Som tenåring ble Tonje Omdahl akuttplassert sammen med sine to brødre etter at barnevernet mistenkte faren for vold og seksuelle overgrep. Selv beskriver hun faren som den personen hun søkte trygghet hos – og separasjonen fra ham som et traume hun fortsatt bærer med seg.
Da barnevernet kom inn i livet hennes, var Tonje Omdahl et sårbart barn som allerede strevde med mobbing, ensomhet og problemer på skolen. Hun forteller at hun forsøkte å si hvor hun hadde det vanskelig, men opplevde at hun ikke ble hørt. I stedet ble forholdene hjemme satt under lupen. I dag forteller hun historien fra perspektivet til den personen inngrepene skulle beskytte: barnet selv.
Tonje forteller historien i en lengre samtale med Sonia Loinsworth, publisert av Rettssikkerhet for alle. Se hele samtalen på YouTube.
«Det var han jeg kunne støtte meg på»
Tonje beskriver en oppvekst der faren var hennes sentrale omsorgsperson. Moren var ifølge Tonje i liten grad til stede i oppveksten. Hun forteller også at hun som seksåring ble utsatt for et seksuelt overgrep fra en eldre halvbror på mors side. På skolen hadde hun det vanskelig, med mobbing, ensomhet, lav selvfølelse og perioder der hun ikke ville gå på skolen.
Når hun hadde det vondt, var det faren hun søkte. Hun beskriver ham som den som stilte opp når hun gråt over skolen, den hun kunne snakke med om det som var vanskelig, og den hun stolte på når hun følte seg alene. I samtalen oppsummerer hun forholdet slik:
«Pappa var alltid min trygge havn.»
Senere sier hun: «Det var jo han som jeg kunne støtte meg på hver gang.» Forholdet mellom far og datter er derfor ikke bare et bakteppe i Tonjes fortelling, men selve nøkkelen til hvordan hun opplevde det som senere skjedde. Mannen hun selv beskriver som sin viktigste trygghetsperson, skulle etter hvert bli mistenkt for å utsette barna for alvorlige krenkelser.
Hun fortalte at hun hadde det vanskelig på skolen
Tonje forteller at mobbingen begynte på barneskolen og fortsatte inn i ungdomsskolen. Hun beskriver få venner, ensomhet, magesmerter og dager der hun ikke orket å gå på skolen. Både hun og faren forsøkte ifølge henne å få skolen til å reagere, men Tonje opplevde at skolen ikke delte deres forståelse av situasjonen. Faren klaget til slutt til rådmannen i Sauda.
Deretter kom barnevernet inn i familien. TV 2 skrev i 2021 at bakgrunnen var en bekymringsmelding knyttet til Tonjes eldre bror, og at barnevernet åpnet sak. Kort tid senere ble Tonje og hennes to brødre akuttplassert. TV 2 opplyste at etaten mistenkte faren for seksuelt misbruk og vold.
Tonje forteller at hun selv forsøkte å formidle at hun hadde det bra hjemme. Under en av de første samtalene med barnevernet skal hun ha sagt at hun ikke ønsket å snakke med saksbehandleren, og at hun ikke hadde noe å fortelle om problemer hjemme. Slik hun beskriver forløpet i dag, opplevde hun at hun forsøkte å peke på skolen som stedet der hun hadde det vanskelig, mens oppmerksomheten i stedet ble rettet mot hjemmet og faren.
Da nærheten til faren fikk en annen betydning
Et av de mest alvorlige punktene i Tonjes fortelling handler om hvordan hun mener forholdet mellom henne og faren etter hvert ble fortolket. Hun forteller at hun senere har lest rapporter der fysisk nærhet og kontaktsøking mellom dem ble beskrevet på en måte hun oppfatter som seksualiserende. Ifølge hennes gjengivelse ble det blant annet lagt merke til at hun søkte farens blikk og kontakt, og at de kunne holde hverandre i hånden offentlig. Hun bestrider også konkrete beskrivelser av fysisk kontakt som hun mener ikke samsvarer med det som faktisk skjedde.
Tonje avviser kategorisk at relasjonen til faren hadde den betydningen hun mener barnevernet tilla den. Hennes egen forklaring er en annen: Hun var et sårbart og utrygt barn som søkte nærhet til den personen hun følte seg trygg hos. Dermed oppstår en grunnleggende motsetning i fortellingen hennes. Det hun selv opplevde som trygghet og tilknytning, mener hun ble forstått som noe bekymringsfullt.
Spørsmålet går igjen gjennom resten av historien: Ble nærheten til faren forstått som et mulig uttrykk for trygghet og tilknytning – eller først og fremst som ytterligere grunn til bekymring?
«Hvor er pappa? Hva har dere gjort med pappa?»
Så kom dagen Tonje og brødrene skulle hentes. Hun forteller at barna ble tatt ut av skolen og kjørt til helsestasjonen uten at hun selv forsto hva som var i ferd med å skje. Etter hvert fikk de beskjed om at de skulle videre til Stavanger. Men faren var borte.
«Hvor er pappa? Hva har dere gjort med pappa? Jeg vil snakke med pappa nå.»
Tonje forteller at hun forsøkte å ringe ham flere ganger, men ingen svarte. Hun ble svært redd, trakk seg unna bilen og sa at hun ikke ville bli med før hun hadde fått snakke med faren. Ifølge henne sa en av saksbehandlerne at hun skulle få snakke med pappa dersom hun satte seg inn i bilen. Hun gjorde det fordi hun ville vite hvor han var. Samtidig hadde politiet pågrepet faren.
Denne delen av historien fortalte Tonje offentlig allerede som 18-åring. Til TV 2 sa hun i 2021 at hun nektet å bli med inn i bilen før hun hadde fått snakket med pappa, og at hun ikke visste hva som hadde skjedd eller hvor de skulle. At hun beskrev reaksjonen sin på denne måten allerede da, gir en tidligere journalistisk kilde til en sentral del av hennes nåværende fortelling.
En dag på Barnehuset
Barna ble kjørt til Barnehuset i Stavanger, mens faren ifølge Tonjes fremstilling ble avhørt av politiet. For Tonje ble det en lang og belastende dag. Hun beskriver avhør, legeundersøkelse, gråt og panikk, samtidig som hun gjentatte ganger forsøkte å få vite hvor faren var.
Hun avviser at han hadde utsatt henne for vold eller seksuelle overgrep. Samtidig beskriver hun avhøret som svært ubehagelig og forteller at hun opplevde spørsmålene som et forsøk på å få henne til å fortelle om handlinger hun sier ikke hadde skjedd. Tonje peker selv på et dilemma i situasjonen: Hun gråt og var redd fordi hun ikke visste hva som hadde skjedd med faren, men fryktet at de sterke reaksjonene hennes skulle bli forstått som tegn på at det var faren hun var redd for.
Selv opplevde hun det motsatt. Det var fraværet av faren som gjorde henne redd.
Tre søsken ble splittet
Etter avhørene ble de tre søsknene plassert hver for seg. Tonje og tvillingbroren kom til hvert sitt hjem, mens den eldre broren ble plassert på institusjon. Kontakten med faren var ifølge Tonje begrenset under plasseringen.
Etter rundt tre uker kom barna hjem igjen. Tonje forteller at saken da hadde vært behandlet i fylkesnemnda. For henne var hendelsen likevel ikke over da hun kom hjem. Synet av en politibil kunne utløse frykt for at politiet igjen var på vei hjem til familien. På vei fra skolen kunne hun ringe faren for å forsikre seg om at han fortsatt var hjemme og at alt var i orden. Personen hun hadde lett etter da hun ble hentet, var fortsatt den hun søkte for å få tilbake følelsen av trygghet.
Familien forlot Sauda
Saken ble ifølge Tonje kjent i lokalmiljøet. Medelever hadde sett politiet utenfor huset, og familien opplevde at det gikk historier om hva som hadde skjedd. Til slutt bestemte de seg for å flytte fra Sauda.
Huset ble solgt, og familien etablerte seg i Stavanger. For Tonje ble det først en ny begynnelse. Hun forteller at hun begynte på en ny skole, fikk venner og fant et miljø der hun fungerte bedre. Etter perioden med frykt og uro syntes livet igjen å stabilisere seg. Men kontakten med barnevernet var ikke over.
Denne gangen skulle bare Tonje flyttes
Omtrent ett år etter den første akuttplasseringen kom et nytt inngrep. Denne gangen var det ikke de tre søsknene som skulle plasseres. Omsorgsovertakelsen gjaldt Tonje alene. Ifølge henne var begrunnelsen nå at faren ikke ble vurdert som i stand til å ivareta henne i nærmeste fremtid, blant annet på grunn av hennes sårbarhet og utfordringer knyttet til skole.
«Det er jo rart hvis de mener at min far ikke kan ta vare på meg, men han kan ta vare på de to andre.»
Tonje beskriver dette som vanskelig å forstå. Hun hadde fått venner og etablert seg på ny skole i Stavanger, ønsket å bo sammen med faren og brødrene – og ble likevel den eneste av de tre søsknene som skulle tas ut av hjemmet.
«Det er første gang jeg ser pappa grine»
Tonje husker særlig avskjeden. Faren og de tre barna samlet seg før hun skulle reise.
«Det er første gang jeg ser pappa grine. Jeg har aldri sett min far grine før.»
Hun skulle til et fosterhjem i Veggli, mange timers kjøring fra familien. Tonje forteller at hun ikke pakket noen koffert. Hun hadde skolesekken, PC-en og klærne hun gikk med. Under kjøreturen spurte hun hvorfor hun måtte flyttes når hun selv mente hun hadde det bra hjemme.
«Du skal vite at pappaen din er glad i deg. Men han er ikke i stand til å ta vare på deg.»
Slik gjengir Tonje saksbehandlerens svar. For henne var budskapet vanskelig å forstå. Personen hun fikk beskjed om at ikke kunne ivareta henne, var den samme personen hun hadde støttet seg til gjennom skoleproblemene og forsøkt å få kontakt med da hun ble hentet første gang.
Barnevernsbarnet ble barnevernsaktivist
Tonje beskriver hvordan erfaringene gradvis forandret henne. Hun hadde vært den stille og redde jenta som trakk seg unna når hun opplevde at voksne ikke trodde på henne. Nå begynte hun å protestere. Hun fikk advokat og startet blogg mens hun fortsatt var tenåring. Om nettene leste hun lovverk og rettspraksis og brukte bloggen til å fortelle sin egen versjon av det som skjedde.
Etter omtrent en måned i fosterhjem ble hun flyttet til en institusjon i Stavanger. Derfra oppsøkte hun ifølge egen fortelling stadig faren og kunne dra hjem til ham på dagtid. Hun forteller også at institusjonen etter hvert fikk et positivt inntrykk av forholdene hjemme. Tonje sier videre at barnevernet senere selv beskrev hjemmet hos faren som et sted der hun hadde stabilitet, gikk på skole, hadde venner og var trygg.
Bloggen ble begynnelsen på et offentlig engasjement som skulle fortsette inn i voksenlivet. Tonje fikk lesere og kontakt med andre barn, unge og familier med erfaringer fra barnevernet. Da TV 2 intervjuet henne som 18-åring i 2021, var vinklingen hvorfor hun hadde gått til «krig» mot barnevernet.
Den nyere samtalen med Sonia Loinsworth handler imidlertid også om hva som kom før aktivismen. Den handler om barnet Tonje: jenta som slet på skolen, som søkte faren når hun hadde det vondt, som ikke visste hvor han var da hun ble hentet, og som senere begynte å kjempe for at hennes egen forståelse av historien skulle bli hørt.
«Jeg sitter igjen med at jeg ikke blir hørt.»
Et traume hun fortsatt bærer med seg
I dag er Tonje voksen, men hun beskriver erfaringene fra barndommen som noe hun fortsatt lever med. Hun forteller at forsøkene på å arbeide videre med saken også har en kostnad, fordi hun stadig må tilbake til hendelser og minner hun selv forbinder med traumer.
Tonje bestrider ikke at barn kan ta alvorlig skade av å vokse opp med vold og omsorgssvikt. Hennes eget spørsmål er et annet: Hva med skaden som kan oppstå dersom et barn blir skilt fra familien og den personen barnet selv opplever som sin tryggeste omsorgsperson, dersom grunnlaget for inngrepet ikke er tilstrekkelig? For henne er ikke dette et abstrakt spørsmål. Hun beskriver selve separasjonen fra faren og familien som et traume hun fortsatt bærer med seg som voksen.
Den hun søkte trygghet hos
Alvorlige mistanker om vold og seksuelle overgrep mot barn må undersøkes, og når det er grunn til å tro at et barn er i fare, kan myndighetene måtte gripe raskt inn. Men Tonjes historie fortelles av personen tiltakene skulle beskytte.
Hun beskriver ikke faren som personen hun ønsket beskyttelse mot. Hun beskriver ham som den hun søkte når hun var redd, ensom eller hadde det vanskelig. Da hun ikke orket skolen, gikk hun til ham. Da hun ble hentet av barnevernet, ville hun vite hvor han var. Da hun kom hjem etter den første plasseringen, ringte hun ham når hun så en politibil fordi hun var redd for at han skulle bli tatt fra henne igjen.
For Tonje innebar barnevernets inngrep derfor ikke bare at hun ble flyttet fra et hjem. Hun opplevde at barnevernet tok henne bort fra den personen hun selv oppfattet som sin viktigste trygghet. Det er denne motsetningen som står igjen i hennes fortelling: Barnevernet ville beskytte henne mot en far de mente kunne representere en risiko. Tonje opplevde selv faren som den hun trengte beskyttelsen og tryggheten hos.
Hun var barnet tiltakene skulle beskytte. I dag forteller hun historien med sine egne ord:
«Pappa var alltid min trygge havn.»
Kilder: Samtalen mellom Tonje Omdahl og Sonia Loinsworth, publisert av Rettssikkerhet for alle; YouTube. TV 2s omtale fra 22. februar 2021: «Derfor har Tonje (18) gått til «krig» mot barnevernet»