Barn som avviser en forelder, må bli hørt og tatt på alvor. Men fagfolk må også undersøke om avvisningen kan henge sammen med manipulasjon og lojalitetskonflikter, mener psykolog Melanie Gill. I et internasjonalt webinar advarte hun mot å trekke konklusjoner før barnets situasjon er tilstrekkelig undersøkt.
Et barn sier tydelig at det ikke ønsker kontakt med mor eller far. Barnet virker bestemt, forklarer seg med overbevisning og gir uttrykk for at ønsket er dets eget.
For dem som skal ta beslutninger om barnets fremtid, er dette informasjon som må tas på alvor. Men hva forteller barnets ord om det som har skjedd? Og hvordan kan fagfolk finne ut om barnets oppfatning er formet av egne erfaringer, påvirkning fra andre eller en kombinasjon av flere forhold?
Dette var utgangspunktet da psykolog og tilknytningsspesialist Melanie Gill holdt foredraget «Once Upon a Lie» på et internasjonalt webinar arrangert av World Parents Organization 5. november 2026. Jesper Lohse ledet arrangementet.
Gill opplyste at hun har arbeidet med saker som gjelder foreldrefremmedgjøring i mer enn 20 år. I foredraget tok hun opp hvordan barns uttalelser og reaksjoner blir forstått i familierettslige konflikter, og hvorfor hun mener beslutningstakere må undersøke forholdene rundt barnet grundigere.
Å høre barnet er første skritt – ikke hele undersøkelsen
Gill understreket tidlig i foredraget at barn har en grunnleggende rett til å bli hørt. De skal kunne uttrykke sine erfaringer, følelser, bekymringer og ønsker, og de har rett til å bli møtt med verdighet og beskyttet mot overgrep.
For Gill er denne retten utgangspunktet for en undersøkelse, ikke slutten på den. At et barn uttrykker et tydelig ønske, gir etter hennes syn ikke nødvendigvis hele forklaringen på hvordan ønsket har utviklet seg, eller hva som har skjedd i familien.
Hun skilte mellom barnets rett til å bli hørt og antakelsen om at barnets fortelling gir all informasjonen som trengs. Det første er et menneskerettslig prinsipp; det andre er etter hennes syn en psykologisk påstand som krever dokumentasjon.
Hun viste til FNs barnekonvensjon artikkel 12, som gir barn rett til å uttrykke sine synspunkter i saker som angår dem. Synspunktene skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.
De voksnes ansvar er dermed å undersøke barnets situasjon og forsøke å forstå det barnet formidler, fremfor å behandle uttalelsen som en fullstendig forklaring på familiens problemer, mener hun.
Når avvisningen blir både bevis og konklusjon
Spørsmålet blir særlig vanskelig i saker der et barn avviser en forelder som det tidligere har hatt et nært forhold til.
Gill er bekymret for at barnets motstand i noen saker kan bli brukt som begrunnelse for å opprettholde kontaktbruddet, uten at det er undersøkt tilstrekkelig hvorfor motstanden oppsto og utviklet seg.
Hun advarte om at barnets avvisning da kan bli både beviset og grunnlaget for konklusjonen.
Gill understreket samtidig at noen barn har gode grunner til å frykte eller unngå en forelder, og at disse grunnene må undersøkes ordentlig. At et barn har trukket seg unna en forelder, er derfor ikke i seg selv bevis for påvirkning eller foreldrefremmedgjøring.
Etter hennes syn må fagfolk likevel også være åpne for at manipulasjon, destruktive lojalitetskonflikter og andre belastninger kan påvirke barnets forhold til en forelder. Flere forhold kan dessuten virke samtidig.
Når barnet trekkes inn i foreldrenes konflikt
For å forklare hvordan en lojalitetskonflikt kan oppstå, brukte Gill begrepet triangulering: at barnet trekkes inn i relasjonen og konflikten mellom de voksne.
Hun beskrev hvordan et barn kan få rollen som budbringer, fortrolig, støttespiller eller beskytter. Forholdet til den ene forelderen kan da gradvis bli preget av barnets opplevelse av hva den andre forelderen føler og trenger.
Gill fremhevet at påvirkningen ikke nødvendigvis skjer gjennom en direkte beskjed om å avvise mor eller far. Etter hennes beskrivelse kan barnet også oppfatte forventninger gjennom taushet, gråt, ansiktsuttrykk, tilbaketrekning eller gjentatte fortellinger om svik og fare.
Etter Gills beskrivelse kan barnet slik lære hvilke følelser det er trygt å vise, og hvilke minner eller erfaringer det er best å holde tilbake. Dersom barnet opplever at kjærlighet til den ene forelderen gjør den andre lei seg eller utrygg, kan det komme i en vanskelig lojalitetskonflikt.
Gill mener et barn i en slik situasjon kan oppleve sitt eget standpunkt som helt oppriktig. Spørsmålet for fagfolk blir da hvordan barnets oppfatning har utviklet seg, og hvilken betydning relasjonene rundt barnet kan ha hatt.
Et ensidig bilde er ikke et bevis
Gill pekte på at barn ofte har sammensatte og motstridende følelser overfor foreldrene sine. Et barn kan være glad i en forelder og samtidig være sint, skuffet eller redd. Det kan føle både tilknytning og motstand.
I noen konfliktfylte familier kan barnets beskrivelse av en forelder likevel bli svært ensidig. Gill understreket at dette ikke nødvendigvis beviser foreldrefremmedgjøring.
Etter hennes mening kan en slik fremstilling likevel være en grunn til å undersøke barnets erfaringer og familierelasjonene nærmere – ikke til å avslutte undersøkelsen fordi barnet fremstår som sikkert på hva det mener.
Barn utvikler seg i relasjoner
Gills beskrivelse av slike lojalitetskonflikter bygger på hennes forståelse av hvordan barn utvikler seg i relasjon til menneskene rundt seg.
Hun beskrev barn som avhengige av omsorgspersonene sine, både praktisk og følelsesmessig. Barn kan ikke velge hvilke familieforhold de vokser opp i, og må derfor finne måter å håndtere situasjonen de befinner seg i.
Som faglig ramme viste hun til Patricia Crittendens dynamiske modningsmodell for tilknytning og tilpasning, ofte kalt DMM. Gill forklarte at hun bruker modellen til å undersøke hvordan mennesker håndterer informasjon om fare og trygghet, og hvordan de utvikler strategier for å beskytte seg selv.
Hun ga eksempler på hvordan et barn kan lære at stillhet gir mindre konflikt, eller at ettergivenhet reduserer fare.
Etter Gills vurdering kan slike erfaringer ha betydning for hvordan barnet uttrykker seg. Det som utenfra ser ut som et fritt og selvstendig standpunkt, kan i noen tilfeller også være knyttet til hvordan barnet har lært å bevare trygghet i en vanskelig relasjon.
Dette er Gills faglige forståelsesramme. Den kan ikke alene fastslå hva som har skjedd i en konkret familie.
Tillit, påvirkning og hukommelse
Barnets avhengighet av omsorgspersonene sto også sentralt da Gill snakket om påvirkning og hukommelse. Tilliten til de voksne er en del av barnets utvikling, men kan etter hennes syn også gjøre barnet sårbart dersom en omsorgsperson gjentatte ganger gir misvisende informasjon om den andre forelderen.
Hun tok opp hvordan samtaler, gjentatte fortellinger og følelsesmessige reaksjoner kan påvirke barnets forståelse av tidligere hendelser. Over tid kan det bli vanskelig å skille mellom hva barnet selv har opplevd, hva det er blitt fortalt, og hvilke forklaringer det senere har tatt til seg.
Et barn kan ifølge Gill fortelle korrekt om noe det har opplevd, men forstå betydningen annerledes enn andre involverte. Et barn kan også holde tilbake noe som er sant fordi det føles farlig å fortelle, eller oppriktig tro på en fremstilling som senere viser seg å være feil.
Barn kan også fortelle korrekt om overgrep og mishandling, understreket hun. Nettopp derfor mener Gill at ulike mulige forklaringer må undersøkes, fremfor at konklusjonen bygger på hvor sikkert barnet fremstår.
Gill mente at barn fortjener en mer gjennomtenkt tilnærming enn et valg mellom å tro på alt og å tro på ingenting.
Hun advarte mot at en fagperson kan forveksle sikkerhet i fremstillingen med dokumentasjon for hva som har skjedd. Etter hennes syn må barnets beretning ses sammen med øvrig informasjon om forholdene i familien.
Fagfolk må undersøke alternative forklaringer
Dette stiller ifølge Gill store krav til fagpersonene som skal utrede saken. Hun kritiserte det hun mener er en tendens til å trekke for bastante slutninger ut fra barnets atferd eller egne kliniske inntrykk.
Hun beskrev risikoen for at en fagperson kan tolke barnets uro som bevis for overgrep, eller barnets avvisning som bevis for at den avviste forelderen er farlig, uten å undersøke andre muligheter tilstrekkelig.
Tilsvarende kan det være en feil å avvise barnets bekymringer eller legge til grunn at motstanden skyldes påvirkning uten et forsvarlig grunnlag. Gills hovedpoeng var at ulike forklaringer må prøves mot tilgjengelige opplysninger.
Hun etterlyste grundige undersøkelser, etterprøvbare vurderinger og større oppmerksomhet om forskning på blant annet hukommelse, påvirkning og samtaler med barn. Etter hennes syn kan verken profesjonell erfaring eller klinisk intuisjon alene erstatte en undersøkelse av opplysningene og de alternative forklaringene i saken.
Kritiserer ideologiske føringer
Gill rettet også blikket mot det hun mener er ideologiske føringer i den internasjonale familierettsdebatten.
Hun hevdet at radikalfeministiske perspektiver har fått innflytelse på hvordan foreldre, barn og familierelasjoner forstås i lovgivning og offentlig politikk. Etter hennes mening kan det føre til at fedre i større grad blir møtt med mistanke, mens betydningen av barnets forhold til begge foreldre kommer i bakgrunnen.
Påstanden om ideologisk innflytelse er Gills vurdering. Foredraget gir ikke i seg selv grunnlag for å fastslå hvor utbredt en slik innflytelse er, eller hvilke konsekvenser den har hatt i bestemte land.
Gill understreket samtidig at det er legitimt å arbeide for kvinners rettigheter. Hennes innvending var at diskusjoner om familierett etter hennes syn også må omfatte barnas utviklingsbehov og relasjoner til foreldrene.
Å høre hvert ord – og likevel ikke forstå
Gjennom foredraget brukte Gill eventyr som bilde på faren ved å gjøre kompliserte familieforhold for enkle. I eventyrene er det ofte klart hvem som er den gode, hvem som er den onde, og hvem som trenger å reddes. Virkelige familieforhold lar seg etter hennes syn sjelden forstå på samme måte.
Hun advarte mot at fagfolk og beslutningstakere blir så sikre på én fortelling at de slutter å undersøke opplysninger som kan utfordre den. Det gjelder særlig når avgjørelsene kan få store konsekvenser for barnets fremtidige forhold til foreldrene og resten av familien.
Gills budskap var at barnets stemme ikke oppstår i et tomrom. Hvis fagfolk overser forholdene som former den, risikerer de etter hennes syn å høre barnets ord uten å forstå situasjonen bak dem.