HjemMeningerForedrag om Metoo ble etterfulgt av protester

Foredrag om Metoo ble etterfulgt av protester

Foredrag om Metoo ble etterfulgt av protester

Debattinnlegg formidler ikke Mannsforum eller Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.

Av Marianne Stidsen

Del 2 av 3:  Den danske forfatteren Marianne Stidsen møtte massiv motstand både før og etter hun utga en bok som var kritisk til deler av Metoo-bevegelsen. I denne artikkelen forteller hun om reaksjonene etter et foredrag hun holdt med utgangspunkt i hovedpoengene fra boken.

Les del 1 her: “Boken med kritikk av Metoo var like vanskelig å utgi som Sataniske vers”

«Ruminerende. Uvitenskapelig. Populistisk. Alle var opprørt. Derfor ble man handlingslammet og kunne ikke snakke om det i diskusjonen umiddelbart etter».

Slik var noen av ordene da man skulle oppsummere en konferanse der forfatteren hadde presentert Metoo-bokens analyser og poenger. I andre del av denne artikkelserien får vi høre om det som skjedde videre på konferansen og om hva det senere førte til i avis strid, der hele det tyskskandinaviske miljøet var mer eller mindre i harnisk.

Fra det åpne til det lukkede samfunnet

Jeg avsluttet den første artikkelen i serien med å hevde at den revolusjonære agendaen som er på god vei til å fullstendig omforme samfunnet slik vi kjenner det – med representativt demokrati, fordeling av makt, med åpenhet, med frihet ’for Loke så vel som for Thor’, med rettssikkerhet og så videre  – har sitt utspring i akademia.

Her har den en lang forhistorie (som jeg har beskrevet i Kjønn og identitet – et spadestikk dypere), og herfra siver den inn i samfunnet og forandrer det fra bunnen av. Ikke gjennom væpnet revolusjon, men gjennom manipulasjon, spredning av rykter og løgner og systematisk psykologisk vold mot de som ikke vil lystre drittpakker i sosiale medier, fordømmelse, kansellering (utestengelse fra å komme til ordet), sosial isolasjon samt illegitime rettslige prosesser.

Dette gjaldt også meg etter utgivelsen av boken «Den nordiske MeToo- revolusjonen 2018 og dens kostnader», som provoserte frem en hær av kritiske og fordømmende og kansellerende røster i offentligheten. Det var så ille at en av anmelderne fra avisen Information tok til motmæle mot kollegaens ubegrunnede avvisning av boken.

Kulminasjonen av den totale avvisningen av Metoo-boken kom i september 2019 da jeg ble invitert til å holde et foredrag på en universitetskonferanse for tysktalende skandinavister i Erlangen i Sør-Tyskland. Det vil si nettopp innenfor dét akademia som har fostret den nye antidemokratiske, antiliberale, antihumanistiske aktivismen som ryster samfunnet vårt i dag.

Og nettopp innenfor hjørnet av akademia hvor revolusjonens sjefsideologer og sjefstrateger befinner seg, nemlig humaniora. De andre universitetsområdene hvor revolusjonen har fått fotfeste er samfunnsvitenskap og juss – det siste blir ofte oversett, men blir kanskje viktigst til slutt, for det er her lovverket utformes. Les mine tidligere artikler i MannsForum: “Giljotinert for å ta en kake” og “Du kan drive naturen ut med en høygaffel, men den kommer alltid tilbake”.

Etter avtale med arrangørene handlet foredraget om Metoo-revolusjonen i Norden, basert på min bok om samme tema. Hvor ille det sto til med sensur og kansellering av meningsmotstandere, ikke bare i Norden, men også ellers i Europa, forsto jeg etter foredraget.

Men først litt om hva som gikk forut for dette.

En hyggelig invitasjon

28. august 2018 mottok jeg en e-post fra en tysk professor i skandinaviske studier, hun hadde i oppgave å arrangere den neste ATdS-konferansen i Tyskland, en av de fire største konferansene innen skandinaviske studier i verden. Hun spurte om jeg ville holde en av de tre hovedforelesningene på den kommende konferansen i Erlangen høsten 2019. Jeg ble utrolig glad – og også beæret – og svarte straks ja.

Jeg hadde blitt invitert til å snakke om et tema som kunne interessere skandinavister i spesielt de tysktalende landene (hovedpublikummet på konferansen), men også skandinavister fra de nordiske landene. Etter avtale med arrangøren valgte jeg å snakke om Metoo i Norden. Dels i troen på at det var et tema som nok burde være relevant for skandinavister på tvers av fagene språk, kultur/media/kommunikasjon og litteratur. Dels fordi det nok ikke var andre som på den tiden kunne så mye om dette emnet som jeg gjorde. Det virket som det mest opplagte å bidra med.

6. desember sendte jeg en melding om at jeg gjerne ville snakke om Metoo i Norden, og fikk beskjed tilbake fra arrangøren om at det «høres spennende ut og vil være av stor interesse for et blandet publikum». Fra utkastet til ingressen, som jeg sendte til Hanna Eglinger 11. mars 2019, var det også tydelig at jeg ønsket å innta en kritisk vinkling på temaet. Eglingers svar var: «veldig bra!».

Senere, etter at Metoo-boken min ble utgitt i juni, advarte jeg henne til og med om at debatten om boken hadde vært ganske heftig i Danmark og Sverige. Med denne opplysningen fra meg ville ikke arrangøren plutselig stå uforberedt på en eventuell kritisk diskusjon i etterkant av foredraget. Til det svarte Eglinger: «Ja, jeg er klar over mediestormen og alt, men jeg tror det blir spennende å høre litt mer om det hele (og få en livlig diskusjon). [ … ] Uansett, jeg gleder meg veldig til foredraget ditt! Det kommer til å bli en stor opplevelse.»

Hanna Eglinger og jeg var blitt enige om dette sammendraget av foredraget:

«Metoo ble en av de voldsomste og mest spektakulære kulturbegivenhetene i Vesten i 2018. Dette gjelder også de nordiske landene hvor bevegelsen kanskje hadde sitt sterkeste gjennomslag utenfor Nord-Amerika. Med utgangspunkt i tre konkrete saker, hvorav Marianne Stidsen selv har deltatt i debatten, vil hun i foredraget gi et innblikk i Metoo-bevegelsens avtrykk på nordisk kulturliv i 2018. De tre sakene: saken om nye atferdsregler ved universitetet i København, saken om Svenska Akademien og saken om den sparkede rektoren ved Forfatterskolen i København, var ikke de eneste sakene. Men til dels representerer de et bredt spekter av Metoos innflytelse på nordisk kultur- og samfunnsliv i 2018, og til dels hadde de alle et langt og tøft liv i pressen og på sosiale medier. Derfor virker de nærliggende å ta utgangspunkt i. Det overordnede (kritiske) poenget i foredraget vil være at metoo-revolusjonens spesielle voldsomhet i Norden kan ses på som et uttrykk for et verdibasert skifte der de sosiale menneskerettigheter ikke lenger supplerer de sivile. De truer heller med å erstatte dem.»

Som sagt var arrangørene helt enige i dette forslaget, i alle fall i første omgang. Det så også ut til å passe godt med det andre hovedforedraget på åpningsdagen, det skulle holdes av den svenske feministen og journalisten Ulrika Knutson og skulle omhandle den eldre kvinnesaksforkjemper Elin Wägner.

Man kan altså med de to annonserte hovedforedragene si at det både var lagt opp til tematisk bredde som eksistere innenfor akademia – som kan betraktes som en slags miniutgave av den borgerlig-demokratiske offentligheten. Og som også var det idealet inntil i forgårs. Om formiddagen et foredrag av en erklært feministisk intellektuell om en av de viktigste ‘formødrene’ innen feminisme i Skandinavia. Og på ettermiddagen et foredrag av en faktabasert, feminismekritisk forsker om det viktigste nye tilskuddet på feministstammen i Norden: Metoo. Normalt vil man si at denne komposisjonen reflekterte idealet innenfor moderne akademia av ideer, tilnærminger, metoder og vinkler som ble satt i spill mot hverandre, da kunne et bestemt område – i dette tilfellet feminismens historie i Skandinavia i moderne tid – belyses så godt og grundig som mulig. Kan det bli mye bedre?

Forløpet av konferansen – samt etterspillet av den – viste tydelig at det ikke var slik det ble oppfattet nede i Erlangen. For de velkjente og velprøvde akademiske idealene var – vips! blitt erstattet med en helt annen verdi.

Skandalen i Erlangen

Jeg satt på en av de høyere stolrekkene i auditoriet da Ulrika Knutson holdt sitt – utmerket må sies – foredrag om Elin Wägner, basert på sin kommendebok «Den besvärliga Elin Wägner». Her var det virkelig en feminist av ‘den gamle skolen’ som var brennende engasjert i faget sitt, men som samtidig ga en nøktern og kompleks og intelligent og retorisk godt presentert fremstilling, slik man forvente i et akademisk rom. Publikum var med rette entusiastisk. Fra min høye plass kunne jeg både se og høre hvordan de tyske og nordiske kollegene så vel som studenter og ph.d.-studenter kom med bifallslyder underveis og til og med tok ‘fanbilder’ med sitt idol på mobilkameraet, som om det var en rockekonsert.

Helt annerledes gikk det imidlertid da jeg skulle holde foredraget mitt på ettermiddagen, delvis basert på min nylig utgitte bok. Foredraget var, når jeg selv skal si det, engasjert akkurat som Knutsons – om enn fra en motsatt, feminisme-kritisk vinkel. Og det var like så godt dokumentert og argumentert som min svenske kollegas innlegg.

Men reaksjonen var ganske så annerledes. Selv mens jeg snakket, kunne jeg høre uttrykk for misnøye og rasling av stoler i auditoriet. Som om noen var klare til å rømme salen før jeg var ferdig med å snakke. Og etterpå ble det ingen levende og velvillig og nysgjerrig debatt, slik det hadde vært etter Ulrika Knutsons foredrag. Og det var slett ikke snakk om noen fan bilder! En av de få som sa noe var faktisk Knutson selv, som den siviliserte og ærefulle personen som hun er, ikke hadde noen problemer med å være i rommet med og diskutere med en kollega som sto et annet sted både faglig og holdningsmessig enn henne selv.

Resten av publikum var stille, unntatt en juniorforsker som spurte om jeg virkelig ville påstå at det fantes noe som het biologisk kjønn. Ingen professorer, ingen førsteamanuensiser, ingen adjunkter, ingen ph.d.-stipendiater, ingen studenter utfordret min analyse av Metoo i Norden eller stilte spørsmål ved gyldigheten av dokumentasjonen jeg hadde lagt frem for analysen. På den annen side var de veldig, veldig sinte, det kunne man se på ansiktsuttrykkene. Resten av dagen frem til den endelige mottakelsen merket jeg at folk unngikk meg som om jeg hadde pest eller koronavirus eller apekopper. Bare den vennlige og siviliserte Ulrika Knutson ville snakke med meg.

Når det var en trykkende stillhet rett etter mitt foredrag og i dagene etterpå, kan jeg love at den tilbakeholdte aggresjonen fikk fritt spillerom på konferansens siste dag.

Her følte ulike statusgruppene under ATdS seg tvunget til å delta på det avsluttende fellesmøtet – uten at jeg var offisielt informert om det på forhånd, og uten at jeg fikk anledning til å svare – for å ta skarpt avstand fra mitt foredrag. Noe som, som langt jeg vet, ikke hadde skjedd før i konferansens historie. Jeg valgte derfor å ikke møte opp i protest mot denne uhørte prosedyren (dagen før hadde jeg blitt uoffisielt informert om at det ville komme en «uttalelse»).

I stedet fikk jeg en kollega til å skrive ned det som ble sagt. Her er hele oppsummeringen hans, som jeg gjengir ordrett, siden det ikke er snakk om et enkeltstående tilfelle – tvert imot. Og siden jeg synes det er viktig at det for ettertiden finnes eksakt dokumentasjon på hva som faktisk foregår i vår tid i akademia, når det kommer til den nye feminismens korstog mot dissidenter:

Ruminerende. Uvitenskapelig. Populistisk. Alle var opprørte. Derfor ble man handlingslammet og kunne ikke snakke om det i diskusjonen umiddelbart etter. Alle var helt enige om at man måtte ta avstand fra det. Det hadde vært enighet om at foredraget skulle avvises og at man måtte sørge for at noe slikt ikke ville gjentas i fremtiden. Det var upassende og man vurderte et protestnotat. Fant det virkelig nødvendig å ta stilling til det. Men man skal ikke vekke «sovende hunder».

Tiden etter det

Deretter var det en vanskelig tid. Hver gang jeg var ute og holdt foredrag om Den nordiske MeToo-revolusjonen, var arrangørene tydeligvis veldig nervøse. Det var ikke fysiske sammenstøt, men en en gang Grundtvig-høyborg Vartov, dukket det opp aktivister. De limte lyserøde Metoo-plakater overalt utenfor foredragslokalet, som folk så da de gikk ut til pause.

Jeg ble også orientert fra tid til annen om hva som skjedde på sosiale medier. Siden jeg ikke er på sosiale medier selv, har jeg mesteparten av tiden, mens jeg deltok i disse debattene, vært lykkelig uvitende om alt jeg har blitt kalt der. Hadde jeg fulgt med, er jeg ikke sikker på at jeg hadde hatt styrke til å stå gjennom denne perioden. Mange netter har jeg – for nå å gi et lite innblikk i den personlige siden av saken – ligget våken i flere timer i en merkelig tilstand der jeg følte at jeg stod midt i en storm og måtte prøve alt jeg kunne å unngå å falle, vel vitende om at det på et tidspunkt ville stormen avta. At jeg bare måtte holde ut gjennom uværet. Og når jeg nå etter hvert har fått mange sympatierklæringer fra vanlige fornuftige mennesker, tror jeg det er fordi de kan føle at jeg ikke er en rabiat gærning som får et kick av å være i slåsskamp hele tiden. Tvert imot, jeg avskyr det, og ser bare frem til det er over og ting normaliseres igjen.

Men hvis du må, som et stille fornuftig og balansert menneske, må gå på barrikadene for å være den som varsler fordi det skjer voldelige ting i samfunnet vårt – ja, at det foregår en revolusjon over natten – kan jeg anbefale å ta plugger i ørene og skylapper for øynene i hvert fall for en stund. For ellers orker du ikke mentalt og følelsesmessig å stå helt ute i fronten hvor kulene metaforisk suser forbi ørene. Og hvor det stadig dukker opp en ny partisaner klare til å kjempe mot deg som om du var det verste avskum, når de første har blitt slitne.

De som ønsker omveltningen er ikke nødvendigvis ekstremt mange i antall. De er relativt få samtidig som de virker ekstremt velorganiserte og kampklare. Mens vi som ønsker å opprettholde det humanistiske, siviliserte samfunnet vi allerede lever i, og – som Karl Popper anbefalte – jobber med de gradvise, kontinuerlige forbedringene som generasjonene før oss har gjort, er nok svært mange i antall, men få ute i frontlinjen. Fordi folk flest ikke tør, kan eller vil åpne munnen og protestere mot det som skjer.

Jeg vet dette, for jeg har fått mange e-poster fra disse menneskene. Og jeg fordømmer dem ikke. Jeg forstår dem godt. Det er uten tvil fornuftig å holde en lav profil hvis du har familie og barn å ta vare på. Ikke at det nødvendigvis sikrer en mot å bli den neste i gapestokken. Men det er absolutt større sjanse for å unngå å bli rammet av den beinharde og brutale psykiske volden som er MeToo-bevegelsens sterkeste og viktigste våpen. (At det da er en annen pris å betale, kommer jeg inn på i siste del av artikkelserien.)

Akademias problem

Høydepunktet – eller bunnpunktet om du vil – med fordømmelse, forfølgelse, deplatforming, kansellering – hva du nå vil kalle det – jeg selv har vært ute for, kom da jeg brukte ATdS-eksemplet i en kronikk om universitetenes cancel culture i Politiken 29. mai 2021.

I artikkelen gir jeg fire konkrete eksempler på cancel culture, som har påvirket dansk-nordisk akademia, og avslutter så med mitt eget eksempel fra konferansen i Erlangen, hvor hovedforelesningen min ikke ble diskutert, men i stedet ble gjenstand for en slags kollektiv fordømmelse på konferansens siste dag.

Det fikk arrangøren Hanna Eglinger, som hadde tatt i mot foredraget mitt med åpne armer da jeg foreslo det, til å skrive to stort sett identiske bidrag til Berlingske og Politiken på vegne av det tyske skandinavistforbund. I den første – i Berlingske – skriver hun under overskriften «Her er ingen totalitarisme» den 22. juni:

Som arrangør av ATdS (24. Arbeitstagung der Skandinavistik) i 2019 og som forkvinne i Fachverband für Skandinavistik i Tyskland, vil jeg kommentere en rekke påstander fra Marianne Stidsen i dansk presse om våre konferanser og diskusjonskultur. Jeg snakker som folkevalgt for skandinavistik-instituttene ved universitetene i de tysktalende landene.

Marianne Stidsen ble invitert som hovedtaler til vår konferanse i september 2019 ved Universitetet i Erlangen, fordi hun med sin bok «Den ny mimesis: Virkelighedstolkningen i dansk og nordisk litteratur efter Anden Verdenskrig» (2015) fremsto som en interessant og anerkjent representant av dansk litteraturvitenskap.

Da hun foreslo å snakke om den nordiske #Metoo-debatten, som hun nettopp hadde gitt ut en bok om, så det ut til å være et interessant og aktuelt tema. Det var selvsagt forventet at hun som foredragsholder i plenum skulle presentere en vitenskapelig, analytisk reflekterende presentasjon av den skandinaviske debatten for et tysk publikum.

Stidsen på sin side oppfattet tilsynelatende foredraget som en plattform for å markedsføre boken sin og sin personlige agenda.

Foredraget ble etterfulgt av en plenumsdiskusjon der tidsrammen var kjent for foredragsholderen på forhånd. Hvis hun hadde ønsket en mer lengre debatt, kunne hun valgt å holde et kortere foredrag.

Under diskusjonen var det kritiske, men også konstruktive spørsmål og debattinnlegg fra salen, ikke minst fra den andre foredragsholderen, den svenske publisisten Ulrika Knutson. Det kan på ingen måte være snakk om en «aktivistisk ensretting og deplatforming» eller om «cancel culture». Tvert imot: Knutsons respons var både konstruktivt og anerkjennende, men inneholdt også en etisk motivert kritikk (blant annet fordi personopplysninger ble brukt [NB! Dette var data som alle var lagt frem, eller lagt frem i beskåret form, i svensk presse].

I personlige og faglige samtaler i løpet av de påfølgende dagene ble foredraget også diskutert av konferansedeltakerne. Organisasjonsformen gjorde at ulike paneler fant sted samtidig, så Stidsen kunne umulig være til stede i alle diskusjonene. Derfor var det nærliggende på et avsluttende plenumsmøte, hvor resultatene fra konferansen tradisjonelt oppsummeres, at man også oppsummerte den generelle stemningen og den dominerende oppfatningen av Stidsens foredrag. Det viste seg, at et overveldende flertal av deltagerne tok avstand fra måten foredraget og dets teser ble fremført på. Det generelle inntrykket var at intensjonen med foredraget var en kalkulert provokasjon, som ble avvist av de fleste konferansedeltakerne. Til tross for dette ble plenumsforsamlingen og det tyske 'Fachverband' enige om å ikke formulere et offisielt, avvisende standpunkt (og i hvert fall ikke noe «kollektiv fordømmelse») , nettopp fordi toleransen for ulike (og av flertallet avvikende) meninger vurderes som av høy verdi og som en del av vår diskusjonskultur.

Med dette korrigerende standpunktet ønsker vi herved, som fagets representanter ved de tyske universitetene, å ta avstand fra Marianne Stidsens påstander, som i pressen presenteres som en manglende på diskusjonskultur og en påstått totalitarisme i den tyske skandinavistik. Tvert imot er konferansene våre et forum for utveksling av ulike stemmer, som tjener til å fremme vårt ideal om en fri, kritisk og produktiv vitenskap.

Mitt svar til Eglinger ble trykket i Berlingske den 26. juni og lød – i overensstemmelse med sannheten:

Jeg har vanskelig for å gjenkjenne oppsummeringen av konferansen, hvor jeg selv fikk en uønsket rolle, slik forkvinne i det tyske skandinavistforbund, prof. Dr. Hanna Eglinger, gir her i avisen forleden.

For det første: Vi var to hovedforelesere den første dagen som skulle snakke om temaer knyttet til feminisme. Begge foredragsholdere gjorde klart sitt syn på temaet. Den ene var det jeg vil beskrive som positiv, mens min egen var – og er – mer kritisk. Hele spekteret ble dermed dekket, noe som selvsagt bør være plass til i et akademisk forum.

For det andre: Påstanden om at mitt foredrag skulle være et uttrykk for 'kalkulert provokasjon' er helt feil. Etter utgivelsen av boken «Den nordiske MeToo-revolusjonen 2018 - og dens kostnader», som lå til grunn for mitt foredrag [på samme måte som som Ulrika Knutsons kommende bok om Elin Wägner var grunnlaget for hennes foredrag], brøt en mindre mediestorm løs. For ikke å risikere at arrangørene skulle havne i en vanskelig situasjon som de ikke hadde forutsett, sendte jeg en e-post til Hanna Eglinger, arrangør av konferansen, hvor jeg skrev at jeg ville forberede henne på at det hadde vært en mediestorm. Hun sa «takk for ‘advarselen'»og at hun var klar over det, men at hun syntes det ville være spennende å høre mer «og ha en livlig diskusjon».

For det tredje: Jeg medgir at det ble litt mindre tid enn planlagt til diskusjonen etter foredraget mitt – som forøvrig i bunn og grunn bestod av en oppsummering av hovedpoengene i Metoo-boken. Likevel ble det i mine øyne en uhørt tilnærming man så benyttet seg av. Som jeg skriver i en kronikk i Politiken, var det helt tilfeldig at jeg hørte om uttalelsen som statusgruppene hadde tenkt å komme med på konferansens siste dag. Det måtte bety at jeg ikke var tiltenkt noen mulighet til å svare – ellers ville jeg blitt informert - derfor hadde jeg ikke noe ønske om å stille opp selv. I stedet fikk jeg en kollega, som også var til stede, til å skrive ned det som ble sagt [se referatet over].

Et slik reaksjon mot en konferansedeltaker som til og med har blitt invitert til å holde et hovedforedrag om et avtalt tema, er ikke et spesielt godt eksempel på ‘et forum for utveksling og pluralisme som tjener til å fremme vårt ideal om en fri, kritisk og produktiv vitenskap’, som det står i kommentaren fra Fachverband für Skandinavisk. Snarere motsatt.

Hva er egentlig det mest uhyggelige og ubehagelige som kan leses ut av dette ordskiftet? Det er egentlig ikke så mye at jeg blir skjelt ut og kalt feil ting. Nei, det mest uhyggelige og ubehagelige – for meg å se – er faktisk den totale forvandlingen som Hanna Eglinger har gjennomgått på et brøkdel av et sekund. Fra å representere de åpne og frie og pluralistiske og kritiske verdiene som tilhører både moderne akademia og det moderne samfunn – så vel som hennes e-poster til meg før konferansen – har hun nå halvannet år senere gjort helomvending. Til og med begynner hun å fordreie hva som har skjedd før, for å legitimere den uhørte behandlingen jeg ble utsatt for under og etter forelesningen.

Hva skjedde? Min gjetning er at hun har blitt satt grundig på plass av de revolusjonære feministiske lederne i miljøet.

Så jeg er ikke sint på Eglinger. Jeg synes heller synd på henne fordi hun tydeligvis ikke tålte presset og følte hun måtte gi opp det som var hennes eget – rette – utgangspunkt. Nemlig at universitetet i et moderne samfunn selvsagt må være et forum for en ‘livlig diskusjon’, for nå å bruke Eglingers eget uttrykk. Hva ellers?

Akademia MÅ ha stor takhøyde

Når trakassering som beskrevet ovenfor er har så stor betydning, er det fordi det ikke bare angår en liten akademisk elite. Ei heller når det gjelder akademias løgner og selvbedrag, dreier det seg kun om en liten krets. Det som klekkes ut ved universitetene – både på godt og vondt – er det som på sikt siver ned og vil prege samfunnet i hver krik og krok.

Sagt på en annen måte: Det er mange Hanna Eglingere – av begge kjønn – der ute. Det vil si at folk som vet bedre, likevel ender opp med å bøye seg for de tyranniske revolusjonære krefter.

Så det nytter ikke å si: ‘Det går ikke for meg som bor på Jylland eller på Sørlandet eller andre steder.’ Fordi det kommer også dit. Hvis det ikke allerede har gjort det uten at man er klar over det.

Men hvordan overlever vi som mennesker egentlig den totalitære revolusjonen vi står midt oppe i akkurat nå? På et personlig og menneskelig plan, hvordan overlever du mental juling, kanselleringer og demoniseringer uten å bryte sammen og uten å gi etter for dine synspunkter? Og hvilke valg bør man ta for seg selv i en slik situasjon? Det skal mitt siste innlegg i denne serien blant annet handle om.

Les mer av Marianne Stidsen her:

Mer som dette:

spot_img

MER Å LESE