Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Av Espen Goffeng – samfunnsdebattant, skribent og forfatter
I min forrige tekst i denne rekka forsøkte jeg å gi en illustrasjon på hvor skjev kjønnssamtalen vår er. I denne teksten vil jeg forsøke å si noe om hvorfor det er sånn. Det er ikke et totalt bilde jeg forsøker å gi her. Men etter å ha studert folkebevegelser akademisk i noen år, er det et spesifikt perspektiv jeg synes er interessant. Dette perspektivet kan man finne igjen i mange sosiale kamper om dagen, og jeg snakker om det ofte.
Den nå avdøde konservative australske politiske teoretikeren Kenneth Minogue sies å være opphavsmann til begrepet «St. George in Retirement Syndrome». St. George er mest kjent i mytologien som den store dragedreperen. Han drepte beistet, og reddet byen. Sånt blir det heltestatus av. Og heltestatus er mer avhengighetsskapende enn det meste.
Men hva gjør da St. George når dragen er drept, og pensjonisttilværelsen truer i det fjerne? Når det å drepe drager er kjernen i hans identitet? Uten drager, ingen dragedreperheltemot. St. George må da reise lenger og lenger for å finne drager. Og dragene vil bli mindre og mindre. Og jo mindre de blir, jo høyere må den brave kriger rope for hvert eksemplar han dreper. Etter hvert må han begynne å drepe sau, og påstå at de er drager. Til slutt må han begynne å drepe de som rekker en finger i været og forsiktig spør den rustningskledde «eeh … var ikke det der en sau?»
Heltestatus er berusende. Dette bildet fra en ellers interessant sak om en oppdatert versjon av Torsten Veblens «Theory of the Leisure Class» kan være illustrerende. «Be a hero», står det på t-skjortene. Det kunne like godt stå «I`m a hero. Be like me».[1]
Som sagt er dette en tilstand som har krøpet inn i mange av de folkebevegelsene jeg selv tidligere har hatt en voldsom respekt for. I noen tilfeller har hele det filosofiske grunnlaget blitt snudd på hodet for å ha noe å fortsette å sloss for. Det er nok også mye av forklaringen bak det Stephen Pinker kaller «progressophobia». Han har blant annet skrevet boken The Better Angels of our Nature, hvor han går gjennom de voldsomme forbedringene som har skjedd på omtrent alle fronter i omtrent alle land.
Han får mest motstand mot sine påstander fra progressive. De vil ikke godta at forbedringer skjer, mener han. I hans eget USA er det blant annet populært å fremføre påstanden at rasismen aldri har vært verre. For meg som har undervist i amerikansk historie på Blindern er dette en helt absurd påstand, og det er ganske sjokkerende å se den komme fra folk som faktisk skal være interessert i positive fremskritt.[2]
Impulsen er imidlertid forståelig. Å ha en mening med livet er tvingende nødvendig for mange av oss. Å sloss for en bedre verden er et perfekt utløp for en slik meningssøken. Jeg har opplevd det selv når jeg har vært med i bevegelser. Å sloss mot ondskapen og å utsette seg selv for fare sammen med andre gir et fellesskap som er vanskelig å oppnå på andre måter. Kan man samtidig være medlem i et offerfellesskap er lykken fullendt.
Problemet for denne impulsen er et fravær av ondskap. Det må være greit å hevde at om man definerer sin identitet i å være anti-fascist, så er det litt kjedelig her i Norge. Det er litt for få fascister her. Den noe eksentriske Eric Weinstein har kalt det «den store undertrykkelsesmangelen».
Dette gir seg avtrykk i kjønnssamtalen vår, vil jeg hevde. Vi kan se det ved enkelttilfeller. Etter min mening har vi truffet bra i Norge hva regler for abort angår. Jeg vil for eksempel ikke ha ordene «nemd» og «abort» i samme setning. Det er noe litt guffent og reaksjonært over det. Men når debatten om nemder ved såkalt tvillingabort dukket opp, fikk det tidvis litt absurde utslag.
Disse nemdene vil føre til at omtrent 8 kvinner i året vil måtte ha dialog med en nemd før de får sitt uunngåelige ja til å gjennomføre den ønskede aborten. Dette førte til at aktivister iførte seg drakter fra The Handmaids Tale og stilte seg med senkede hoder foran Slottet i Oslo. Man kan tenke hva man vil om disse nemdene. Men de gjør ikke Norge til Gilead, for å si det forsiktig.
I Norge har vi flere store feministiske organisasjoner. Hvor mange som er ansatt i dem har jeg ikke oversikt over. Ei heller hvor mye de får i statsstøtte. Alle de forskjellige politiske partiene har egne kvinnenettverk. Ingen av dem har mannsnettverk. Skal denne situasjonen opprettholdes, så må man opprettholde inntrykket av at det er forferdelig å være kvinne i Norge i dag.
Man må fremdeles påstå at vi lever i et knugende patriarkat, selv om dette ikke er i nærheten av å ha noen kontakt med virkeligheten. Man må være veldig selektiv på hvilke samfunnsutfordringer man trekker frem. Og man må være aggressiv i sin omtale av alle som foreslår at situasjonen er en annen enn den blir forsøkt fremstilt som. Og man må for eksempel kreve en tredje NOU for kvinnehelse, selv om det ikke er skrevet en eneste NOU om helsa til den gruppa som lever kortere enn kvinner og scorer lavere med livsløpshelse: menn. Og sette voldsomt fokus på «vi er ikke i mål enda»-påstandene jeg nevnte i forbindelse med Global Gender Gap Index i min forrige tekst.
Ingenting av det jeg skriver her er til støtte for noe forslag om å legge ned hverken organisasjonene eller nettverkene. Noen av dem gjør fremdeles veldig viktig arbeid, for eksempel med krisesentre. Det er heller ingen tvil om at det finnes mange utfordringer som treffer kvinner mer enn menn som trenger oppmerksomhet. Men de aller, aller fleste utfordringene vi har, er rett og slett menneskeutfordringer som vi deler. Så finnes det noe for kvinner, og noen for menn. En ærlig gjennomgang av disse, som for eksempel gjort av NRK Brennpunkt,[3] tilsier at en utjevning av fokus kreves.
Men da må man godta positive endringer i en mye høyere grad enn man gjør nå. Vil man absolutt sloss mot en ondskap, så må man finne seg en annen enn det fiktive patriarkatet. Man må godta at St. George kan pensjoneres når den tid kommer. Man bør heller være progressofil enn progressofob.
[1] Thorstein Veblen’s Theory of the Leisure Class—A Status Update – Quillette
[2] For en morsom og meget treffende presentasjon av dette kan man høre på Bill Maher: (2007) New Rule: Progressophobia | Real Time with Bill Maher (HBO) – YouTube