Derfor bør Mannsutvalget bestå av menn

– «Nå er det vanlige menns tur», sier den anerkjente psykiateren Dag Furuholmen i det han henviser til den politiske plattformen til dagens regjering.

– Dagens regjering viser til at «nå er det vanlige folks tur». I denne sammenhengen tenker jeg det er viktig å holde hovedfokus i Mannsutvalgets arbeid på livs- og likestillingsproblemer for «vanlige menn». Det betyr ikke at det ikke skal være plass til å diskutere spesifikke problemer for innvandrermenn, homofile og transmenn, men det bør ikke være hovedfokus i denne omgang.

Samfunnsdebattanten og psykiateren har skrevet flere bøker, men hans nyeste bok, om mannens rolle og identitet i vår tid, tar opp temaer som han har jobbet med som terapeut og kursholder. «Mannen – myter, løgn & sannhet» utforsker mannens rolle og identitet før og nå. Her presenteres ny forskning fra psykologi, samfunnsvitenskap og nevrobiologi.

Det er dystre statistikker innenfor selvmord, helseproblemer, adferd, kriminalitet, ensomhet, samværsproblematikk etter skilsmisser og gutters skolegang. Furuholmen mener dette sier noe om at menn som arbeider med, og kjenner disse temaene på kroppen, vil være nyttige som diskusjonspartnere.

Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen har tidligere uttalt atdet ikke skal sitte kvinner i utvalget.

Dette skapte ulike reaksjoner.

Gikk tilbake på sin opprinnelige plan

I et intervju med NRK tar Leder i Reform, Are Saastad, til orde for at han frykter at utvalget ikke vil bli tatt seriøst dersom man ikke inkluderer kvinner. Dette i lys av at mange av de fremste forskerne på menn er nettopp kvinner.

Psykiater og samfunnsdebattant Dag Furuholmen er ikke overrasket over at Saastad mener Mannsutvalget må invitere inn kvinner og begrunner dette med at Reform er en offentlig organisasjon som er avhengig av politisk goodwill for å eksistere både økonomisk og politisk. Videre trekker Furuholmen frem at Trettebergstuen har måttet gå tilbake på sin opprinnelige plan om bare menn i utvalget, sannsynligvis betinget av press fra kvinneorganisasjoner og kjønnsforskere.

– Uformelle søknader fra det holdet kom tidlig offentligheten for øret i form av avisartikler, men aktiviteten har ganske sikkert vært høy internt. Holdningene om at menn trenger kvinner for ikke å miste seriøsitet og politisk slagkraft, betyr vel ganske enkelt at kvinner i maktposisjoner ikke vil velge å ta et utvalg sammensatt av relevante menn seriøst. Man kan vel allerede ane et ønske om innflytelse og kontroll over prosessen, sier Furuholmen til MannsForum.

Han mener det er interessant at man ikke tror et mannsutvalg sammensatt av et godt utvalg av halve den norske befolkning skulle være kompetent nok. Han undrer seg over hvorfor man mener at menn ikke innehar kunnskap og relevant erfaring nok til å kunne gi gode innspill om menns utfordringer og om menns liv.

– Dette særlig sett på bakgrunn av hvordan kvinners likestillingsutfordringer er blitt utarbeidet og formulert. Man har vært meget tydelig på at dette er «kvinnesak» og at menn ikke har noen plass i å være med på å definere utfordringene. Vi ser nå at så si alle politiske partier har egne kvinneutvalg som sidestilte maktsentre, så vidt vites uten en eneste mannlig representant.

Furuholmen stiller spørsmålstegn ved hva som skulle gjøre kvinners likestillingsarbeid og organisasjoner, mer politisk troverdige og slagkraftige med kun kvinnerepresentasjon, enn et mannsutvalg med bare menn.

– Det finner jeg ikke noe godt svar på.

Viktig å se på gruppedynamikk

Furuholmen påpeker at det kan være et poeng å se litt på den gruppedynamiske situasjonen i en ren mannsgruppe sammenliknet med en blandet gruppe, noe kvinnegrupper også har hevdet siden 70-tallet. Han har jobbet med rene mannsgrupper og blandede grupper i over 40 år, og erfarer at menn tillater seg å være mer sårbare, åpne og tilgjengelige for feedback i rene mannsgrupper.

– Når begge kjønn er til stede gir det en dynamikk av seksualisering, attraksjon og konkurranse – et forstyrrende tilleggs element i forhold til introspeksjon. Dette er åpenbart ikke et sentralt element i arbeidet som skal gjøres av Mannsutvalget, men det vil bli en uunngåelig kjønnspolarisering også i den gruppen som i resten av samfunnet – som vil virke forstyrrende på arbeidet.

– Hvem som bør være representert i arbeidet er avhengig av hvilke tema som skal opp, avrunder Furuholmen.

Dag Furuholmen håper på at alle punktene i MannsForums Likestillingsbarometer bør diskuteres når Mannsutvalget starter sitt arbeid:

1. Evaluering av effekten av det forrige Mannsrolleutvalget og Mannspanelets arbeid. Det er 31 år siden Mannsutvalget og 14 år siden Mannspanelet leverte sine rapporter med vurderinger av menns likestillingsbehov. Bortsett fra Pappa-permisjonsordningen ble lite gjort for å rette opp skjevheter i likestillingspolitikken den gang.
2. Det er utarbeidet to NOUer om kvinners helse, og en tredje er på vei. Ingen NOU er gjort på menns helse. Mannsutvalget bør ta initiativ til at også menns helse blir belyst.
3. Guttekrisen, en analyse av gutters problemer i en feminisert hverdag, med enslige mødre og liten tilgang på far, feminisert skole, skoleresultater og drop-out, kriminalitet og gjengproblematikk. Warren Farrell dokumenterer i sin bok «The Boy Crises» at gutter som vokser opp uten kontakt med far er sterkt overrepresentert på negative statistikker med underprestasjon i skolen, asosial atferd, rusbruk, passivitet, dårlig selvbilde og voldsproblematikk. ) av 10 skoleskytere havner i denne kategorien,
4. Manglende gode mannlige rollemodeller i oppvekst og omsorgssektoren forsterker guttekrisen. Gutter uten farskontakt hjemme som vokser opp i barnehager og barneskole med henholdsvis 90 og 80% kvinner forsterker dette problemet. Engasjerte menn som leker, setter grenser, oppmuntrer og trøster kan ikke erstattes av kvinner uansett hvor gode de er profesjonelt. Gutters modning av språkferdigheter og emosjonell kontroll ligger i snitt 1,5 år etter jenter, uten at man har innført modenhetstesting og fleksibel skolestart. Dette er en av grunnene til gutters atferdsproblemer i skole og at de i snitt allerede i barneskolen ligger et år etter i ferdigheter. Gutter må gis følelsen av å ha verdi, og at de betyr noe. Vi har heiet kollektivt på jenter i 50 år, nå er det på tide å heie på guttene igjen.
5. Mange menn, fedre og gutter har særlige helse- og levekårsutfordringer. Menn topper negative statistikker over kreftofre, voldsofre, ulykkesofre, rusmisbruk, kriminalitet, barnløshet, ensomhet og suicid. Mellom 25.000 og 40.000 menn får ikke se barnet sitt en vanlig måned, og alt for mange utsettes for samværssabotasje. Samtidig som NAV sørger for at bostedsforelder tjener på dette økonomisk. Det finnes så langt ikke norsk forskning på sammenhengen mellom fedres suicid og samværssabotasje selv om sammenhengen er opplagt.
6. Ca. 1.000 menn dør årlig av prostatakreft uten at det innføres noen form for screening. Norge har verdens 3. høyeste dødelighet av prostatakreft, og når de først oppsøker legehjelp fordi de har fått symptomer er det ca. 90% sjanse for at utviklingen har gått så langt at den er uhelbredelig.
7. Langt færre menn enn kvinner får høyere utdanning. Det er i dag over 60% kvinner i høyere utdanning og under 40% menn, og det gis fremdeles kjønnspoeng for kvinner i ti ganger så mange studietilbud som til menn. Samfunnsmessig er det et problem at man også i kjønnssensitive yrker ikke søker å gjenopprette den balansen befolkningen har behov for eksempel blant psykologer, leger, helsesykepleiere, familieterapeuter, lærere og barnehagepedagoger.
8. I henhold til perspektivmeldingen bidrar menn i gjennomsnitt dobbelt så mye til velferdsstaten i løpet av et livsløp som kvinner, med henholdsvis 21,3 og 11,7 millioner kroner. Statens gjennomsnittlige netto bidrag til kvinner i løpet av et liv er fem ganger større enn bidraget til menn. Menns bidrag anerkjennes i liten grad og blir ofte definert som patriarkalsk forfordeling. Man kan frykte at finansieringen av velferdsstaten blir vanskeligere i fremtiden om flere menn faller ut av utdanning og yrkesliv.
9. Etter femti års framsnakking av kvinnelige verdier og kritikk av menn, har det festet seg et inntrykk av kvinner som det gode og menn som det dårlige(re) eller problematiske kjønn. Empatigapet mellom menn og kvinner gjør det vanskelig å erkjenne menns problemer. Den positive maskuliniteten, som i utgangspunktet handlet om kvaliteter som mot, styrke, selvtillit, virilitet, ansvarsfølelse og å stille opp for familien har blitt utelatt i likestillingsdiskursen. I stedet tolkes maskuline egenskaper i retning av dominans, vold og undertrykking.
10. Alvorlig mangel på menn i likestillingsforskningen og forvaltningen. Våre faglige kunnskaper om kjønn skulle tilflyte samfunnet fra kjønnsforskningen. Men kjønnsforskningen i dag baserer seg på en feministisk ideologi som er grunnlaget for kjønnsstudier. Menn utgjør bare 10% av kjønnsforskerne i landets sentre for kjønnsforskning og likestillingssentrene. Menn utgjør også bare 30% av de ansatte byråkratene i likestillingsforvaltningen og i barne- og familieforvaltningen. På hjemmesidene til Den nasjonale forskningsetiske komite kunne man lese om denne kjønnsubalansen: «Man har tradisjonelt ikke hatt fokus på forskeres kjønn. Man forventet at forskere skulle være objektive i sin tilnærming. I dag vet vi at dette ikke er mulig. Kjønn farger hvordan vi ser og erkjenner samfunnet. Forskningsrådet mener det er et demokratisk problem, og at det har store skadevirkninger om man ikke har en bred inngang til forskningen. Noe kjønnsforskningen definitivt ikke har.»
11. Likestillingspolitikken er ikke kjønnsnøytral; menn blir diskriminert. De siste 50 års likestillingskamp har endret samfunnet radikalt, med positivt fortegn for kvinner og også for menn, særlig i forhold til involvering i familien. Men kvinnefokuset har samtidig bidratt til en usynliggjøring av menns, fedres og gutters livsutfordringer og likestillingsutfordringer i samfunnet. Likestillingslovens §1 uttaler eksplisitt at «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling.» De andre nordiske land har en kjønnsnøytral likestillingslov. I FN systemet bruker man «World Economic Forum» sin likestillingsindeks Global Gender Gap Index, som interessant nok kun har scoringsmuligheter for om kvinner ligger etter menn i viktige tema som økonomi, utdanning, helse og politisk innflytelse. Hvert land får poeng etter hvor bra det går med kvinner sammenliknet med menn. Indexen er imidlertid konstruert slik at når menn kommer dårligere ut enn kvinner, som i skole, livslengde, suicidrate, så registreres det ikke. Man er kun interessert i kvinnenes livskvalitet.