HjemLikestillingBest behandlet, men mest synd på kvinner i akademia?

Best behandlet, men mest synd på kvinner i akademia?

Fotograf: Frida Marie Grande

Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.

Av Elin Ørjaseter – samfunnsdebattant, skribent og foredragsholder

I en ny forskningsrapport går det fram at kvinner blir mer positivt vurdert for opprykk i akademia enn menn. Typisk nok prøver forskerne å snakke ned sine egne funn og foreslår at kvinner kanskje blir diskriminert likevel.

Akademia betyr universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner. Selv er jeg ansatt som dosent på en høyskole, en stilling som ligger på samme nivå som professor. Det har ikke falt meg inn at det skulle være vanskeligere for meg enn for en mann å nå dit. Men her er jeg visst en enslig svale, det er opplest og vedtatt at vi kvinner stadig stanger hodet i glasstaket. Forskningsrådets prosjekt Balanse, med et budsjett på 158 millioner kroner, er bare ett av flere prosjekter som skal bidra til flere kvinner i ledende stillinger på universiteter og høyskoler.

Forskerne Arnfinn H. Midtbøen og Henning Finseraas undersøkte hvor lett det var for henholdsvis kvinner og menn å bli vurdert som førsteamanuensis (siste steg før professor). Rapporten ble nylig publisert, og de skrev om den i Aftenposten:

Vi hadde en hypotese om at menn ville vurderes som mer kompetente og mer ansettbare enn kvinner, basert på sosialpsykologisk teori og at kvinner er underrepresentert i toppen av akademia. Men det vi fant, er det stikk motsatte (…): De kvinnelige kandidatene ble vurdert som noe mer kompetente og noe mer aktuelle for ansettelse enn likt kvalifiserte menn (min utheving).

Deltakerne i eksperimentet var vitenskapelig ansatte som skulle vurdere fiktive søkere. Kvinne-CV-ene ble altså vurdert som noe bedre kandidater enn de helt like manne-CV-ene. Dette er etter min oppfatning svært pålitelig forskning fordi den bygger på et eksperiment, gjennomført med etterprøvbare metoder og der de 775 deltakerne ikke visste formålet med eksperimentet.

Forskerne skynder seg å ta forbehold når de presenterer resultatene: Det kan jo hende at kvinnene blir diskriminert senere i prosessen! Ja, det kan det jo. Men hvor sannsynlig er det? Akademia har noen av de mest lov- og forskriftsstyrte ansettelsesprosessene som finnes i norsk arbeidsliv. En ansettelse er gjerne innom tre ulike komiteer og utvalg underveis, som for eksempel sakkyndig komite, innstillingsutvalg og ansettelsesutvalg. Alle utvalgene har normalt begge kjønn representert.

En annen grundig rapport viser at kvinner og menn stiller likt ved karriereoverganger, for sektoren som helhet. Unntaket er det høyeste nivået, professor, der menn har noe bedre sjanser, slik to av forskerne, Mari Teigen og Marte Mangset oppsummerer det i Aftenposten. Hovedinntrykket er altså at menn og kvinner har like sjanser til å avansere. Igjen skynder forskerne seg med å ta forbehold, for kanskje likestillingen ikke er så reell likevel! Når man kommer til de leddene av rekrutteringsprosessen som virkelig teller, må hensyn til likestilling og mangfold vike, skriver forskerne. Noen av oss vil mene at i så fall er det bra. Det bør alltid være faglige hensyn, ikke likestillingshensyn, som slår ut til sist, mener nå jeg.

         De nyeste rapportene om faktum, likestilling i ansettelser i nordisk akademia, viser altså at det står bra til. Likevel lever narrativet om hvor vanskelig det er å være kvinne i akademia videre i beste velgående. En tekst som har fått bred publisering og stor lesning er forskeren Minda Holms essay «Om å være kvinne i akademia».

Det er et godt skrevet og reflektert essay, og nettopp derfor vil jeg bruke litt plass på å imøtegå hennes fortelling.

Minda Holm starter med seks historier, små drypp om hverdagen som forsker. Jeg gjenkjenner situasjonene, men tolker dem helt forskjellig fra det hun gjør. Hun starter med en kvinne som vinner en akademisk pris, og som så blir baksnakket av kvinnelige kolleger fordi hun nominerte seg selv (noe det ble oppfordret til i reglene). Men i all verden, gjør det noe om en blir litt baksnakket da? Kvinnen vant jo prisen, var ikke det det viktigste? Den som henger seg opp i baksnakking bruker tiden feil. For egen del vil jeg legge til: Mine kvinnelige kolleger har heiet meg fram og jublet på mine vegne når jeg har oppnådd noe. Har noen baksnakket meg, og var det kvinner eller menn? Aner ikke. I så fall er det helt greit. Baksnakking er også en form for oppmerksomhet.

         Neste eksempel fra Holm er en mann som avbryter en kvinne i samtale med sjefen ved kaffeautomaten. Ville hun blitt avbrutt hvis hun var en mann? Nei, mener Holm.

Selvfølgelig kunne det ha skjedd, mener jeg. Og… kremt… jeg er en skikkelig avbryter selv. Jeg avbryter alt og alle og har mer enn en gang avbrutt to menn, mektigere enn meg selv, både ved kaffeautomaten og i styrerommet. Det handler om personlighet, ikke om kjønn. Kombinerer man dominans og manglende impulskontroll – og dessuten er rask i hodet og kjeften – da avbryter man. Det gjelder både kvinner og menn.

Noen mennesker, de mer stillfarne som tenker først og snakker etterpå, de blir alltid avbrutt. Dersom de avbrutte kvinnene da tror det er fordi de er kvinner, mens de avbrutte mennene tror det er fordi de er for stille og trege, vel, da har disse kvinnene skapt et problem for seg selv. For de har plassert det faktum at de blir avbrutt i en årsak, deres kjønn, som ligger utenfor deres kontroll og som ikke kan endres. Er det så lurt da, dersom målet er å komme til orde neste gang?

          Neste historie i Minda Holms fortelling er om en ung kvinnelig student som er i samtale med en mannlig professor om fag. De kjenner hverandre ikke fra før og han kommer stadig inn på temaet one-night-stands, uten foranledning. Jøss! Dette har jeg opplevd! Da jeg som student valgte veileder, holdt jeg meg bevisst unna en mann med et sånt rykte, faktisk er min fordypning i marxistisk teori delvis et resultat av at marxisten på instituttet var en svært skikkelig kar overfor unge damer. Dette var på 80-tallet. Siden da har vi hatt en norm-kaskade på området mannlig veileder/kvinnelig student. På de fleste universiteter og høyskoler kan man be om å bytte veileder, og med en begrunnelse som dette er det veilederen som har et problem, ikke studenten.

          Neste punkt på Holms liste er at en e-post blir sendt til hennes mannlige kollega, ikke til henne, med beskjed om å videresende fordi avsender ikke finner e-postadressen hennes. Ville dette skjedd hvis hun var en mann? Og på dette punktet i listen blir jeg gretten. Himmel og hav, det skjer da stadig at jeg sender e-poster til en student og ber dem videresende til andre i samme studentgruppe! Jeg bruker den e-postadressen jeg har. Hvorfor gadd han ikke finne min e-postadresse, spør Holm, er det fordi jeg er kvinne? Nei, det er fordi han var var lat. Eller rask. Kall det hva du vil. Og jeg kaster ballen tilbake til Minda Holm og spør: Hvor lett er det å samarbeide med folk som leser kvinnediskriminering inn i et trivielt lite spørsmål om videresending av e-post?!

          Deretter følger en historie om hvordan en kvinne i en forsamling blir fortiet, mens en mann som gjentar hennes argument får anerkjennende nikk. Men nå er jeg falt av. Jeg tror ikke lenger Holm er en objektiv observatør, jeg tror hun leter etter bekreftelse på en ideologi som er forhåndsbestemt. Og for igjen å komme med egne anekdoter, slik hun kommer med sine: Hver eneste forbannede gang jeg er i en forsamling snakker jeg, det er min natur. Av og til blir jeg tiet i hjel, av og til får jeg anerkjennelse. Det henger sammen med hva jeg sier (om folk er enig eller ei) og hvor mange som har sagt det samme før. Og jeg er med å fortie kvinner som sier noe kjedelig, akkurat som jeg fortier menn som sier noe kjedelig. Verden er brutal, vi er alle sjimpanser i flokkens hierarki, og i akademia kanskje enda mer enn mange andre steder. Plassen i gruppen må stadig forsvares.

          Dersom mine innspill i flokken ikke får gehør, blir jeg enten lei meg og tar en tidlig kveld, eller så blir jeg enda mer gira og tar ordet igjen. Og igjen. Da blir jeg mislikt, og trolig mer mislikt enn en mann tilsvarende ville blitt. Holm beskriver dette godt, synes jeg:

Som kvinne ender man dermed ofte opp med å konstant navigere: Ikke være for «søt» (useriøs), for streng (vanskelig), ikke for selvsikker (arrogant). Det er den beryktede doble bindingen: Hvis jeg oppfører meg i henhold til feminine stereotypier som å være emosjonell og omsorgsfull, blir jeg likt, men får ikke makt. Tar jeg ledelse og bryter ut av den feminine stereotypien blir jeg derimot sannsynligvis mer mislikt, av både menn og kvinner.

Dette tror jeg er helt riktig sett. Men mitt motspørsmål er: Gjør det så mye om man blir mislikt? Dersom de andre viktige tingene i livet er på plass, som familie og nære venner, er det å bli mislikt av mer perifere personer helt greit. Å gjøre karriere er en kamp. Hvis man vinner i akademia (får opprykk og forskningsmidler), så trenger man ikke bli likt av alle i tillegg.

Som kvinne har jeg fått i både pose og sekk. Jeg blir ikke diskriminert, slik jeg opplever det, og de to forskningsrapportene innledningsvis understøtter at denne opplevelsen er riktig. I tillegg blir jeg som kvinne hele tiden løftet fram, gjennom egne programmer og gjennom kravene om at kvinner skal med i alt fra styrer til ansettelseskomiteer. Nettopp kravet om kvinnerepresentasjon er gjenstand for Holms siste punkt på diskrimineringslista:

Jeg blir invitert med på en stor internasjonal søknad, eneste oppgitte begrunnelse er at «de trenger en kvinne». En invitasjon som burde gjøre meg takknemlig, etterlater meg først og fremst bare litt trist. Søknaden blir heldigvis ikke noe av, jeg hadde aldri følt meg som et likeverdig medlem.

«Søknaden blir heldigvis ikke noe av», skriver Holm. Hæ? Heldigvis ikke fordi …? Men var det et godt prosjekt? Er ikke det viktigere å vurdere prosjektet enn å henge seg opp i en litt klønete tilnærming fra kollegene? Jeg har gang på gang blitt spurt om ting fordi de trengte en kvinne. Dersom jeg var Holm og ble spurt om å være med på en slik internasjonal søknad ville jeg tenkt to ting: a) What’s in it for me? Er dette et spennende prosjekt å være med på, eller ikke? b) Hvis det ikke er så spennende, er dette kolleger jeg har lyst til å gjøre en tjeneste? Eller ikke? Å dette ned i emo-gropa og bli «først og fremst bare litt trist» er ikke særlig lurt, med tanke på egen karriere.

Per i dag er det cirka 30 prosent av professorene som er kvinner. Forskningsrådet er altså en av mange som vil bidra til at andelen blir høyere, og deres midler i Balanse-programmet er på 158 millioner kroner i perioden 2012-2022. De gjentar i programteksten at det er ikke kvinnene det er noe galt med (fordi de ikke søker), det er systemet (som ikke får dem til å søke). Men hva er egentlig problemet her? Forskningsrådet skriver:

Et velfungerende og likestilt forskningssystem innebærer et bidrag til et mer demokratisk og bærekraftig samfunn. Samtidig sørger det for at norsk forskning er bedre rustet til å møte framtiden, har større legitimitet i befolkningen, og slik sett bidrar til verdiskapning i Norge.

Jeg er dundrende enig. Et «velfungerende og likestilt forskningssystem» er en av forutsetningene for et godt samfunn. Men hvorfor har akkurat kjønn stukket seg ut som det mest interessante i det store bildet her?

Jeg tror det er to andre forhold som er langt viktigere, for å få et «velfungerende og likestilt forskningssystem». Det ene er klassebakgrunn, og det andre er politisk legning.

Ifølge professor i sosiologi, Marianne Nordli Hansen, utgjør arbeiderklassen mer enn 30 prosent av befolkningen. Likevel er bare sju prosent av doktorgradskandidatene er fra arbeiderklassen. Trygdede, som utgjør nesten tyve prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder, er så vidt jeg vet ikke undersøkt med hensyn til rekruttering til akademia. Hvor mange barn med to trygdede foreldre blir doktorgradsstipendiater? 0,0 prosent kanskje? Er ikke det et langt større likestillingsproblem enn at det er 30 prosent og ikke 50 prosent kvinnelige professorer? Hva med den regionale fordelingen av forskere? Har du like gode sjanser til å bli professor hvis du kommer fra Kvænangen som fra Vindern? Og hvis svaret er nei, hva gjør det med forskningens «kvalitet og legitimitet» i befolkningen?

Det andre problemet henger til en viss grad sammen med det første. Og det handler om hvordan ansatte i akademia fordeler seg på den partipolitiske skalaen. Den siste undersøkelsen jeg har sett om dette er fra 2017. Resultatene likner til forveksling liknende undersøkelser om pressefolk. Både forskere og journalister ligger unna både høyresiden og bygdepartiene Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Til gjengjeld slutter de helhjertet opp om RV, SV, MDG og Venstre. Det konservative alibiet ved lunsjbordet på Blindern er altså en venstremann, til nød noe så eksotisk som en høyrevelger.

I undersøkelsen blant Forskerforbundets medlemmer fikk Fremskrittspartiet 1,1 prosent av stemmene blant faglig ansatte på universiteter og høyskoler. Partiet hadde på samme tidspunkt hadde 13,9 prosent i folket. Høyre fikk godt under halvparten av oppslutningen blant forskerne som de hadde blant folk flest. Partiene Senterpartiet og Kristelig Folkeparti var også betydelig mindre hos forskerne enn i folket. Sosialistisk Venstreparti var tre ganger så store blant forskerne som i folket, og ville gjort brakvalg på universiteter og høyskoler, sammen med RV, MDG og Venstre. Arbeiderpartiet er det eneste partiet der forskerne er omtrent på linje med folket.

Denne undersøkelsen omfatter et tilfeldig utvalg av Forskerforbundets medlemmer, og inkluderer altså både medisinere og ansatte i realfagene. Hvordan hadde dette sett ut dersom utvalget var begrenset til samfunnsfagene og profesjonsutdanningene innen sosialfag? Det orker jeg knapt tenke gjennom. Kanskje jeg burde melde meg inn i Fremskrittspartiet som en solidaritetshandling mot minoriteten ingen vil hjelpe.  Da avisa Universitas jaktet etter en Frp-professor på Blindern, fikk de klar beskjed om at han i hvert fall ikke fantes på Institutt for sosiologi

Klasseproblemet og det politiske problemet i rekrutteringen til forskerstillinger henger selvfølgelig sammen, noe som i seg selv burde vært et godt forskningstema. Men er det noen som forsker på dette? Jeg har ikke funnet noe. Jeg finner derimot bøtter og spann med forskning om kjønnsfordeling i akademia. Etter min oppfatning et ganske marginalt forskningstema i forhold til spørsmål som klasse, geografi og politisk ideologi.

Det føles som å banne i kirken og si at kjønn ikke er viktig. Så hvem er jeg, som kan si noe sånt? Jeg er en hybrid, på alle vis. Jeg vokste opp som akademikerbarn, mamma var professor, pappa var teateranmelder. De var kulturradikalere i Bærum, noe som gjorde meg til en politisk minoritet allerede som barn. Alle andre familier var høyrefolk. Som tenåring endret jeg politisk grunnsyn. Ved forrige valg stemte jeg Fremskrittspartiet, i årets valg vil jeg stemme Senterpartiet. Altså de to partiene som mest av alle blir latterliggjort i Oslo-akademia.

Det er trolig mitt kjønn og min klassebakgrunn som gjør at jeg klarer meg godt som politisk minoritet i akademia. Mitt kjønn, fordi kvinnelige akademikere heies fram hele tiden. Min bakgrunn, fordi den gir akademisk selvtillit. Jeg er født med den venstrevridde kulturelitens sølvskje i munnen, den sølvskjeen som forer barnet med troen på at alt du sier er interessant, og verden trenger virkelig å høre at akkurat du sier det! Som gutt, oppvokst i samme hjem, ville jeg kommet akkurat like langt eller like kort. Som gutt, oppvokst i et ressurssvakt hjem, ville jeg ikke hatt en sjanse i akademia.

Minda Holm – Kort tilsvar:

Jeg takker Elin Ørjasæter for nærlesingen av mine innledende anekdoter i essayet ‘Om å være kvinne i akademia’ fra desember 2019. Da selve essayet blant annet omhandler samme tema som Ørjasæter er inne på – herunder hvor klassedelt akademia er, med referanser til den eksakt samme forskningen Ørjasæter viser til – vil jeg heller oppfordre den interesserte leseren til å lese originalen. Den er gratis tilgjengelig blant annet her. I resten av det lange essayet skriver jeg både om kjønn, privilegier, klasse, og andre faktorer som spiller inn i det akademiske liv. Essayet – utover de innledende, korte anekdotene – handler altså om eksisterende forskning på temaet, både i Norge og internasjonalt. Ved å trykke på hyperlinkene i essayet kommer man til forskningen. Her vil man finne mange interessante nyanser.