Forfatter: Einar Helgaas
Det er en kjent sak at kvinner lettere samles for «å snakke om livet», mens det er aktiviteter som samler flest menn. Kanskje vi gutta har en naturlig kulhet som gjør at vi ikke trenger å «dele liv» med hverandre?
Jan Olav, en voksen advokat, var på hyttetur med gutta et par ganger i året. Han var etter hvert blitt ganske lei av den overflatiske tonen dem imellom. De ryddet litt trær og brente bål, men ellers var det overfladisk skryt og fylleprat. Jan Olav fikk som oppgave å treffe en av dem på tomannshånd og være mer åpen og personlig. Han kom opprømt tilbake og fortalte at han hadde blitt overrasket over at også hans gamle venn hadde bydd på seg selv. Dette eksperimentet gjentok han med to fra samme gjeng og opplevde igjen hvordan hans åpenhet inviterte de andre til å komme ham i møte. Til hans glede og overraskelse påvirket disse møtene dem imellom hele klimaet på neste hyttetur. Dette viser tydelig hvordan det å ta et personlig ansvar kan ha stor betydning for din hjemmebane. (Furuholmen/ Usatynski s.92)
Jeg har over mange år brent for et sentralt tema som det dessverre snakkes for lite om. Det er synd, for uten den mindre kjente «Livsforsikringen brorskap» kan livskvaliteten, ja rett og slett helsa, sterkt forringes for mange menn. I ytterste konsekvens kan det faktisk stå om livet. 495 menn utførte tragisk nok selvmord i 2024. Forskning tyder på at sosial isolasjon kan være en viktig årsak til dette.
Selvfølgelig kan en godt føle seg kul som «lone wolfer», men da blir det dårlig med elgsteik på deg. Da trengs flokken for å fullføre ulvebildet. Kriger, og livskampen ellers, vinnes alltid i team. Ferdig snakka. Med unntak av damejakta da.
La oss legge et solid fundament til grunn for tematikken, nemlig at ingenting betyr mer enn relasjoner. Det er ikke sikkert alle vet dette, men vi har til og med vitenskapelige bevis for det. Det langvarige, psykologiske studiet: The Grant Study fra Harvard University konkluderer: Funnet over alle funn er at gode relasjoner gjør oss lykkelige! 268 amerikanske menn, der bare noen få fortsatt lever, ble undersøkt i forhold til mange livsområder årlig fra 1938 og livet ut. Det er altså «bedre å være to enn én», som det står i Forkynneren 4. Eller for å si det enda kortere: Dropp Rambo! (one man army) – Aktivér Aragorn! (team fighter)
Likevel tenderer menn å gå i minst to grøfter her. Den første er sologrøfta. Det fins nemlig en arketypisk mann som minner mistenkelig om western-legenden Clint Eastwood. Han rir sin hest alene, og løser livets utfordringer på egen hånd. På film framstår dette som en suksess. Han får, eller tar, de damene han vil ha, skyter fiendene sine, og står igjen som helten. Dette er en vanlig «mannedrøm» helt fra vi er små og entusiastisk erobrer verden med tresverd.
I virkeligheten er dette en farlig grøft å gå i. Det finnes menn som ender livet uten å ha fortalt en levende sjel om hva de sleit med. De fikk ikke til «å Clinte» fordi det å være en «lone rider» ikke funket like bra uten et ferdigskrevet, forutsigbart heltemanus. I tillegg er det heller ingen garanti for at «Clinterne» har det spesielt bra, selv om det ser ut til at de lykkes med alt mens verden danser etter deres pipe. Det går nemlig an «å Clinte» seg inn i psykiatriens irrganger.
Barne- og ungdomspsykiater Sebastian Kraemer er en av flere som har funnet at menn av flere grunner er mer sårbare enn kvinner. Overrasket? Syns du kanskje vi burde skamme oss, vi som tross alt er født til å være «tøffe, stoiske, usårbare»? Realiteten er at hvis vi ikke deler både oppturer og nedturer med noen vi er fortrolige med, er vi fort gjort i gang med å grave vår egen grav. Menns positive råskap er helt klart undervurdert i 2025, men det hjelper ikke å være rå hvis du er død.
Menn i samliv som ender i “konegrøfta” lener seg altfor mye på sine sosialt sterke kvinner. Jo, for de er jo som en undersøkelse viser cirka tre ganger flinkere enn oss til å prioritere nære relasjoner (Stanley/Clinton). Er det ikke da helt naturlig at de leder an, mens vi er påheng når slekta kommer på lammelår eller naboer på kaffi og vafler? At kvinner er spesielt gode på dette, er gammelt nytt, og verdt all respekt. Men hvor ble gutta av? Skal ikke vi ta ansvar for egne relasjoner bare fordi kvinnene våre er så velsignet gode på det?
En ting er selskapene. En skeivfordeling i ansvar her, trenger ikke å være det verste. Det er mange nok områder hvor en mann kan ta hovedansvaret i en familie. Men hva med dine egne kamerater? For menn som leser dette, bør det glødende kullet på hodet være merkbart nå. Hvis vi venter på at andre skal ta dette ansvaret, er vi nemlig på ville veier. I tillegg er det ikke få menn som sosialt ender på bar bakke hvis kona går, fordi de glemte sine egne kompiser mens de ubevisst «satset» på hennes nettverk.
Gjennom livet, fra barnehagen til arbeidslivet, har vi knyttet maskuline vennskap. Men hvis vi overlater dette til tilfeldighetene, ligger sosial fattigdom og venter bak neste sving. Her, som ellers, kommer forfallet alltid automatisk. Men hvorfor er vi så tilbakeholdne med å ringe bestekompisen fra videregående eller studentkollektivet?
Det største hinderet for å bygge brorskap er mannens store grunnspørsmål. Det ruger nede på bunnen av våre sårbare sjeler, og preger livene våre mye mer enn de fleste tør å innrømme. Vi lurer nemlig på om vi har det som trengs for å mestre livet, og spør: «Er jeg bra nok? Tenk om folk oppdager min udugelighet dersom jeg åpner meg for noen?»
Fordi vi ikke ønsker å bli avslørt som udugelige, gjør vi som de fleste menn: Holder oss til overfladiske bekjentskaper, mens vi bevisst eller ubevisst ofrer de vitale, nære, styrkende maskuline vennskapene. Vi bærer på en grunnleggende frykt for at hvis vi åpner opp om hemmeligheter og svakheter, vil vi miste æren vår. Er det noen som kjenner seg igjen?
Det er sunt å beholde selvrespekten, men hva med å si det slik: Det er svakhet som binder mennesker sammen, ikke styrke? I den kan vi møte hverandre med livsnødvendig nåde, og bygge hverandre sterke til å møte livet i alle fasetter, fra det sinnsykt gøye til det ekstremt krevende.
Det er ikke verre enn at den første åpner seg. Men hvem tør? Jeg pleier å si at mot er å fortsette på tross av frykt. Hvis flere norske menn aktiverer sitt sosiale mot, akkurat som Jan Olav gjorde, vil vi fremover kunne se et styrket brorskap reise seg fra Nordkapp til Lindesnes. Da kunne vi sagt at vi hadde børstet støv av den glemte livsforsikringen.
Alle menn trenger nemlig å svare på følgende spørsmål: Hvem er din bande, din heiagjeng, ditt jaktlag, ditt «Band of Brothers»? Eller i alle fall: Hvem er din beste kamerat? Tenk å få være seg selv, fullt ut, sammen med en bror eller brødre? Det er disse du først deler hele livet med, før dere rakrygget klekker ut offensive planer for å skape en bedre verden for koner, barn, lokal- og storsamfunn. Det høres irriterende mandig ut i mine ører. Hva tenker du?
Lykke til med det livsviktige brorskapet!
Du kan lytte til MannsPodden enten på podimo eller Spotify
Siden januar 2021 har MANNSpodden invitert norske menn med på en reise i jakten på MANNSidentitet. Oppdraget med å bygge karaktersterke, familie- og samfunnsbyggende menn har av ulike grunner aldri vært viktigere. I møte med krevende utfordringer trenger vi å sette mot i hverandre, slik at vi står løpet ut på en lang rekke områder. Gjennom over 75 episoder har MANNSpodden truffet en nerve ved å dekke et bredt spenn av mannsrelaterte temaer. Noen av episodene er laget i samarbeid med vår signifikante partner, MannsForum. La oss fortsette å kjempe både for menns- og kvinners livskvalitet!