Et knyttneveslag mot det norske godhetstyranniet
Av: Øivind Østberg, styreleder MannsForum. Artikkelen og anmeldelsen av filmen står for innsenders egne meninger og synspunkter.
Filmen Fjord går nå på kinoer i Norge. La meg si med en gang at filmen anbefales. Det er en godt laget film med sterke og troverdige skuespillerprestasjoner hele veien. Den kan sees som en horror-film, der uhyggen kryper inn i deg ettersom plottet spiller seg ut, og det blir mer og mer ubehagelig å se på, men uten at det brukes musikk eller andre dramatiske effekter for å varsle om kommende katastrofe.
Når ofrene slår tilbake
Filmen vekker ikke bare tristhet. Når den mannlige hovedpersonen, faren, etter en tid trekker den konklusjon at det å spille innenfor systemets regler ikke kan føre fram, velger han en offensiv strategi. Han henvender seg til aktører fra sitt hjemland: myndigheter, medspillere innenfor organiserte kristne miljøer og medier. Det bygges opp en bevegelse til støtte for familien, og det utøves et press. For eksempel i form av en demonstrasjon utenfor rettssalen når et avgjørende rettsmøte skal avvikles.
Filmen lar det stå åpent om dette presset er til hjelp, eller om det slår tilbake på familien i selve barnevernsaken. Sikkert er det at denne historien ikke hadde vært mer kjent enn en lang rekke andre, ikke offentlig omtalte, liknende historier fra norsk barnevern, uten dette aktivistiske engasjementet.
Filmens tilnærmet happy ending – som inntrer vel brått – er når ofrene klarer å finne en vei ut og ta innersvingen på sine plageånder ved å rømme fra landet. Noe som ikke er et entydig enkelt valg.
Møte med godhetstyranniet og toleransens grenser
Filmen er basert på den virkelige historien om den norsk-rumenske fem-barns-familien Bodnariu som i 2015 bosatte seg i bygda Naustdal i Førdefjorden (det er ikke der filmen er spilt inn). Der møtte de ikke bare et vakkert fjordlandskap og et velordnet samfunn med hyggelige mennesker. De fikk også oppleve det norske godhetstyranniet i full utfoldelse.
Familien er kristne med tilhørighet i pinsebevegelsen. De er aktive troende, og barna oppdras med bønn, regelmessig kirkegang og noen restriksjoner på dagliglivet. Og de har fått med seg et tydelig bibelsk syn på for eksempel spørsmål som homoseksualitet. Man kan tenke seg at de ressurssterke og velutdannete foreldrene – han med bakgrunn som aeronautisk ingeniør (flyingeniør) og hun sykepleier – hadde en tanke om at på et slikt lite sted i det norske fjordlandskapet skulle det være lettere å leve etter egen overbevisning, enn i for eksempel landets hovedstad.
Slik blir det ikke. De erfarer derimot at styringssystemet i det spredtbygde Norge på mange måter er del av et nærmest monolittisk regime med en sterkt ideologisk drevet sentralmakt. Det gjelder i hvert fall for offentlig sektor, som helt dominerer arbeidslivet og samfunnet i bygda (og det norske samfunnet i det hele). Filmens tittel – Fjord – kan kanskje forstås i det lys. Den er et nikk til det idylliserte forestillingen om Norge.
Familiens kristelighet vekker straks reaksjoner, allerede når den rumenske mannen spiller noen toner fra «Amazing grace» på piano under en pause på jobben. Men det blir verre når et av de eldste barna lar falle ytringer som kommer en lærer for øret, ytringer som tyder på at hun ikke er fullt ut inneksersert hjemmefra i det rådende norske paradigmet hva gjelder homoseksualitet. Dermed oppstår en tydelig skeptisk holdning fra skolens side. Hva kan være verre enn å mene at homoseksualitet er synd? (I hvert fall ikke – pussig nok – å være tilhenger av en religion der det praktiseres å kaste homoseksuelle fra hustak.)
Har vold vært utøvd i oppdragelsen?
Den kritiske innstillingen er derfor i høy beredskap når det så kommer frem opplysninger som kan tolkes som at de to eldste barna har blitt slått av sine foreldre. Da finner en av deres lærere, som er en slags liaison-offiser mellom skolen og barnevernet, at dette er meget alvorlig. Den lokale barnevernslederen blir trukket inn, og barna innkalles til en samtale på skolen. Det er åpenbart hva de to kvinnene, som i denne situasjonen spiller rollen som inkvisitoriske avhørere i en heksejakt med tilhørende fravær av rettssikkerhet, ønsker å høre. Og når de har hørt det de vil høre, trenger de ikke mer undersøkelser eller overveielser før de har tolket dette inn i sin ferdiglagde forståelse av hvordan det forholder seg hjemme hos denne familien.
Den realiteten som barna opplever hjemme, nemlig at det dreier seg om moderat fysisk grensesetting/sanksjonering som av og til utøves av deres elskede foreldre, klarer de ikke formidle, og det er uansett ikke noe representantene for barnevernet er interessert i å høre om. Konklusjonen på denne samtalen er at foreldrene er etablert som utøvere av vold mot barna, noe som er straffbart og som medfører stor fare for barnas psykiske og fysiske helse, ifølge barnevernet.
Barnevernet slår til
Veien videre er kort til å få godkjennelse for et akuttvedtak, som eksekveres med «profesjonell» følelsesløshet i flere hjerteskjærende scener. De to barneverns-damene kommer hjem til moren, som da er alene med det diende minstebarnet, og meddeler henne at fordi de har en mistanke om alvorlig mishandling i hjemmet, er de eldste barna allerede tatt hånd om av barnevernet, hentet på skolen og fraktet til beredskapshjem. Faren er tatt inn til politiavhør. Foreldrene kan ikke ha kontakt med barna mens saken undersøkes.
Når moren fortsatt er i sjokk over denne grusomme og ufattelige beskjeden, kommer neste budskap om hva barnevernet i sin godhet og allmektighet har bestemt som et hammerslag: De må også – og det er helt nødvendig for å sikre barnas beste – ta med seg spebarnet som hun ammer. Renate Reinsve, som spiller den ellers meget beherskede og stillfarne moren, viser her hvilken stor skuespiller hun er.
Overfor reaksjonen fra den desperate og uforstående mor praktiserer barnevernets utsendte en særegen form for psykisk tortur. Hun får vite av barnevernets leder at hun må opptre behersket og rolig. Stilt overfor de personer som forårsaker hennes livs katastrofe, har hun å oppføre seg høflig og korrekt – ellers vil det tale mot henne, og hun vil ha enda mindre sjanse til å få barna tilbake. Dette går igjen i de ulike stadier av den påfølgende prosessen. Foreldrene har å være ydmykt respektfulle overfor de norske myndigheter, ellers skaper de bare ugjendrivelige bevis for hvor uegnede de er som foreldre og hvor lite de har forstått om begrepet barnas beste.
Kristendomsskepsis
Saken ruller videre, og filmen blottlegger på troverdig vis hvordan det norske barnevernsmaskineriet, hvori opptatt politi og rettsapparat, kan utfolde seg i all sin gru. Til og med den advokaten de først får tildelt viser seg å være en systemlojal aktør med lav terskel for å be klientene ryke og reise om de lufter sin berettigede frustrasjon.
Filmen viser frem den underliggende kristendomsskeptiske holdningen som rår i den offentlige sektor i det moderne Norge, og som medfører en høy grad av intoleranse – i inkluderingens hellige navn – overfor annerledes tenkende.
Voldsbegrepet i sin moderne norske forståelse
Det sentrale er likevel at den viser hvordan «vold» har blitt et begrep som har fått et helt særegent innhold og en helt bisarr status i det feminiserte norske samfunnet, spesielt innenfor det ekspanderende faglige og institusjonelle apparat som hevder å befatte seg med barns velferd (Det barne-industrielle kompleks). I Norge har man nemlig i løpet av den siste generasjon skjønt noe som menneskeheten aldri noensinne før har innsett, verken i Norge eller andre steder i verden, nemlig at et hvilket som helst klaps eller grep fra foreldre som kan gi et øyeblikks smerte for et barn, er å regne som et fryktelig overgrep som påfører barnet ubotelig skade. Det har ingenting å si om dette var en spontan reaksjon, om det var ledd i oppdragelse eller grensesetting, at smerten hos barnet fort går over, eller at det ikke betyr at barnet et øyeblikk tror at foreldrene ikke er glad i dem.
Når denne «volden» er konstatert, så rettferdiggjør det de mest vidtgående inngrep i foreldrenes bestemmelses- og omsorgsrett for barna. Alt til barnets beste, selvfølgelig. I filmen (og historien den bygger på) ble barna plassert i ulike fosterhjem. Løsningen på spebarnets behov for morsmelk løses ved at mor får pumpe seg og levere melken på flaske, slik at den autoriserte fostermor kan gi den til babyen. Barnets beste.
Er det annerledes nå?
Bakgrunnshistorien ligger som nevnt mer enn et tiår tilbake i tid. Siden da har Norge blitt filleristet for sitt barnevern i en lang rekke avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Så er da kanskje dette en fortelling fra fortiden, ikke om noe som kunne skjedd i dag? Tro det.
Avgjørelsene fra Strasbourg har ikke felt selve omsorgsovertagelsene, men først og fremst rettet seg mot at barnevernet ikke har hatt tilstrekkelig oppmerksomhet på målet om å bevare familiebånd og på å arbeide for tilbakeføring. EMD avviste å ta til behandling klagen fra familien filmen handler om. Det nasjonale rettslige restaurasjonsarbeidet i etterkant av Strand Lobben-dommen har riktignok framhevet retten til familieliv som en grunnleggende rett, at myndighetene må vurdere om tiltak er forholdsmessige m.m. (Se særlig høyesterettskjennelsen i HR-2020-661-S). Men har dette ført til en reell endring i praktiseringen av de vide hjemler barnevernet har når det kommer til å overta omsorgen for barn, typisk først ved akuttvedtak og deretter ved permanente tiltak? Det var et fall i tallet på nye omsorgsovertakelser i årene etter Strand Lobben-dommen fra 2015, men så begynte tallene å øke igjen fra 2021.
Voldsbegrepet i barnefordelingssaker – og dets kjønnsretning
Den ideologien som utfoldes overfor denne familien er i alle fall på ingen måte svekket. I stor grad utfolder den seg i forbindelse med foreldretvister, hvor også barnevernet svært ofte har en viktig rolle.
Her har volds-argumentet en klar kjønnsretning, ved at det overveiende brukes av mødre mot barnets far. Akkurat den samme forestilling om at noen klaps på rompa er å regne som «mishandling i nære relasjoner» med uoverskuelige skadelige konsekvenser, blir på regelmessig basis brukt som grunnlag for å skyve et stort antall helt utmerkede fedre ut av sine barns liv.
Barnevernet, som typisk er ute av stand til å erkjenne foreldrefremmedgjøring og emosjonell mishandling som en risiko for barns helse, er raske til å bruke betegnelsen «voldssak» når det dukker opp utsagn om far – tilfeldigvis midt i en skarp foreldrekonflikt – som kan tale for at han tidligere en gang mens foreldrene bodde sammen skal ha vært streng med barna. Kan utsagn som inneholder ordet «slå», komme fram, så er løpet kjørt.
Som filmen realistisk viser hva gjelder samarbeidet mellom barnevernet og politi i barnevernssaker, spiller barnevernet også ved foreldretvister sammen med et – på dette saksfeltet – svært nidkjært politi- og påtaleapparat. Både politiet og barnevern er etater som kan betegnes som feminisert og sentralisert. Politiet oppfatter seg forpliktet til å slå full alarm og rykke ut med blålyset på i det øyeblikk en anmeldelse fra barnevernet kommer inn. Dette er ikke opp til den lokale politimester, men er styrt gjennom prioriteringsinstruksene fra øverste påtalehold. Samtidig som mange sentrale roller på dette saksfeltet er fylt opp med ideologisk motiverte kvinner.
Filmen Fjord tar mange av de mest ubehagelige aspekter ved det norske samfunnet og moderne norsk kultur på kornet. Med sitt stillferdige, udramatiske formspråk gjør den et sterkt inntrykk. Den er et knyttneveslag mot det norske godhetstyranniet.