Om serien “Når bra ikke er bra nok”: En serie om prestasjon, menn og mening

På utleiekonferansen 10. februar på Gardermoen – en årlig møteplass for ledere og aktører i utleiebransjen – sto tidligere langrennsløper og foredragsholder Stian Grastveit for åpningsforedraget. Det som var ment som en motivasjonsøkt for en resultatorientert bransje, utviklet seg til en personlig og uvanlig ærlig fortelling om prestasjonspress, identitet og fellesskap. I denne serien publiserer Mannsforum foredraget i bearbeidet form, delt i fire deler.

Historien rommer offentlig anerkjennelse, overmot, isolasjon og sammenbrudd – men også relasjoner, retning og en ny forståelse av hva som faktisk er en seier.

Den handler om toppidrett – men i like stor grad om menn i arbeidslivet.
Om hva som skjer når verdi knyttes tett til prestasjon.
Om hva som skjer når man tror man må klare seg alene.
Og om hvorfor fellesskap og mening ofte er det som bærer når resultatene uteblir.

Første del publiseres nå.

Del 1: Fra hets til heder – og hva anerkjennelse gjør med et menneske

Han vokste opp med hets og med beskjed om at han ikke var verdt noe. År senere sto plutselig hele riksmedia og sa at de ville høre historien hans. På utleiekonferansen 10. februar på Gardermoen innledet Stian Grastveit med denne kontrasten. Det som skulle være et motivasjonsforedrag for en resultatorientert bransje, ble en personlig fortelling om anerkjennelse, identitet – og prisen man kan betale når suksess ikke forankres riktig. Historien startet ikke med sammenbrudd. Den startet med applaus.

Hånden som endret alt

Han forteller at han satt på en konferanse i regi av Norges Fotballforbund. Temaet var skeive forbilder i idretten. Han hadde ingen rolle den dagen – var bare til stede. Så rakk han opp hånden. Som skeiv langrennsløper delte han erfaringer og tanker om hvordan man kunne skape mer inkluderende miljøer. Det var ikke planlagt. Ikke strategisk. Dagen etter satt han på Dagsrevyen. Han pleier selv å formulere kontrasten slik: Dette er ikke Johannes Høsflot Klæbo. Dette er nummer 40 i Norge. Likevel ble historien løftet bredt. TV, radio, podkaster. Seks siders oppslag i VG. I løpet av to år ble han en synlig stemme i norsk offentlighet.

Kontrasten til oppveksten

Det som gjorde opplevelsen så sterk, var bakteppet. Han beskrev en oppvekst preget av hets og utenforskap – der budskapet var at han ikke var verdt noe. Han brukte sterke bilder om mennesker som løper etter ham og forteller at han skal brenne et sted. Så snudde det. Plutselig sto riksmedia der og sa at de ville høre historien hans. At det han sto for hadde betydning. Han ble kåret til en av de mest betydningsfulle homofile personene i Norge. Det ble Pride-suksess på Vestlandet – et sted han selv påpekte ikke er kjent for store Pride-markeringer. For en mann som lenge hadde kjent på skam, var dette mer enn oppmerksomhet. Det var en form for gjenopprettelse. Han beskrev følelsen som å bli to meter bred og to meter høy over natta.

Morens album

Midt i den offentlige anerkjennelsen finnes en mer stillferdig historie. Moren hans hadde gjennom hele idrettskarrieren spart på hvert eneste avisutklipp. Også når han ble nummer 160 i et renn. Alt ble limt inn i album. Men de store medieoppslagene om legning og inkludering ble ikke limt inn. Ikke fordi hun ikke støttet ham, men fordi det ikke helt passet inn i fortellingen hun hadde samlet gjennom årene. Ett magasin ble likevel spart på og henger hjemme hos foreldrene. Forsiden handler om helt andre temaer, men hun syntes bildet var så fint. Historien er både komisk og talende. Offentlig identitet og familiens blikk følger ikke alltid samme logikk.

Når anerkjennelse blir overmot

Den massive anerkjennelsen ga ham styrke. Men den gjorde også noe annet. Når man går fra å føle seg marginalisert til å bli løftet frem og feiret, kan det skape en ny selvforståelse. Man føler seg sterkere, mer uavhengig, mer sikker. I ettertid ser han at dette ble et vendepunkt. Anerkjennelsen ble drivstoff – men også en katalysator for en feilvurdering. Han begynte å tenke at han kanskje ikke trengte fellesskapet rundt seg på samme måte lenger. At han kunne klare seg alene. Styre alt selv. I miljøer preget av konkurranse og prestasjon er det lett å la ytre applaus bli målestokken. Men hvis anerkjennelsen ikke forankres i relasjoner og en stabil selvforståelse, kan den gi en falsk trygghet. Historien hans viser at overgangen fra hets til heder ikke bare er en triumf. Den er også en test. For det er én ting å bli løftet frem. Noe annet er å klare å stå støtt når det skjer.

I neste del: Anerkjennelsen ga selvtillit – men også overmot. Hva skjer når man tror man klarer seg best alene?