Illustrasjonsfoto – Shutterstock

Tilknytning i relasjoner er et grunnleggende menneskelig behov. Hele livet lever de fleste i relasjoner til partnere, barn, familie, venner, kollegaer, naboer osv.

Mennesker er forskjellige, og relasjoner handler nettopp om samspill mellom forskjeller. Forskjeller henger sammen. Forskjeller skaper dynamikk, får noe til å skje.

Selv og sammen  

I boka «Selv og sammen – om tilknytning og identitet i relasjoner» skriver den svenske psykologen Tor Wennerberg: «vårt mest grunnleggende psykologiske behov er å skape nære relasjoner og å utvikle en egen autonom identitet. Vår personlighetsutvikling påvirkes i høy grad av hvordan våre tidlige nære relasjoner lærte oss å uttrykke og manifestere disse eksistensielle behovene for nærhet og autonomi».

Hans anliggende i boka er å vise at nærhet og selvstendighet er like viktig. Samhørighet i relasjon og det å være en egen identitet henger sammen. Å utvikle autonomi er nettopp noe som foregår i relasjoner. Vi fødes som absolutt avhengige vesener uten evne til å klare oss selv og gradvis differensierer vi oss mot selvstendighet og selvregulering.

Hvis tidlige relasjoner har vært utrygge, kan de ha gitt dårlige vilkår for utvikling av en autonom personlighet og kan hindre følelsesmessig åpenhet og intimitet. Wennerberg mener at de fleste har både trygge og utrygge relasjonserfaringer som har satt forskjellig preg på identitetsutviklingen. Dette bærer vi med oss inn i relasjoner vi inngår i som voksne.

Men mønstre kan brytes, det går an å bli tryggere på seg selv og dermed tørre å åpne seg for både større intimitet og en sterkere og mer selvstendig personlighet. Det kan høres ut som om selvstendighet og tilknytning er to motsatser som ikke kan forenes. Men det er nettopp det de kan, de er nødvendige for hverandre, som natt og dag, som to sider av samme sak.   

Personlig utvikling

Personligheten utvikler seg hele livet skal man tro psykologien. Både støtte, bekreftelse og utfordringer som får oss til å utvide personligheten foregår i relasjoner.

Det er viktig å bli mer bevisst på seg selv og hva man inneholder. Ved å møte egne mindre bevisste sider– som man har en tendens til å projisere over på andre – utvikler personligheten seg. Bl.a. C. G. Jung var opptatt av dette. Han mente at alle mennesker har et samspill av feminine og maskuline sider i seg, sider som kan være forskjellige eller motsatte i en eller annen grad. Han mente for eksempel at underlegenhet samspiller med overlegenhet både i det enkelte menneske og mellom mennesker og at de balanserer hverandre ut.   

For å ta meg selv som eksempel: Flere ganger har jeg inngått i relasjoner hvor det har kommet fram at vi begge har opplevd emosjonelt forbeholdende foreldre i oppveksten.  Gjennom disse relasjonene, har jeg fått bedre innsikt i meg selv og mine motsatte sider.

For det meste har jeg identifisert meg med å være nokså «snill og grei» og litt usikker på meg selv. Den motsatte siden, den strenge, egenrådige og kritiske siden min, har jeg mer eller mindre ubevisst overført til partner. Jeg har hatt ønske om nærhet og har syntes partneren har vært litt for egenrådig, streng, kritisk og «fjern», altså som den motsatsen jeg har hatt i meg selv og som jeg ikke har vært tilstrekkelig bevisst. Dette er vel nokså typiske kjønnsroller.

Jo mer den andre trakk seg unna, jo mer ville jeg ha nærhet. Jeg prøvde å «please», tilpasse meg, tok på meg mye skyld og ansvar for forholdet. Men det ble bare verre av det. Jeg oppnådde det motsatte og skjøv partneren enda lenger bort. Jeg syntes at det var partneren som var den mest «vanskelige», ikke jeg. Det var jo han som var «fjern».  

Men det gikk opp for meg etter hvert at jeg også holdt mesteparten av følelsene mine inni meg, jeg klarte ikke å vise hva jeg følte, klarte ikke å være åpen og ærlig, klarte ikke å sette grenser. Jeg var like «fjern og vanskelig» selv.

Jeg tilpasset meg for mye, tok overdrevet ansvar for andre og ikke nok ansvar for meg selv. Dette førte ikke bare til at jeg ikke tok mine egne behov på alvor, men også til at jeg ville at den andre skulle fylle dem i stedet.  

Jeg begynte å forstå at jeg bidro til å skyve den andre bort. Jeg turte ikke nærhet jeg heller. Vi hadde, slik jeg tolker det, egentlig det samme problemet, men det kom ulikt fram, den ene ved å fjerne seg for mye, den andre ved å nærme seg for mye.     

Fordi jeg undertrykket meg selv, undertrykket jeg partneren også, ville at han skulle forandre seg, ville at han skulle være slik jeg ville at han skulle være. Det er nettopp det paradoksale i å identifisere seg som underlegen eller undertrykket, man blir selv en som undertrykker andre.  

Dette er en form for relasjonell makt over andre som jeg er ganske sikker på at kvinner driver med i større grad enn menn. Kanskje ofte ubevisst. Hvorfor denne type makt ikke er gjenstand for masse forskning og kjønnsmaktanalyse er helt merkelig.  

Jeg måtte lære å innse mine motsetninger, akseptere alle mine sider og uttrykke meg mer åpent og ærlig. Jeg måtte styrke relasjonen til meg selv, min egen evne til selvregulering og til å håndtere angst, avvisning og skuffelse for å bli mer autonom. Om jeg har blitt helt autonom, tror jeg ikke, men jeg har blitt bedre og mer bevisst på hva som kan foregå i relasjoner.    

To sider av samme sak

Kanskje ikke så rart at relasjoner er et grunnleggende behov siden kobling av forskjeller er et fenomen som finnes overalt. Og det er ikke bare barn som skapes i relasjoner, det oppstår også for eksempel inspirasjon, følelser, tanker, ideer, arbeid og produksjon av diverse ting gjennom relasjoner.

Samhørighet og autonomi hører sammen og fungerer i samspill og i balanse som alle andre motsetninger eller forskjeller. To sider av samme sak. På samme måte som frihet hører sammen med begrensninger. Det å være autonom og adskilt fra andre, er nettopp det som gjør tilknytningen til andre nærere og friere.

Kilder:

Tor Wennerberg: Selv og sammen. Om tilknytning og identitet i relasjoner. Arneberg, 2015.