnehagen. Advokater driver et psykologisk spill som jeg ikke ante noe om før jeg selv opplevde det.

Så fikk Ivar tilsendt kopi av et brev som hennes advokat hadde sendt til retten før hovedforhandlingene. Nå var beskyldningene enda verre, advokaten påsto at Ivar hadde misbrukt det ene barnet seksuelt.

– Da den beskyldning kom, knakk jeg sammen. Nå ville det bli svært vanskelig å få en rettferdig ordning av retten, barna ville miste sin far og jeg ville miste dem.

Foto: Illustrasjonsfoto, Mannsforum

Fikk angst og tanker om selvskading

Ivar ble knust. Han utviklet angst, klarte ikke å sove og fikk smerter i kroppen. Det ble hyppige besøk på legevakten. Ivar fikk til og med tanker om selvskading, men klarte å holde igjen.

Imens hadde politiet blitt involvert, for det var alvorlige beskyldninger advokaten hadde kommet med. Men i avhør forklarte moren til barna seg såpass usammenhengende at politiet begynte å avvise henne, det kom frem av et referat som Ivar leste senere.

Dommeren avslørte moren

Så var det tid for nytt rettsmøte. Referatene fra politiet var til liten hjelp for dommeren som bestemte seg for intervjue moren der og da i rettssalen, for å komme til bunns i hva hun egentlig påsto.

– Hun kom med en lite sannsynlig historie til dommeren, som ble krass under intervjuet og brukte lang tid på å stille henne spørsmål, forklarer Ivar.

Barneloven krever etterforskning når det er en sivil påstand om overgrep. Dommeren beklaget overfor Ivar på slutten av rettsmøtet og sa at politiet er pliktige til å undersøke saken. Ivar ringte derfor politiet annenhver uke etter dette rettsmøtet og spurte når og hvor han skulle avhøres, men politiet kalte ham aldri inn.

Henla saken

Etter tre måneder henla politiet saken fordi «intet straffbart var blitt beskrevet» av moren til barna. Hennes forklaringer til politiet var for vage. Hun hadde for eksempel sagt at en gang Ivar hadde det ene barnet på fanget, så kunne hun se at Ivar hadde reisning inne i buksa.

Sier politiet at saken er henlagt fordi det mangler beviser, da vil noen likevel mistenke at det har skjedd noe ulovlig. Men når politiet sier at intet straffbart er blitt beskrevet, da bør det være klart at saken ikke er noen sak. Men det hjalp ikke Ivar.

Men ryktene gikk

– For enkelte ble disse ryktene til sannhet uten at de visste hva som var realitetene. Det var beskyldninger som det er vanskelig å forsvare seg mot. Så fort noen påstår at du er pedofil, da er du ferdig, mange vil alltid mistenke deg.

Månedene gikk og Ivar fikk se barna under tilsyn nå og da, men det var ikke retten som bestemte detaljene, det var det advokatene som gjorde. Advokatene måtte på nytt og på nytt forhandle. Men så gikk Ivar tom for penger og kunne derfor ikke bruke advokat mer. Moren til barnet fikk derimot hele tiden gratis advokathjelp.

Uten advokathjelp, og med en nedkjørt psyke og lite krefter, fikk ikke Ivar noen gode avtaler med hennes advokat, han ble avskåret med noen få møter med barna. Moren fikk også bestemme hvem som skulle være til stede som tilsyn.

– Dette var mørke måneder. Jeg fikk møte barna bare noen få ganger, og det under tilsyn av personer som trodde jeg var pedofil. Halvparten av møtene ble sabotert av moren, hun kom ikke med barna. Jeg skrev til hennes advokat og kontaktet barnevernet, men ingenting hjalp.

Ble deprimert

Ivar forteller at han ble stadig mer psykisk nedbrutt, det kognitive begynte å svikte og han slet med å lese og skrive. Det hele ble et mareritt, han fikk mer angst og holdt seg mest inne. Hver gang hun hentet barna, gråt han.

– Jeg tok opp forbrukslån og fikk penger til en advokat på nytt, men da svarte hennes advokat ganske enkelt at nå sto sommerferien for døren og derfor ville ikke advokatkontoret svare på Ivars henvendelser.

Det gikk flere måneder. Ivar forteller at han var så langt nede at det faktisk var fint med en pause selv om det betød at han ikke fikk se barna, han slapp i det minste å brevveksle med advokater.

Høsten kom og hans nye advokat satte seg inn i saken. Ny hovedforhandling nærmet seg, det var gått flere måneder siden barna hadde fått sett sin far.

Nytt møte i retten

Avtalen var nå at en sakkyndig som var opprettet av retten, skulle observere når barna var sammen med Ivar. Denne gangen leverte moren til avtalt tid uten å sabotere.

– Dette observasjonsmøtet gikk fint, den sakkyndige oppførte seg bra. Det ene barnet hang gråtende rundt halsen på meg da jeg skulle levere barna tilbake til moren. Etterpå visste jeg ikke hva som da skulle skje, jeg lurte på når ville jeg se barna igjen. Advokaten min fikk presset gjennom noen timers samvær nå og da de neste månedene.

Ett år etter bruddet var Ivar i ruiner både psykisk og økonomisk. Han måtte betale barnebidrag samtidig som han hadde store utgifter til advokat, i tillegg var han så nedbrutt at han ikke maktet å skaffe seg nok inntekter. Ivar var i praksis personlig konkurs.

Hovedforhandlingen kom, den ble ledet av den samme dommeren som hadde hatt saken innledningsvis nesten ett år tidligere. Det ble lest opp brev og argumenter fra begge parter. Dommeren sa at han hadde hatt slike tynne saker tidligere og sa strengt til både Ivar og eksen at det hadde vært bedre med et rettsforlik i stedet for å være i retten i to dager.

– Jeg svarte dommeren at jeg ikke kan gå med på noe forlik før moren til barnet trekker sine påstander om meg, for det gjaldt barnas fremtid. Hvis barna senere leser rettspapirer med påstander om at de er blitt misbrukt, vil de kanskje tro på påstandene og det ville være til skade for dem.

Dommeren svarte at partene burde ta en spisepause for å tenke seg om. Da alle kom tilbake til rettssalen etter spisepausen, ba moren til barna om å få ordet. Så sa hun at hun trakk påstandene hun hadde kommet med.

Ett år med fæle påstander var på et øyeblikk strøket. På papiret i det minste, ikke fra de psykiske og økonomiske belastningene som Ivar hadde fått.

– Det er få spilleregler i barnesaker. Advokater kan påstå nærmest hva som helst og komme med løgner og beskyldninger, det er ikke noe juridisk filter. Advokatene kan si nesten hva de vil uten personlig risiko for dem. Alt er lov, forklarer Ivar oppgitt.

De to skrev da en samværsavtale der hun har hovedomsorgen og at han skal ha barna til faste tidspunkter.

I slik saker starter man ikke på null selv om en mor trekker sine beskyldninger. For når barna har vært i en lang periode hos moren, da teller det som argument for at moren skal ha hovedomsorgen, selv om det er morens løgner og sabotasje som er årsaken til at barna har vært lenge hos mor. Begrunnelsen for at moren fremdeles skal ha hovedomsorgen, er at det vil bli en belastning for barna å flytte. Man kan også bruke som begrunnelse at faren er deprimert eller har ødelagt økonomi, man legger ikke nødvendigvis vekt på at det er moren som er skyld i begge deler.

– Jeg var så langt nede at det var egentlig best for både meg og barna at vi ble enige om at jeg ikke fikk hovedomsorgen. Men sett utenfra var det en urettferdig løsning.

Barnevernet snudde kappen etter vinden

– Barnevernet tok morens side fra starten av og produserte brev med negative beskrivelser av meg. De skrev at jeg var negativ og var ute etter å ta mor. En gang fikk jeg møte barna i et rom der barnevernet satt bak en glassvegg for å observere meg. Jeg lekte med barna i rommet, men likevel fant de noe negativt ved meg, jeg tok for lite på barna. Men var det noe jeg var redd for akkurat da, så var det kroppslig kontakt med barna, for alt kunne vinkles negativt av de som observerte meg. Det var egentlig ikke noe vits i å møte opp, jeg ville tape enten jeg møtte opp eller ikke, jeg hadde uansett null verdi i barnevernets øyne.

Barnevernet møtte ikke Ivar på noen områder, forteller han. Men da moren til barna trakk påstandene i retten, snudde barnevernet. Etter rettsmøtet begynte barnevernet å skrive negativt om moren. Plutselig var det moren til barna som var skurken, hun forsto ikke sine egne barn, hun forsto ikke oppdragelse, og så videre.

– Det var barnevernet som skulle hjelpe oss videre på veien, det var derfor uheldig at de gikk til mange direkte angrep på moren til barnet. Jeg må si barnevernet var til liten hjelp disse årene, de gjorde bare saken verre. Men det var veldig godt å bli trodd til slutt.

På dette punktet i intervjuet må Ivar ta en pause, for han gruer seg til hva han skal fortelle. Fem minutter senere fortsetter samtalen.

Forsøkte å ta sitt liv

Det første året gikk det nedover med Ivar psykisk, han ble sykemeldt og begynte hos psykolog.

– Jeg var i rettsmøtene åpen om legejournalen min, for jeg tenkte at åpenhet var det beste. Men dette ble brukt mot meg, man mente at jeg ikke var egnet til å ha barna siden jeg var psykisk nedfor.

Ivar tenke stadig mer på hva andre mente om ham. Når han var sammen med barna på et offentlig sted, for eksempel en kafé, var han redd for at barna måtte på wc og han måtte følge dem inn der, for absolutt alt kan tolkes feil. Han mistet stadig mer energi og følte seg spist opp innvendig.

Økonomien ble stadig verre, han klarte ikke å jobbe og depresjonen og angsten ble stadig verre. Selv små oppgaver ble umulige. Tanker om selvmord vokste frem.

Han fikk et nytt møte med en annen psykolog, men så dro psykologen på ferie, dermed ble møte nummer to utsatt, noe som ble veldig vanskelig for Ivar.

– Jeg fikk tanker om å drepe meg selv med eksos i garasjen. I panikk for disse tankene satte jeg meg i bilen og bare kjørte av gårde uten mål eller mening. Jeg endte opp på et hotell svært mange mil unna. Jeg har aldri brukt narkotika, men der gikk jeg ut i byen og klarte å kjøpe fæle tabletter som jeg svelget på hotellrommet, i et forsøk på å dø fra alt.

Til hans store overraskelse våknet han neste dag på hotellrommet. Det var fullstendig kaos i hodet, han gikk til resepsjonen for å få hjelp og snart kom et kriseteam som kjørte ham til lukket avdeling.

– Å være på lukket avdeling var godt, hele verden var borte, ingen kunne dømme meg her, ingen kunne ha meninger om meg. Angsten forsvant disse dagene. Og da forsto jeg at jeg kunne bli frisk dersom forholdene ble lagt til rette med behandling og så videre. Det gav håp. Samtidig var kreftene på nullpunktet. Etter flere måneders opphold ble han hentet av gode venner da han ble utskrevet.

Men advokatens kyniske spill var ikke slutt. Da Ivar endelig var hjemme igjen, fikk han brev fra advokaten til moren, med krav om å bevise at han var frisk. Uten bevis kunne han ikke få treffe barna, var beskjeden. Selv om de altså hadde en samværsavtale som var undertegnet i retten.

– Jeg sendte legeattest, men fikk ikke svar. Nok en samværssabotasje. Samtidig kjente jeg at jeg først måtte redde meg selv før jeg kunne konsentrere meg om barna. Selv om jeg var frisk, måtte jeg ha tid til å bygge meg opp. Det gikk et halvt år før jeg ble sterk nok til å ha barna på besøk.

Nå var økonomien fullstendig knust, for mens han fikk behandling for sin depresjon, hopet regningene seg opp og namsmannen var koblet inn. Ivar lever nå fra hånd til munn og blir antagelig uføretrygdet.

Marerittet var ikke over

Det ble enda noen runder med samværssabotasje. Ivar kontaktet barnevernet som nå var på hans side. Barnevernet besøkte både ham og moren til barnet og konkluderte med at det var ikke noe i veien for at han kunne ha besøk av barna.

Han foreslo for moren at de kunne gå et kurs sammen for å lære å finne løsninger. Men det endte med en ny runde i retten, det var det Ivar som tok initiativ til. Advokaten til moren forsto nok hvilken retning saken nå tok. Før retten fikk konkludert, sa morens advokat at Ivar skulle få fullt samvær.

– Dommeren anbefalte at vi to skulle fortsette samtalene på familievernkontoret for å bli helt enige om ferier og lignende. Dette sa vi begge ja til. Jeg bestemte meg før møtet på familievernkontoret at jeg for barnas skyld skulle legge all fortid bak meg, jeg ville også vise moren til barna omsorg og forståelse, selv om jeg ikke delte hennes oppfatninger. Vi klarte å snakke sammen og fikk laget avtaler.

I dag har de to et samarbeid som fungerer rimelig bra. Men livet til Ivar er ødelagt både økonomisk og helsemessig, og barna har dessverre opplevd fire år med lojalitetskonflikt som har satt sine spor.

Historiene er fortalt av enkeltpersoner farget av sine opplevelser. Intervjuet er ikke lagt opp som regulære journalistiske reportasjer med en balansert fremstilling hvor motparten/ene presenterer sine versjoner. Sakens natur gjør det både etisk og praktisk umulig, derfor presenteres intervjuet anonymt, og identifiserbare detaljer er luket vekk. 

Vi har så langt det har vært praktisk mulig gått gjennom dokumentasjon og ettergått fakta for å verifisere innholdet i historiene, og vi har krevd dokumentasjon fra alle saker i denne intervjuserien. 

Vi bestreber oss på å respektere retningslinjene i pressens Vær Varsom-plakat, med særlig henvisning til punktene 2.3 (åpenhet om bakenforliggende forhold), 3.1 (identifikasjon av kilder), 3.2 (kildekritikk og anonyme kilder), 3.9 (opptre hensynsfullt, kontakt med mennesker i sjokk og sorg), 4.7 (identifikasjon), 4.8 (omtale av barn, familietvister) og 4.9 (selvmord og selvmordsforsøk).