Foto Wikipedia: https://da.m.wikipedia.org/wiki/Fil:Pernille_Skipper_(cropped).jpg
Av Tobias Petersen – sosiolog, redaktør Reelligestilling.dk
Oversatt fra dansk.
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Identitetspolitikk truer venstresiden innenfra
Den politiske venstresiden i Danmark er i strid med seg selv om hva man skal kalle kvinner. Er det ok å kalle dem «ikke-menn»?
Kan en mann føde et barn? Ja, mener mange på den danske venstresiden. For en person med livmor kan bestemme seg for å være mann og derfor kan en mann føde et barn.
Dette ble klart i forbindelse med behandlingen av et lovforslag i Folketinget i november 2021. Pernille Skipper, likestillings-talskvinne for Enhetslisten – partiet lengst ut på venstresiden i Danmark – reagerte da en høyrepolitiker sa at menn ikke kan føde barn.
«Menn kan altså ikke føde barn – punktum. Det er to kjønn – punktum», var ordene som kom fra Nye Borgerliges Mette Thiesen.
Til det sa Pernille Skipper: «Dette er bare for å korrigere Mette Thiesen: Altså, det er menn som kan føde barn. Der er menn, som juridisk, på papiret, er en mann, og som har en livmor og kan føde barn.»
Logikken begrenser seg ikke til Danmark. Diskusjonen om kjønn og biologi har rast i den vestlige verden i årevis og gjør det fortsatt. Når en sosialistisk politiker i Folketinget i Danmark slår fast at menn kan føde barn, er det nok et kapittel i en historie som lenge er blitt fortalt og stadig fortelles.
I mars 2022 kunne man lese i The Washington Post at «gravide mennesker, som er vaksinerte mot coronavirus, har nesten dobbelt så stor risiko for å få covid som dem som ikke er gravide». Ikke gravide kvinner, selv om så godt som hver eneste av de personer som det var snakk om, var alle biologisk fødte kvinner, men altså gravide mennesker.
Diskusjonen skaper særlig problemer på venstresiden, og det er ikke tilfeldig. For her støter to grupper sammen. Den ene er de «gamle» feministene som oppfatter likestillingskampen som en kvinnekamp. Den andre er de «nye» feministene som tenker kjønn som noe flytende og som betrakter kvinner som én blant mange undertrykte grupper på tvers av kjønn, etnisitet, seksualitet og så videre. Kjønnsforskere ville betegne det som en uenighet mellom radikale og interseksjonelle feminister.
På høyresiden eksisterer ikke problemet. Her er det hverken gamle eller nye feminister, her er kjønn noe man er født med, ikke noe man blir tildelt eller kan velge. Posisjonen gjør det lett for de borgerlige at navigere i debatten om kjønn, men den har en omkostning. Det er vanskelig for de borgerlige partiene å appellere til unge velgere som er engasjert i diskusjonen om kjønn og som har en annen oppfattelse av virkeligheten enn man har i de borgerlige partier.
Venstresiden har dermed det største potensialet, men også de største utfordringene. De borgerlige har ikke så mye å vinne, men risikerer samtidig i liten grad å havne i splittelse med egne velgere. Det motsatte gjelder på venstresiden hvor kjønnsspørsmålet både er en fordel og en ulempe. Uenighetene er så store blant venstresidens velgere, at selv det minste feiltrinn kan ende i en politisk storm.
Et eksempel på det har man sett de siste dagene i Danmark. Ved en ekstraordinær generalforsamling i en lokalavdeling av Enhetslisten valgte ordstyreren å dele personene på talerlisten inn i «menn» og «ikke-menn».
Hensikten var å sikre at menn ikke fikk all taletid. På sosiale medier eksploderte diskusjonen – ikke minst blant partiets egne velgere og tilhengere – da mange følte at partiet hadde slettet kvinner som kjønn ved å legge dem under paraplybetegnelsen «ikke-menn». Som et kvinnelig medlem uttrykte det: «Er både velger, kandidat og representant for Enhetslisten og er rystet i min grunnvoll!»
I forbindelse med diskusjonen forsøkte jeg å få et av partiets styremedlemmer, Sinem Demir, til å fortelle hvor definisjonene «menn» og «ikke-menn» kom fra. Demir hadde vært med på å starte debatten og jeg kunne ikke finne definisjonene noe sted i partiets vedtekter. Så hvorfor ble de brukt? På Twitter hadde hun på forhånd forklart sitt syn på saken:
«I Enhetslisten «sletter» vi ikke kvinner. Definisjonen menn og ikke-menn tar utgangspunkt i at vi lever i et patriarkalsk samfunn hvor det mannlige kjønn undertrykker både kvinner og andre kjønn. Dét er hva våre definisjoner i Enhetslisten tar utgangspunkt i. Det handler om bevissthet omkring de undertrykkende strukturer som vi lever under.»
Demir, som også er kandidat til Folketinget, kunne ikke henvise meg til et sted i partiets vedtekter hvor slike definisjoner kommer frem. Man må derfor anta at slike definisjoner ikke finnes der.
Mens Demir og andre som tilhører den yngre, interseksjonelle siden av partiet, forsvarte bruken av betegnelsene menn og ikke-menn, reagerte mannen som ofte omtales som Enhetslistens sjefideolog, Pelle Dragsted, med å forsøke å flytte fokus.
«60.000 danske barn vokser opp i fattigdom. Den rikeste prosenten har aldri hatt en større andel av inntekter og formuer. Klima-uret er like ved å renne ut. La være å hoppe på høyresidens identitetspolitiske og semantiske lokkemat. Det har vi ikke tid til. Ses til kampdagen», skrev han på Twitter.
Svaret fra mannen som i en årrekke har spilt en stor rolle for partiets utvikling og blant annet har skrevet boken Nordisk sosialisme, er altså å la diskusjonen ligge.
Så lett kan venstresiden neppe i lengden løse sine problemer med kjønn og identitetspolitikk. Den aktuelle debatten om menn og ikke-menn er ikke ramlet ned fra himmelen. Den er ikke en hundreårshendelse som ingen kunne forutse. Tvertimot er den et eksempel på en generisk type problemer som venstresiden vil støte på igjen og igjen og igjen i de kommende årene. Ikke bare i Danmark, men også i resten av den vestlige verden.
I Tyskland har Die Linke-politikeren Sarah Wagenknecht i boken De selvrettferdige rettet en skarp kritikk av den gruppen av venstreorienterte som hun kaller livsstilssosialister.
«De ønsker selvfølgelig et rettferdig og ikke-diskriminerende samfunn, men veien dit fører ikke gjennom de gamle sosialøkonomiske travere som lønninger, pensjon, skatt eller arbeidsledighetstrygd, men i stedet gjennom symbolikk og språk», skriver Wagenknecht, som også forholder seg til spørsmålet om kjønn:
«En velment kompliment kan for mennenes vedkommende raskt føre til grove beskyldninger om sexisme. Samtidig vokser antallet regler for hva man må tenke og gjøre i et slikt tempo som folk flest ikke har sjanse til å følge.»
Wagenknecht skisserer den samme konflikten. I deler av venstresiden er det blitt viktigere hvilke ord mennesker bruker om kjønn, enn hvordan samfunnets ressurser bør fordeles.
Jeg har tidligere uten hell forsøkt å få i stand et intervju med Pelle Dragsted. Dessverre, for jeg er interessert i å vite hva hans tanker er. Venstresiden er nødt til å finne ut av hva den skal stille opp med sine interne uenigheter innen kjønn og identitet. Samtidig er den nødt til å forholde seg til hvor mye disse temaene skal vektlegges i forhold til venstresidens tradisjonelle merkesaker. Vil man være mere lilla – eller kanskje regnbuefarget – enn rød?
Legg til at det virker som at det ulmer et generasjonsoppgjør som kommer til å gjøre problemene større. Dragsted på 47, Wagenknecht på 52 og venstresidens politikere som er eldre enn dem, holder fast ved at venstresiden skal konsentrere seg om den «harde» politikken, ikke minst fordelingspolitikken. Men en generasjon av yngre politikere på venstresiden er på vei, og for disse er spørsmål om kjønn og identitet ekstra viktig. For dem er det ikke noe man bare kan lukke øynene for.