Sverre Hugo Røkstad – Tale på Mannsdagskonferansen
Hele Video finner man her: https://www.youtube.com/watch?v=JH1x7-3q2wM&t=244s
Dette er et forkortet sammendrag av Rokstad sitt foredrag på Litteraturhuset i Oslo i anledning Mannsdagen og Mannsdagskonferansen som MannsForum arrangerer hvert år.
Konferansier, Henning Aarekol: Nå skal vi introdusere neste taler. Han jobber for barns beste og har vært med å forandre barneloven – ikke bare én, men to ganger. Han er i ferd med å skrive en bok, som etter planen skal utgis neste år. (2025) Kanskje han forteller mer om det selv. Gi en varm velkomst til Sverre Hugo Rokstad!
(2:25:55)
For det første må jeg si tusen takk for at jeg fikk komme hit i dag. Det er fantastisk å se en slik forsamling, alle med sine ulike utfordringer. Jeg har jobbet i 23 år med farskap og DNA, og det hele startet med min egen sak.
Ofte er det ikke vi selv som skaper konfliktene, men lovverket. Før 2002 eller 2003 kunne ikke en far kreve en DNA-test for å bekrefte farskapet til sitt eget barn – kun mor hadde denne retten. Hvor var likestillingsloven i slike saker? Da jeg fikk beskjed om at jeg kunne være far til et barn født i 1984, sto jeg uten rettigheter. Vi bodde ikke sammen, og jeg hadde ingen juridisk støtte.
Jeg forsøkte å kreve en DNA-test, men fikk nei overalt. Til slutt forsto jeg at eneste mulighet for å endre dette var via politikerne. Jeg hadde ingen erfaring med politikk, men jeg hadde erfaring fra næringslivet. Der handler det om å selge en tjeneste med tydelig dokumentasjon. Den samme modellen brukte jeg for å overbevise politikerne.
Fedreløse barn og barnløse fedre
Jeg har kalt foredraget mitt for “Fedreløse barn og barnløse fedre”. Er det noen her som kjenner seg igjen? Mange vil nok si ja.
I 2001 startet jeg en tjeneste for DNA-testing, nettopp for å hjelpe andre i samme situasjon. Mange ønsket ikke å involvere det offentlige. Hvis testen ble privat, unngikk man offentlige dokumenter, og barnets mor kunne ikke beskylde far for mistro. Den 6. november 2001 ble jeg omtalt på TV2s nyheter som den første i Norge til å formidle DNA-tester. Bare minutter etter innslaget kom den første bestillingen. (Dnatest.no)
Politikerne raste: “Hva er det han Rokstad driver med? Vi må stoppe ham!” Men behovet var der, uansett hva de mente.
Statistikk og sannheter
I 2011 viste tallene at 30 % av testene konkluderte med at den angitte faren ikke var biologisk far. Tar vi med tester som involverer besteforeldre, søsken og andre slektninger, øker dette tallet til rundt 36-37 %.
Kvinner står for 35 % av bestillingene på DNA-tester. Hvorfor? Mange kvinner bestiller test for sin nye samboer for å avklare farskapen til hans barn. Dette viser hvor utbredt usikkerheten er.
Likevel holder myndighetene tilbake informasjon. Jeg har forsøkt å få ut statistikk fra det offentlige, men det er umulig. De vil ikke fortelle hvor mange farskapstester som er gjennomført på Rettsmedisinsk institutt eller hvor mange barn som er registrert med feil far.
Konsekvenser av feil farskap
Feilaktig farskap har store konsekvenser. Barn vokser opp uten å vite sin sanne identitet. De kan utilsiktet inngå forhold med sine halvsøsken. Biologiske slektninger kan være avgjørende for livsnødvendig medisinsk behandling, som stamcelletransplantasjon.
Familier splittes når sannheten kommer for en dag. Dette skaper dype sår som varer livet ut. Samfunnet betaler også en stor pris gjennom psykiske helseplager og rettssaker.
Jeg mener løsningen er enkel: Obligatorisk DNA-testing ved fødsel. Da kan barnet få vite hvem som er de biologiske foreldrene fra starten av.
Min egen kamp
Jeg har selv vært langt nede. En fredag den 13. juni 1997 satt jeg i bilen med ett mål for øye: Å avslutte alt. Jeg hadde prøvd alt, men systemet sto imot meg. Heldigvis stoppet jeg. Midt i de finske skoger tenkte jeg: “Det er loven som må endres.” Der og da startet kampen.
Den 9. mai 2001 fikk jeg saken opp i Stortingets spørretime. TV2 lagde dokumentaren Kanskje min datter, og den 3. desember 2002 ble loven endret. Det var en jubeldag!
Historier fra virkeligheten
Boken jeg skriver inneholder sterke historier. Som mannen som i 50 år lette etter sin far, men ble hindret av myndighetene. Eller kvinnen som fant ut i voksen alder at hennes “far” egentlig var hennes bestefar.
En annen mann fikk vite at fire av hans fem barn ikke var hans. Slike historier viser hvor dypt dette stikker.
Veien videre
Min kamp er ikke over. Jeg vil fortsette å kjempe for barns rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Ingen barn skal vokse opp i usikkerhet om hvem de er.
Jeg vil takke alle som har støttet meg. Spesielt vil jeg nevne Ole Georg Bysheim og min gode venn Ole Petter. Uten deres kamerathjelp hadde jeg ikke stått her i dag.
Tusen takk for meg!