HjemArtiklerHistorien om Per-Ivar

Historien om Per-Ivar

Dette er historien om “Per-Ivar”. 

Per-Ivar er en helt vanlig mann, på godt og vondt. Midt i 40-åra, begynner å bli tynn i håret. Når du møter Per-Ivar, så merker du ikke at noe er galt. Men du legger merke til at han slafser litt når han spiser. Noen flåsete kommentarer her og der. Treffer du ham hjemme, så tusler han rundt barbeint i åpne sandaler, han raper når han må, og når det klør, så klør han seg der det klør. En ganske alminnelig mann, trygg i sitt eget habitat.

Per-Ivar er pappa. Han har en sønn på 8 og en datter på 10. Men han har ikke sett barna siden de var 4 og 6. Barnas mor bor nå på en annen kant av landet. 

Da barna var 2 og 4, oppdaget Per-Ivar at samboeren hans hadde et forhold på si. Han gikk i kjelleren, og møtte veggen der. Rådvill, hjelpeløs, knust og desillusjonert. Bruddet ble stygt. Per-Ivar var full av følelser. Ved en anledning oppsto en heftig krangel, og han ble ganske høylytt. Men Per-Ivar er en mann med integritet, så han tok med følelsene sine og stakk til en kamerat. En nær venn. Han ble der over natten, fikk snakka om ting, og var roligere til sinns dagen etter. Han reiste hjem for å skvære opp.

Vel hjemme oppdaget han at ting manglet. Klær var borte, og det manglet noen bilder på veggen i gangen. Bare spikrene sto igjen. Han gikk raskt gjennom huset, og til sin store skrekk så han at det manglet 3 tannbørster på vasken inne på badet. Han skjønte fort at de tre andre var borte.

Panikkfølelsen begynte å komme. Hva er det som skjer?

Det gikk en SMS til barnas mor for å spørre hvor de var. Ingen respons. En melding på Messenger ble sendt, lest, og ikke besvart. Han fant frem navnet hennes på favorittlista på telefonen, ringte, men ble avvist etter to ring. Panikkfølelsen begynte å komme. Hva er det som skjer?

De neste dagene gjør han flere forsøk på å få tak i barnas mor. Det oppnås ikke kontakt. Per-Ivar får ikke sove om natten. Det går tre uker, og han tar kontakt med en advokat. Advokaten forklarer ham at han står i en situasjon han ikke er alene om, og at det beste er å stevne mor for å få barna hjem. Per-Ivar må til mekling, og han møter opp alene. Han får ingen god forklaring på hvorfor, men får med seg en meklingsattest til advokaten. Advokaten gjør sine grep, og barnas mor stevnes.

To dager senere får han et brev på Digipost fra Politiet. Det står at barnas mor har anmeldt ham for vold. Per-Ivar er i sjokk. Han tar kontakt med advokaten for å rådføre seg. Mens taksameteret går, gråter han i fortvilelse mens advokaten forklarer ham at siden han ikke har gjort noe, så kan han ta det med ro. Advokaten skal ta seg av disse falske anklagene. Samtalen avsluttes, og Per-Ivar sitter alene med følelser han aldri har kjent før. Hvordan kunne hun gjøre noe sånt, han har da aldri vært voldelig? Dette er så urettferdig at det må jo la seg løse. Advokaten har nok rett, vi har jo systemer for å sikre rettferdighet i Norge, tenker han.

En ansatt griper inn, løfter datteren opp og bærer henne gråtende inn i barnehagen.

Tiden går, og Per-Ivar kjenner på savnet. Det har gått halvannen måned, så Per-Ivar bestemmer seg for å stikke bortom barnehagen der barna går for å se om de er der. Det skulle han aldri gjort. I porten møter han en av de ansatte som på en nedlatende og brysk måte forteller ham at han ikke er ønsket i nærheten av barnehagens område. Han ser datteren sin et stykke unna, hun oppdager ham, og begynner å løpe mot ham mens hun roper “Pappa!!”. En ansatt griper inn, løfter datteren opp og bærer henne gråtende inn i barnehagen. I desperasjon ender han i en krangel med den ansatte i porten, og blir truet med politi. 

Per-Ivar er lenge sint etter denne hendelsen. Han kan ikke fatte at de ansatte i barnehagen plutselig kunne vende seg mot ham slik. Han har hilst på dem hver dag siden Emilie begynte der. Det er et tankekjør uten like, og det blir jo ikke bedre av at det siste han så var at Emilie kom løpende mot ham som den solstrålen hun er.

Noen uker senere treffer han en av mammaene fra barnehagen i butikken. Hun er der sammen med sin eldste datter Tora som skal på avslutningsfest for 10. trinn. De blir stående og snakke litt, og før Per-Ivar går, så ser han på Tora og sier “Det var en kjempefin kjole!”. Tora sier takk, og smiler. Per-Ivar avslutter med å si “jeg tenker du blir populær hos gutta i kveld. Kos deg masse!”. Tora og Per-Ivar ler sammen, og Per-Ivar vender seg mot moren og ønsker henne en fin helg. Han får ingen respons, men går glad og fornøyd ut i bilen med matvarene, og reiser hjem.

Tror de på alt dette, hvordan kan de det?

Vi tar en pause i fortellingen her. Så langt er dette fortellinger som vi i en eller annen form har hørt hundrevis og kanskje tusenvis av. Herfra og videre vil han få saken satt på vent fordi han er voldsanmeldt, barnevern blir koblet inn i bildet, og sakkyndige skriver rapporter til bruk i rettssaken. Vennene hans er fullstendig utarmet av snakket hans, det går liksom ikke tomt for ord når han skal beskrive hva som skjer. Nettverket hans brennes ut, og de fleste har ramlet av lasset for lenge siden. Noen har til og med sagt at det ikke kan være så mye røyk uten ild. Og når de til slutt sier at nok er nok, så føler han seg veldig alene. Tror de på alt dette, hvordan kan de det? 

Like før Per-Ivar skal i retten kommer henleggelsen for voldsanmeldelsen. Men like etter dukker politiet opp på døra. Nå er Per-Ivar plutselig anmeldt for overgrep. Mot sine egne barn. Politiet vil ha alt datautstyret hans. Han er knust, fortvilet og sint. Og går i kjelleren på nytt. Han holder på å gå fra vettet. Uten PC og telefon har han intet valg utover å kjøpe ny telefon. Han ringer advokaten igjen. Det er lite han kan gjøre med saken så lenge det etterforskes, men han stiller spørsmål om politiet kommer til å finne noe. Per-Ivar reagerer med vantro på spørsmålet. “Hva i h***** tror du!?” roper han tilbake i telefonen. Advokaten kvitterer høflig og ber Per-Ivar roe seg ned og ringe tilbake dagen etter. 

Tiden går, og Per-Ivar går gjennom saksdokumentene sammen med advokaten. I dokumentene får han innsyn i rapporter fra barnehage, helsesøster, barnepsykologer, barnevern, fastlege og en rekke andre instanser som har uttalt seg i saken om hvorvidt Per-Ivar bør ha kontakt med barna sine. I papirene står de mest uhyrlige ting. Det begynte med usanne påstander fra barnas mor, og i de første dokumentene kunne man lese en sunn skepsis i de vurderingene som er gjort. Etter hvert endrer tonen seg, og i en uttalelse fra barnehagebestyreren står det at “de ansatte er på vakt for barnas far, han kan ikke hente dem da han har vært voldelig”. 

“Han nærmest siklet på datteren min. Det var skikkelig ekkelt.” 

I de påfølgende dokumentene legger han merke til at voldsanklagen befester seg gradvis mellom de forskjellige instansene. Men på side 3 i en rapport fra sakkyndig får han bakoversveis. Det står et sitat fra en anonym bekymringsmelding. “Han nærmest siklet på datteren min. Det var skikkelig ekkelt.” 

Per-Ivar blir kvalm, og kaldsvetter. Det begynnner å suse i ørene, og fargesynet nærmest forsvinner. Rommet han sitter i blir grått, og i det advokaten ser opp på Per-Ivar spør han “fant du noe?”. Per-Ivar svelger. “Det er Tora”, sier han lavt. “Storesøsteren til Emrik i barnehagen. Datteren til Karianne. Jeg ga henne et hyggelig kompliment i butikken. Hun hadde en så fin lyseblå kjole.”

Med få unntak var rapportene og dokumentene selvforsterkende. De involverte partene fortalte den samme historien om den voldelige Per-Ivar som ikke klarte å skjule lystene sine. Det eneste dokumentet som ga ham håp, var politiets etterforskningsrapport. De hadde ikke noen indikasjon på at Per-Ivar satt på materiale som kunne tyde på at han var en overgriper. Frikjent på alle punkter. 

I rettssaken ble han likevel idømt samvær med tilsyn. 2 timer i måneden. Med andre voksne tilstede, for å liksom skulle passe på at han ikke forgrep seg på sine egne barn. Per-Ivar syntes dommen var veldig urettferdig, og at begrunnelsene bar preg av å være kokt sammen på alle anklagene han hadde lest i rapportene. Å skulle være pappa med en “barnevakt” på slep føltes veldig nedverdigende. Men det skulle vise seg å være en unødvendig bekymring. 

Og hver gang han leser saker der det gjøres narr av “sinte, hvite menn i 40-åra”, så går han fullstendig amok på tastaturet

To uker etter dommen skulle Per-Ivar få se barna igjen. De møtte aldri opp på avtalt sted. Tilsynsføreren ringte til kontoret, og Per-Ivar skjønte fort at noe var alvorlig galt. Da samtalen var over, kunne tilsynsføreren fortelle at mor ikke lenger bodde i kommunen. Hun hadde flyttet til Nord-Norge med barna. Rett utenfor Tromsø, visstnok.

Det har gått snart fem år. Per-Ivar er arbeidsufør og ensom. Han har ingen venner igjen, og han tør knapt vise seg utenfor døra. Og når han gjør det, tar han på seg et mildt smil for å late som om alt er i orden. For Per-Ivar er en mann. Han biter tenna sammen og sliter seg gjennom dagene. Han har ett fristed. Kommentarfeltet. Der kan han herje ganske ubegrenset. Og hver gang han leser saker der det gjøres narr av “sinte, hvite menn i 40-åra”, så går han fullstendig amok på tastaturet. 

En dag ble det stille fra Per-Ivar. Ingen savnet ham. De fleste trodde nok at han endelig var blokkert permanent fra nettavisenes Facebook-sider. Og de fleste overså Politiets notis på X at de hadde funnet en død mann i skogen utenfor byen. Ingen mistanke om noe kriminelt, sa de. Etterforskningen er avsluttet.

 For det kan da ikke være så mye røyk uten at det finnes ild et sted.

Per-Ivar er ikke ekte. Det er ikke historien heller. Men begge er bygget sammen av små deler av historier fra virkeligheten, og satt sammen til enda en ny slik historie. Det ligger ingen overdrivelser i Per-Ivars historie, og ingen elementer som vi ikke allerede har hørt om. Summen av elementer overgår heller ikke historiene fra virkeligheten. 

Variasjonen er stor, og ingen av de som er involvert i slike historier ser helheten. De forstår kanskje ikke at de bidrar med små biter, hver og en. Hos Familievernet, i barnehager, skoler, helsestasjoner og i barnevernet. Det er så enkelt å bare unngå å undersøke dypere, og heller fortelle historien slik man selv har hørt den. For det kan da ikke være så mye røyk uten at det finnes ild et sted.

I MannsForum har vi hørt mange slike skildringer. Disse mennene føler seg fullstendig overkjørt, og at de blir kastet under bussen, spyttet på og dumpet i sjøen. De fleste beskrivelsene er heldigvis ikke så brutale, men noen er mye verre.

Det er slike historier vi møter gjennom Kamerathjelpen. Mennesker i dyp krise, et eller annet sted i Per-Ivars reiserute. Dette er historier som viser behovet for vår eksistens, og som viser hvor viktig det er å være etterrettelig i sitt arbeid. Historier som viser at røyk ikke alltid kommer av ild. Røyk kan også komme av støv, og røyk kan komme av frost. 

Vi vet bedre enn de fleste hvordan det er å bli kastet ut på dypt vann, og gjerne basert på udokumenterte påstander. Bare det er mange nok som slenger seg på, så kan historiene raskt bekrefte seg selv. Det går veldig fort når de som slenger seg på gjør det på bakgrunn av at de har hørt de opprinnelige påstandene. 

Som medlem i MannsForum er det stor sannsynlighet for at du har vært på en slik reise selv, eller forflyttet deg i deler av den. Kanskje du kjenner noen som har vært der, eller at du er mor, far, eller den nye kjæresten til en “Per-Ivar”. Kanskje du har en sønn som er, eller en dag blir som Per-Ivar.

Vi må være bedre enn dette. 

Vi kan ikke akseptere at folk som Per-Ivar behandles slik. Det er derfor vi er her. Sammen skal vi endre samfunnet.

Vi er MannsForum. 

En stemme for gutter, fedre og menn.

Mer som dette:

spot_img
spot_img

MER Å LESE