Kvalitet på sakkyndigrapporter: Hva vet forskningen?

Nettavis

Det er forsket mye på sakkyndigarbeid – men kunnskapen har betydelige begrensninger

Bjørn Joachimsen

26/09/2026

Det er forsket mye på sakkyndigarbeid – men kunnskapen har betydelige begrensninger — KVALITETSKONTROLL: Norsk forskning har analysert hundrevis av sakkyndigrapporter. Likevel finner MannsForum betydelige begrensninger i hva forskningen kan fortelle om den samlede rapportkvaliteten – og om hvor mye Barnesakkynding kommisjon (BSK) faktisk fanger opp.

Etter langvarig kritikk av metode, kvalitet og kontroll undersøker MannsForum hva forskningen faktisk kan si om kvaliteten på sakkyndigrapporter – og hvor godt Barnesakkyndig kommisjon fanger opp svakheter.

Norsk forskning har de siste årene analysert hundrevis av sakkyndigrapporter. Det finnes derfor langt mer kunnskap om sakkyndigarbeid enn for bare få år siden. Samtidig har den samlede forskningen betydelige begrensninger når spørsmålet er den reelle kvaliteten på rapportene og hvor godt kvalitetskontrollen fungerer.

MannsForum dokumenterte i forrige artikkel, «Skarp kritikk av barnesakkyndige psykologer: Har vi god nok rettssikkerhet?», en langvarig kritikk av sakkyndigarbeid: uklare slutningskjeder, mangelfull hypotesetesting, svakt eller lite synlig evidensgrunnlag og spørsmål om hvor etterprøvbar kvalitetskontrollen er. Det sentrale spørsmålet blir dermed hva forskningen faktisk er utformet for å måle når forskerne har selve rapportene foran seg, og hvor godt Barnesakkyndig kommisjon (BSK) sin egen kvalitetskontroll er undersøkt mot en uavhengig standard.

Mye forskning – men ulike spørsmål

Det norske forskningsbildet er blitt betydelig bredere de siste årene. Forskningsprosjektet «Expert reports as basis for decisions in Norwegian child welfare services» kombinerer studier av sakkyndigrapporter med forskning på hvordan sakkyndige og rapportene deres brukes og forstås av profesjonelle aktører. Et materiale på rundt 300 rapportfiler fra Barnesakkyndig kommisjons arkiv ligger til grunn for flere delstudier om blant annet tilknytning, kulturperspektiv, barns deltakelse og kritisk refleksjon. Et annet forskningsløp, knyttet til nyere rapportmateriale analysert av blant andre Annika Melinder og Haagen Kierulf ved Universitetet i Oslo, har undersøkt rundt 300 rapporter fra 2020, 2022 og 2023. Her er det publisert studier om blant annet begrunnelse, alternative forklaringer, barnesamtaler og foreldre–barn-observasjoner.

Det er viktig å skille disse forskningsløpene. Når ulike publikasjoner omtaler 285, 299, 300, 306 eller 271 rapporter, er det ikke nødvendigvis samme datasett eller samme type analyse. Samlet viser studiene likevel at norsk forskning nå har tilgang til et betydelig empirisk materiale av faktiske sakkyndigrapporter.

Når forskningen spør de profesjonelle – ikke foreldrene

En del av forskningen undersøker hvordan de sakkyndige selv og andre profesjonelle aktører opplever arbeidet og kontrollsystemet. Nordanger og medarbeidere intervjuet tolv erfarne barnesakkyndige psykologer om Barnesakkyndig kommisjons kvalitetssikrende funksjon. Informantene beskrev BSK som en skjerpende og strukturerende støttefunksjon, men flere stilte også spørsmål ved hvilken type kvalitet kommisjonen faktisk kan kontrollere. Greve, Christiansen og Jørgensen undersøkte på sin side erfaringene til ansatte i barneverntjenesten. Rasiah, Larsen, Bernhardt og Melinder (2026) undersøker tilsvarende barnefaglig sakkyndiges egne opplevelser av å arbeide i skjæringspunktet mellom juss og psykologi. Slike studier belyser profesjonelle erfaringer, rolleforståelse og arbeidsbetingelser, men de undersøker ikke kvaliteten på konkrete sakkyndigrapporter eller sakkyndigarbeidet opp mot en uavhengig kvalitetsstandard.

Slike studier kan gi viktig kunnskap om rolleforståelse, profesjonell praksis og hvordan systemet oppleves, men datatypen setter en klar grense for hva de kan dokumentere. Intervjuer er relevante når spørsmålet er hvordan sakkyndige eller andre profesjonelle opplever kontrollsystemet; de kan ikke i seg selv fastslå om en konkret rapport oppfyller faglige og metodiske kvalitetskrav. I den sentrale aktørforskningen MannsForum har identifisert og kontrollert, er foreldrenes egne erfaringer samtidig fraværende som et selvstendig empirisk perspektiv. Det er relevant når forskningen brukes til å beskrive hvordan ordningen fungerer i praksis, selv om foreldrenes erfaringer heller ikke i seg selv ville vært et objektivt mål på rapportkvalitet.

Rapportene undersøkes – men ikke mot hele normgrunnlaget

Den nyere norske forskningen går i økende grad inn i selve rapportene. Braarud og medarbeidere analyserte 285 rapporter for å undersøke hvordan tilknytningsteori ble brukt. I omtrent en tredel av rapportene etterspurte mandatet en vurdering av barnets tilknytningskvalitet, mens tilknytning ble tillagt betydning i den avsluttende vurderingen i nær to tredeler. Få rapporter brukte eksplisitte tilknytningsmål. Andre studier fra samme forskningsmiljø har analysert kulturperspektiv og barns deltakelse, og det er utviklet et omfattende kodeverk for kvantitativ innholdsanalyse av sakkyndigrapporter med særskilt arbeid med reliabilitet mellom kodere.

Den ferskeste samlede framstillingen i dette forskningsløpet er Polly Evans McGinns doktoravhandling Child welfare expert assessments. An exploration of children’s participation and experts’ consideration of culture and critical reflection, disputert ved Høgskulen på Vestlandet 2. september 2026. Avhandlingen analyserer 300 sakkyndigrapporter og samler studier om barns deltakelse, kulturell kontekst og kritisk refleksjon. HVL oppsummerer blant annet at kulturelle forhold ble omtalt i mindre enn en tredel av rapportene, og at de sakkyndige i begrenset grad dokumenterte usikkerhet, alternative forklaringer og refleksjon over hvordan egne perspektiver kunne påvirke vurderingene.

Melinder, Kierulf og Ulleberg analyserte 306 rapporter og undersøkte blant annet om rapporter som i større grad synliggjorde alternative hypoteser, begrensninger, tvil og risiko, også skåret høyere på andre kvalitetsmål. Studien fant positive sammenhenger mellom slik begrunnelse og flere mål på kvalitet. I 2026 analyserte Melinder og Kierulf 299 rapporter med henblikk på barnesamtaler og vurderinger av barns omsorgsbehov, mens Kierulf og Melinder analyserte 271 rapporter med dokumenterte foreldre–barn-observasjoner. I sistnevnte materiale hadde 58 prosent én eller to observasjoner, mens 88,2 prosent benyttet ustrukturerte observasjonsmetoder. Forskerne brukte også et veilederbasert mål på kvaliteten i vurderingen av samspill og relasjon.

De ferske 2026-bidragene styrker dermed bildet av en omfattende og metodisk stadig mer avansert forskning på sakkyndigarbeid. Samtidig tydeliggjør de begrensningen i hva denne forskningen kan si om samlet kvalitet: studiene undersøker bestemte kvalitetsdimensjoner eller aktørenes egne erfaringer, ikke om hver rapport samlet oppfyller myndighetenes normgrunnlag. I litteraturen MannsForum har identifisert og kontrollert, finner vi fortsatt ikke at gjeldende lov- og forskriftskrav, mandat og relevante offentlige veiledere brukes samlet som en systematisk kvalitetsstandard for hver rapport.

Forskningsdesignet bestemmer hva som kan oppdages

Alternative hypoteser illustrerer forskjellen. Dersom en studie registrerer om alternative forklaringer er nevnt i en rapport, får vi kunnskap om hvorvidt den sakkyndige synliggjør konkurrerende forklaringer. Det er ikke nødvendigvis det samme som å undersøke hvordan hypotesene faktisk ble prøvd. En mer omfattende analyse måtte også undersøke om den sakkyndige aktivt søkte informasjon som kunne svekke hovedhypotesen, om motstridende opplysninger fikk reell vekt, om konkurrerende forklaringer ble vurdert etter samme evidensstandard og om hypoteser ble revidert når nye opplysninger trakk i en annen retning. Det er forskjell på at en alternativ hypotese er nevnt, og at den er prøvd.

Det samme gjelder objektivitet, asymmetri og slutningskjeder. En rapport kan gjengi begge parters syn og likevel behandle sammenlignbar informasjon etter forskjellige standarder. En detaljert kontroll må undersøke om samme type påstand utsettes for samme kildekritikk, om dokumentasjonskravene er like og om alternative forklaringer genereres og prøves på samme måte. En rapport kan dessuten være godt strukturert og ha en tydelig vurderingsdel uten at hvert sentralt resonnement er kontrollert fra opplysning eller observasjon, via faktapremiss og faglig fortolkning, til delkonklusjon og endelig konklusjon. Dette er ikke nødvendigvis svakheter ved de enkelte studiene; det er grenser for hva de er utformet for å undersøke.

Staten fastsatte kvalitetskriteriene

Myndighetene har selv definert et bredere kvalitetsgrunnlag. Da Barnesakkyndig kommisjon ble etablert, sa den tidligere forskriften uttrykkelig at kommisjonen skulle bruke retningslinjene for sakkyndig arbeid som grunnlag for vurderingen. Departementets veiledende retningslinjer fra 2009 beskrev «felles, faglige standarder og kriterier» som vurderingsgrunnlag og omfattet blant annet objektiv fremstilling, forholdet mellom faktiske opplysninger og vurderinger, alternative hypoteser, mandatbesvarelse og synliggjøring av begrensninger.

Dagens forskrift om Barnesakkyndig kommisjon viderefører en rapportintern kontrolloppgave. BSK skal blant annet vurdere om den sakkyndiges faglige vurderinger og konklusjoner samsvarer med premissene og faktum slik de er lagt til grunn i rapporten, og om mandatet er besvart. Kommisjonen skal også se hen til relevante lov-, forskrifts- og veilederkrav. I foreldretvistsaker suppleres dette av Barne- og familiedepartementets Veileder for sakkyndig utredningsarbeid i foreldretvistsaker etter barneloven fra 2022, som blant annet behandler mandat, kildebruk, metode, alternative hypoteser, observasjon, usikkerhet og sammenhengen mellom faktagrunnlag, vurderinger og konklusjoner. NOU 2023:7 beskriver dessuten kontrollen mer konkret og nevner blant annet om alternative hypoteser er drøftet og om den faglige vurderingen er spesifisert slik at mandatet besvares.

BSK får samtidig ikke hele sakens dokumentmateriale og kan derfor ikke kontrollere om alle eksterne kilder er korrekt gjengitt eller om vesentlig informasjon utenfor rapporten er utelatt. Det må derfor skilles mellom ekstern evidenskontroll og det som kan kontrolleres i selve rapporten. Mange kvalitetsproblemer er nettopp rapportinterne: manglende alternative hypoteser, svikt mellom premiss og konklusjon, uklar metode, mangelfull mandatbesvarelse eller synlig asymmetri i vurderingene kan i prinsippet identifiseres i rapportteksten.

En evaluering av kontrollorganet som bygger på kontrollorganets egne funn

Den samme metodiske utfordringen oppstår når selve kvalitetssikringen undersøkes. Agenda Kaupang evaluerte Barnesakkyndig kommisjon på oppdrag fra departementet i 2015. Evalueringen var omfattende og bygget på dokumentstudier, intervjuer, spørreundersøkelser og gjennomgang av sakkyndigrapporter. 133 rapporter ble analysert, og utvalget var stratifisert etter BSKs egne bemerkningskategorier. Evalueringen undersøkte blant annet hvilke bemerkninger BSK ga, hvordan de hang sammen med bemerkningskategorien og om kommisjonen opptrådte konsistent og forutsigbart.

Skal man undersøke hvor godt BSK oppdager de kvalitetsproblemene som faktisk finnes i rapportene, kreves imidlertid en uavhengig referansestandard. Rapportene må først vurderes uten å ta utgangspunkt i BSKs egne funn, og de identifiserte svakhetene må deretter sammenholdes med BSKs vurdering av de samme rapportene. Agenda Kaupang gjorde ikke dette systematisk. I metodevedlegget skriver evaluatorene selv at prosjektets omfang gjorde at det ikke var mulig å kvalitetsvurdere hver enkelt rapport på «den metodisk sett beste måten», og kvalitetsanalysen tok i stor grad utgangspunkt i bemerkningene BSK selv hadde påpekt.

Det får en direkte metodisk konsekvens: Dersom BSK ikke identifiserte et problem, fantes det heller ingen BSK-bemerkning om problemet som automatisk kunne inngå i analysen som et oversett kvalitetsavvik. Evaluatorene skrev selv at metodene ikke kunne utelukke tilfeller der rapporter med vesentlige feil og mangler ikke var blitt oppdaget av BSK og derfor heller ikke var blitt analysert som slike. I samme del av evalueringen omtales kritikk av to rapporter for blant annet skråsikkerhet, manglende drøfting av alternative hypoteser og svikt mellom premiss og konklusjon, uten at BSK hadde gitt bemerkninger. Dette dokumenterer ikke at BSK generelt overser mange feil, men det viser hvorfor evalueringen heller ikke kan brukes som en uavhengig måling av hvor stor del av faktiske kvalitetsproblemer kontrollen fanger opp.

Konsekvent kontroll er ikke det samme som at kontrollen fanger opp alt

Evalueringen fant støtte for at BSK arbeidet konsistent og forutsigbart i kategoriseringen av de forholdene kommisjonen identifiserte. Det er relevant, men det er ikke det samme som å vite hvor mye kontrollen faktisk oppdager. Bemerkningsfrekvens sier hvor ofte BSK gir bemerkninger, mens konsistens sier noe om hvor likt BSK behandler de problemene kommisjonen identifiserer. Et annet spørsmål er hvor stor del av de normrelevante problemene som faktisk finnes i rapportene, kontrollen oppdager. I metodefaget kan dette omtales som kontrollens sensitivitet.

En kontrollordning kan altså være konsekvent uten nødvendigvis å fange opp alt den er ment å kontrollere. Dersom en rapport inneholder fem relevante metodiske problemer og kontrollorganet identifiserer ett av dem, kan dette ene problemet klassifiseres helt konsekvent. Men dersom evalueringen bare tar utgangspunkt i kontrollorganets egne funn, vil de fire øvrige ikke automatisk bli synlige som problemer kontrollen overså. I litteraturen og myndighetsmaterialet MannsForum har identifisert og kontrollert, har vi ikke funnet en studie der rapportene først vurderes systematisk og uavhengig mot et normgrunnlag og funnene deretter sammenholdes rapport for rapport med BSKs vurdering. Det er en slik undersøkelse som kunne vist hvor stor del av faktiske kvalitetsproblemer BSK fanger opp.

Da kontrollorganets egen statistikk ble et mål på kvalitet

Dette kunnskapshullet får særlig betydning når BSKs egne klassifikasjoner brukes som mål på kvalitetsutviklingen. I Prop. 117 L (2024–2025) viser Barne- og familiedepartementet til at 62 prosent av barnelovsakene i 2023 fikk «ingen vesentlige bemerkninger», mot 67 prosent i 2024. Deretter skriver departementet at dette «tyder på en positiv utvikling på kvaliteten av sakkyndigrapporter». Tallene dokumenterer sikkert at BSK klassifiserte en større andel av rapportene som «ingen vesentlige bemerkninger», men ikke i seg selv at den underliggende kvaliteten på rapportene har økt.

For at BSKs klassifikasjonsstatistikk skal fungere som et robust mål på utviklingen i rapportkvalitet, må selve kontrollen være tilstrekkelig stabil og validert. Man må blant annet vite noe om hvor stor del av de kvalitetsproblemene som faktisk finnes i rapportene, BSK oppdager, og om terskler og vurderingspraksis er sammenlignbare mellom periodene. Dette er ikke dokumentert i materialet som ligger til grunn for departementets kvalitetsfortolkning. Hovedkategoriene var riktignok de samme i 2023 og 2024, slik at forskjellen ikke kan avfeies som en ren endring i kategorioppsettet, og det kan godt hende at rapportene faktisk ble bedre.

BSKs årsrapport for 2023 og årsrapport for 2024 viser samtidig at kontrollpraksisen ikke er statisk. Kommisjonen beskriver løpende arbeid med tydeligere bemerkninger og likebehandling, og i 2024 ble blant annet terskelen for «betydelige bemerkninger» diskutert. En ny kommisjon tiltrådte også 1. september 2024. Dette dokumenterer ikke at endringen fra 62 til 67 prosent skyldtes endret kontrollpraksis, men viser at kontrollsystemet ikke uten videre kan behandles som et uforanderlig måleinstrument. Flere forklaringer er derfor prinsipielt mulige: bedre rapportkvalitet, variasjon i hvilke rapporter som ble sendt inn, kalibrering eller endring i kontrollpraksis, eller kombinasjoner av disse. Departementets konklusjon er dermed lite robust som dokumentasjon på faktisk kvalitetsutvikling. Statistikken er forenlig med bedre kvalitet, men identifiserer ikke alene årsaken.

I Prop. 83 L (2024–2025), som gjelder barnevernsfeltet, skriver departementet samtidig at det finnes «lite forskning og systematisk kunnskap» om bruken av barnefaglige sakkyndige og kvaliteten på arbeidet. Dette gjelder en annen sakstype enn foreldretvistene i Prop. 117 L og er derfor ikke en direkte selvmotsigelse, men uttalelsen understreker behovet for varsomhet når administrative klassifikasjonsdata brukes som indikator på underliggende faglig kvalitet.

Mye forskning – betydelige begrensninger

Det er forsket nokså mye på sakkyndigarbeid. Flere nyere studier er metodisk ambisiøse, analyserer store rapportmaterialer og gir viktig kunnskap om konkrete sider ved sakkyndigarbeidet. Den samlede forskningen har likevel betydelige begrensninger når det gjelder å belyse den reelle kvaliteten på rapportene og hvor godt kvalitetskontrollen fungerer.

Når forskere faktisk har sakkyndigrapportene foran seg, bruker de studiene MannsForum har identifisert ikke myndighetenes samlede normgrunnlag – gjeldende lov- og forskriftskrav, mandat og relevante offentlige veiledere – som en systematisk kvalitetsstandard for hver rapport. De måler viktige enkeltdimensjoner, men ikke samlet normoppfyllelse. Forskningen på BSKs kontrollarbeid bygger samtidig i den sentrale evalueringen i stor grad på BSKs egne bemerkninger og klassifikasjoner. Den kan derfor si langt mer om hvor konsekvent BSK behandler problemer kommisjonen selv har oppdaget, enn om hvor stor del av de normrelevante svakhetene i rapportene kontrollen faktisk fanger opp. Foreldrenes egne erfaringer er dessuten fraværende som selvstendig empirisk perspektiv i den sentrale aktørforskningen.

Departementet bruker senere BSKs egen klassifikasjonsstatistikk som tegn på at kvaliteten på sakkyndigrapportene er blitt bedre. Når vi verken har et uavhengig mål på den samlede rapportkvaliteten eller vet hvor stor del av faktiske normavvik BSK oppdager, blir denne konklusjonen svakt fundert. Statistikken kan være forenlig med bedre kvalitet, men dokumenterer ikke i seg selv at det er dette som forklarer utviklingen.

To grunnleggende spørsmål er derfor fortsatt utilstrekkelig belyst: Hvor ofte inneholder sakkyndigrapporter normrelevante svakheter når rapportene undersøkes uavhengig og systematisk mot det relevante kvalitetsgrunnlaget? Og når en slik svakhet faktisk er til stede og kan identifiseres i rapporten – hvor ofte fanger Barnesakkyndig kommisjon den opp? Det siste er ikke det samme som å spørre hvor ofte BSK gir bemerkninger. Spørsmålet er hvor ofte BSK gir bemerkning når en normrelevant svakhet faktisk er til stede. Det krever en annen type undersøkelse enn statistikk over kontrollorganets egne funn.