Jeg vokste opp med en stefar som bodde sammen med oss til jeg var ti år gammel. Men han var aldri pappa. Han var fysisk til stede, men følelsesmessig fraværende – en taus skygge i hjemmet. Det var aldri noen trygghet, aldri et nært bånd – aldri det en sønn lengter etter hos en far. Og samtidig lå det et tomrom i stillheten: Det ble aldri snakket høyt om hvem min egentlige far var. Som barn lærte jeg å ikke spørre. Det var som om spørsmålet aldri fantes. Men det gjorde det. I meg. Og da jeg som voksen fikk en alvorlig mistanke om at han jeg hadde trodd var min biologiske far kanskje ikke var det, ble livet snudd på hodet.
Den dagen startet et av de viktigste – og mest smertefulle – prosjektene i mitt liv: Å finne ut hvem jeg faktisk var sønn av. Å vokse opp uten å kjenne sitt biologiske opphav river i selve grunnvollen av hvem du er. Det handler ikke bare om nysgjerrighet. Det handler om identitet, om tilhørighet, om trygghet i egen eksistens. Hvem er jeg? Hvem ligner jeg på? Hvor kommer jeg fra? Det er spørsmål som ikke lar seg stilne. De gnager. For meg førte det til uro, indre rastløshet og en følelse av å stå utenfor – som om jeg var en gjest i mitt eget liv.
Jeg lette i årevis. Jeg gikk rettens vei for å få bekreftet det jeg fryktet – at mannen jeg vokste opp med, ikke var min far. Det fikk jeg bekreftet. Men det som fulgte – å finne den rette faren – var som å famle i mørket etter et ansikt du aldri har sett. Heldigvis fikk jeg hjelp. Gjennom DNA-test og samarbeid med slektsforsker Anne M. Berge, ble min historie nøstet opp. Sporene førte oss helt til USA. Etter grundig kartlegging dukket to brødre opp som mulige kandidater – begge var døde. Men søsteren deres levde. Hun tok en DNA-test, og resultatet var tydelig: vi delte 25,2 % DNA. Hun var min tante. Faren min het Thor Willy. Han døde i 2008. Jeg fikk aldri møte ham. Ikke høre stemmen hans, ikke stille ham de tusen spørsmålene som brant i meg. Men jeg fikk vite. Jeg fikk navn, bilder, familie. Jeg fikk se ansiktet hans – og se meg selv i det.
I juni 2020 kom rettsmedisinsk test og dom: Thor Willy er min biologiske far. Det var en ubeskrivelig lettelse. Og en bunnløs sorg. Lettelsen over endelig å ha et svar – og sorgen over at det kom altfor sent. Det tok nesten hele mitt voksne liv å finne den sannheten jeg burde fått som barn. Alt kunne vært annerledes. Jeg kunne vokst opp med en annen forståelse av hvem jeg var, kanskje med større trygghet, med mer indre ro. I stedet bar jeg i årevis på en stille smerte – et savn etter noe jeg ikke kunne sette ord på før det var for sent. Men det kom også noe vakkert ut av det. Jeg fikk en tante og en kusine. Jeg fikk høre historier om faren min, se bilder av ham som barn – og gjenkjenne trekk i mitt eget speilbilde. Det ble en ny begynnelse.
Men dette handler ikke bare om meg. Det handler om alle barn. Om barnets rett til å kjenne sitt biologiske opphav – en rett som ikke handler om hevn eller skyld, men om verdighet. Å bli holdt utenfor sin egen livshistorie er et svik, selv om det er gjort i stillhet og med gode intensjoner. Når man nekter et barn sannheten om hvem det er, stjeler man noe grunnleggende fra det barnet: en helhetlig forståelse av seg selv.
Nå er en ny barnelov på høring. Vi må våge å se på hva den egentlig betyr. For dette handler ikke bare om paragrafer. Det handler om liv. Om røtter. Om sår som aldri burde vært der. I dag er jeg rusfri, samfunnsengasjert og jobber for å hjelpe andre. Jeg holder foredrag, bidrar til prosjekter som forebygger utenforskap, og bruker stemmen min i det offentlige rom. Men det tok meg mange år å finne fred med min egen historie. Og jeg vet jeg ikke er alene. Jeg vet det finnes mange som bærer på samme uro, samme lengsel.
Derfor forteller jeg dette. For å vise at sannheten, selv når den smerter, er bedre enn uvissheten. Og for å gi stemme til det barnet jeg en gang var – og til alle de barna som i dag vokser opp uten å vite hvem de egentlig er.
Takk for meg
Kjell Torstein Olsen Hagen