Av Marianne Bergan
Debattinnlegg formidler ikke MannsForum eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger
I media har det i vinter vært fokus på bostedsforeldre som får økt barnebidrag når de utøver samværssabotasje.
Her er bare noen av oppslagene i media når man søker på “samværssabotasje økt barnebidrag” i Google:
- TV2 02.12.2020:
”NAV øker barnebidrag til foreldre som saboterer samvær: – Føles som en stille kidnapping“ - TV2 14.12.2020:
”Juseksperter: – NAV-praksis i strid med loven” - TV2:
”Stortinget krever svar på omstridt NAV-praksis“ - Frykman Kramer Advokatfirma 21.12.2020:
”Barnebidrag og samværsabotasje”
Men hva er egentlig kjernen i dette problemet?
Er det konklusjonene fra NAV som godkjenner dette, eller der det den faktiske handlingen, altså samværssabotasjen?
Det skal på ingen måte lønne seg verken økonomisk eller på andre vis å drive sabotasje av samvær. Men å kun løse overflaten av dette problemet er ikke tilstrekkelig. Vi må gå i dybden og forhindre at samværssabotasje i utgangspunktet skjer.
Det må foreligge et lovverk og et system som forhindrer at dette kan utføres.
Et system som er tilgjengelig og godt nok, slik at alle barn og samværsforeldre har en rettferdig og likeverdig sjanse, uavhengig av bakgrunn og økonomi.
Samværssabotasje
Undersøkelser gjort av statistisk sentralbyrå i 2016 viste da at over 45000 barn i Norge lever uten å ha sett sin far den siste måneden. Det er nærliggende å tro at det er mørketall her da det også er mødre som er utsatt for samværssabotasje.
Barneloven er tydelig på at barn har rett på å bli oppdratt av begge sine foreldre:
« § 42.Barnet sin rett til samvær. Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld».
Barneloven: http://www.lovdata.no/lov/1981–04–08–7/§42
I praksis gjennomføres ikke alltid dette. I høykonfliktsfamilier er samværssabotasje et utbredt problem. Systemet ser ikke ut til å beskytte disse barna i slike konflikter. Barna er avhengig av at foreldrene er særlig ressurssterke hva gjelder handlingskraft og økonomi.
Dette medfører at barn som lider under samværssabotasje ikke har noen mulighet til å etterleve sine lovpålagte rettigheter.
Hvem skal så sørge for at disse sårbare barna får sine rettigheter innfridd og slipper en hverdag med omsorgssvikt?
Omsorgssvikten ingen offentlig etat vil ta i.
Dagens lovverk er tydelig på at alle barn har rett til å bli oppdratt av begge sine foreldre.
Det er også lovfestet at om det drives samværssabotasje kan den som blir utsatt kreve en ny vurdering av bosted og/eller foreldreansvar.
«§ 43.Omfanget av samværet mv. Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Videre i 2. avsnitt sier lova at; I avtale eller
avgjerd om samvær skal det mellom anna leggjast vekt på omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt. I siste avsnitt: Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 63».
Barneloven: https://lovdata.no/lov/1981–04–08–7/§43
Det er i midlertid ingen instans som kan ved det fulle sørge for at dette blir overholdt.
Ved samværssabotasje er den eneste tilgjengelige instans fra det offentlige familievernkontoret. De kan mekle i et forsøk på at foreldrene skal komme til enighet seg imellom. Dette er et frivillig alternativ. I praksis vil det si at en forelder kan nekte å møte opp til mekling. Noe som da fører til at saken ikke en gang vil kunne diskuteres.
Om begge foreldre velger å møte til mekling er det heller ikke gitt at man kommer frem til en løsning. Dette er et tilbud som kun er egnet hvor nivået av konflikt er på et minimum, og hvis begge foreldre er innstilt på å finne en best mulig løsning for barnet. For mange er heldigvis dette tilbudet tilstrekkelig, men i høykonfliktsaker er dette ikke nok.
Det er jo nettopp i høykonfliktssakene det drives samværssabotasje.
Blir sabotasjene av en grad som påvirker barnet og samværsforeldren eller andre observatører velger å sende en bekymringsmelding til barnevernet, blir dette kun henvist videre til familievernkontoret av Barnevernet.
Barnevernet blir frarådet å ta tak i slike høykonfliktssaker mellom foreldre, selv om lovverket sier i § 30. Innhaldet i foreldreansvaret:
«Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare».
Barneloven §30: https://lovdata.no/lov/1981–04–08–7/§43
I § 42 sies det: Barnet sin rett til samvær. «Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld».
Når begge foreldre da ikke evner å opprettholde barnets rettigheter pga uoverensstemmelser, klassifiseres dette til omsorgssvikt ovenfor barnet.
Er det til barnets beste at barnevernet er selektive i sine utvelgelser angående hva som er omsorgssvikt?
Hvis barnevernet ikke sørger for at barnets rettigheter og barnets psykiske helse blir ivaretatt, hvem skal da gjøre det, når det er den ene av foreldrene som forårsaker denne situasjonen for barnet?
På familievernkontoret kan man få en meklingsattest, for å kunne føre saken videre med advokatbistand til rettssystemet.
Men det er nettopp her mange barn blir vedvarende lidende under omsorgssvikten.
Økonomiske ressurser
Barna er nå avhengig av den enkelte samværforeldres økonomi. Det er ikke tilstrekkelig i dagens samfunn at barnets beste kun er oppnåelig for de med ressurssterke samværs foreldre.
Lovene som skal beskytte barnet er der i aller høyeste grad.
Problemet ligger i systemet som skal sørge for at dette skjer i praksis. Dermed er barnets rettigheter kun en uoppnåelig drøm for mange, da samværsforelder ofte ikke vil ha økonomiske midler til å kunne føre saken via en advokat og prøve spørsmålet om samvær for domstolen.
Slik sett henger oppfyllelsen av Barnelova på den enkelte foreldres ressurser. På hvilke måte kan lova da beskytte de sårbare barna?
Å føre en barnefordelingstvist for rettssystemet koster i gjennomsnitt mellom 75.000-150.000 kroner pr. advokat.
Osloadvokatene: https://osloadvokatene.no/om–osloadvokatene/fa–hjelp/osloadvokatenehjelper–deg/
Det er nærliggende å anta at høykonfliktssakene er i det øvre prissjiktet, også gjerne høyere. Dette er for gjennomsnittslønnen mye penger. Det er heller ikke gitt at saken vinner frem. Altså et risikospill den enkelte forelder må dekke økonomisk slik at barnet og forelder skal få sine rettmessige rettigheter innfridd.
Samværsforeldre tvinges til et økonomisk dilemma hvor de må rissikere husholdningsøkonomien, for at de skal få se sitt barn og barnet sin forelder. Ofte ser man i slike saker at samværsforelder må avslutte saken før den er ferdigstilt og avgjort fordi de ikke kan finansiere omkostningene.
Man må kunne anta at det ofte er foreldre med en gjennomsnittlig økonomisk inntekt og lavere at slike problemstillinger er aktuelle, da det er økonomien som er begrensningen for å kunne ivareta ens barns behov og rettigheter. Da kan det være nærliggende å anta at i godt økonomisk stilte familier er færre slike saker som får vedvare da det ikke er en økonomisk begrensing for samværsforelderen.
Fri rettshjelp
I forskrift til lov om fri rettshjelp formuleres dette slik:
§ 1-1.Inntektsgrensen for fri rettshjelp er kr 246 000,- for enslige og kr 369 000,- for ektefeller og andre som lever sammen med felles økonomi. Formuesgrensen for fri rettshjelp er kr 100 000,-.
Forskrift for fri rettshjelp: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2005–12–12–1443
Dette vil i praksis si at de fleste foreldre i arbeid eller som har selveid bolig ikke oppfyller kriteriene til fri rettshjelp.
Ergo vil systemet slik det er bygd opp pr. i dag forhindre at barnet og samværsforelderen får innfridd sin lovmessige rett i Barnelova.
Er det tilstrekkelig å overlate barnets rettigheter til samværsforelderens økonomi?
Omsorgssvikt
Et barn har ifølge barnekonvensjonen rett til å bli hørt og skal ikke bli utsatt for vold;
«Barnekonvensjonen gir barn blant anna rett til utdanning, helsehjelp og vern mot vald. Ein annan viktig rett er at barn skal bli høyrt i saker som gjeld dei».
- Barnekonvensjonen: https://www.barneombudet.no/vart–arbeid/barnekonvensjonen
Bufdir sier at om barnet utsettes for gjentatte skremmende eller traumatiske opplevelser skal man handle.
- Bufdir: https://bufdir.no/Nedsatt_funksjonsevne/Vern_mot_overgrep/Vold_og_overgrep_mot_ba rn_og_unge_med_funksjonsnedsettelser/Tegn_pa_vold_og_overgrep/Psykisk_vold/
NKVTS’s voldsveileder beskriver omsorgssvikt slik: Omsorgssvikt (neglekt) betyr å forsømme å dekke et barns grunnleggende behov i en slik grad at det utsettes for fysisk eller psykisk skade eller fare.
Barnerett.wordpress siterer Overlege i psykiatri Terje Torgersen slik:
«Svært mange foreldre som saboterer sine barns legitime kontakt med den andre av foreldrene, er dessverre i større eller mindre grad personlighetsforstyrret og evner ikke å sette barnas behov foran sine egne behov. Det er et tankekors at samfunnet ikke har gjort mer for å komme disse barna til unnsetning ved å sikre dem en reel rett til kontakt med begge foreldrene».
- Barnerett.wordpress: https://barnerett.wordpress.com/tag/samvaerssabotasje/
Likevel tar ikke norsk barnevern tak i problematikken for å hjelpe barna som lider under omsorgssvikt ved samværsnekt.
Barns rett til å bli hørt, hvor?
Barneloven er tydelig på at barna skal bli hørt, men systemet følger ikke opp slik at alle har en lik mulighet til dette. Barneoven sier bl.a i §31:
«Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner».
Hvis ikke begge foreldrene lytter til barnet, og tar hensyn til barnets ønske, hvem skal da følge opp barnets ønske og meninger?
I saker angående samværssabotasje forsøker den ene forelderen og sabotere.
Denne sabotasjen får ikke bare konsekvenser for samværsforelderen, men også barnet. Barn er lojale ovenfor sine foreldre og kan i enkelte tilfeller sympatisere med sabotøren. Foreldre-barn relasjonen kan også være basert på frykt og manipulering av barnet. Dette er særdeles komplekst og trenger barnefaglig og psykologisk kompetanse for å kunne vurdere.
Hvis samværsforelder har tilstrekkelig med økonomiske ressurser er det pr i dag tingretten som er instansen for dette.
Det blir ofte brukt en ekstern psykologisk sakkyndig for vurdering. Dette legges så frem for dommer, som skal ta en avgjørelse. Dommeren har ikke denne kompetansen, og velger ofte å avgjøre saken ut i fra sakkyndiges anbefaling.
Vurderingen til sakkyndig er ofte basert på en kort samtale med hver av foreldrene og evt barnet.
Er dette tilstrekkelig for å kunne avgjøre en så viktig beslutning i et barns liv?
Konsekvens
Manipulering og en uharmonisk makt fordeling mellom voksen og barn er komplekst og kan være vanskelig å oppdage.
På lik linje blir det brukt sterke former for hersketeknikk og makt bruk mot samværsforelder. Det er ikke uvanlig å kunne bli lammet av frykt og sorg i en slik situasjon da man blir frarøvet det kjæreste man har. Dette er en traumatisk opplevelse for både barn og forelder.
Den som sitter med den daglige omsorgen for barnet har et psykologisk overtak og bruker i slike saker, med barnet som pressmiddel i sin sak.
Det får imidlertid ingen konsekvens for den som utøver samværssabotasjen.
Kanskje kan det være preventivt med konkrete konsekvenser som kan føre til tap av den daglige omsorgen uten at saken må dekkes økonomisk av forelderen som blir utsatt for sabotasje?
Slik blir makt differansen mellom utføreren og offeret utgjevnet, og barnet ikke lengre kan brukes som et maktovertak i situasjonen.
Kjernen i det hele er allikevel at barna er avhengig av samværsforelders økonomi for å kunne ha mulighet til å bli hørt når de frarøves kontakt med en forelder.
Lovverket bli utøvet på en slik måte at det gir foreldre og barn som blir utsatt for
samværssabotasje en rettferdig og oppnåelig mulighet for å kunne endre situasjonen, uavhengig av økonomi.
I dag utøves dette med tydelige brudd på lovverket både ovenfor barnet og samværsforelder da det hele er avhengig av foreldreøkonomien.
Å endre praksis hos NAV angående størrelsen på barnebidrag er helt nødvendig, men dette hjelper kun samværsforelderen økonomisk i form av kun å betale et rettferdig barnebidrag. Ikke alle samværssabotasjer skjer på grunn av bostedsforelders mulighet til økt utbytte av barnebidrag. Det er derfor essensielt å endre systemet, slik at det ikke er mulig å utøve samværssabotasje.
Les bokanmeldelsen av Camilla Fossum Pettersens bok:
“Samværsabotasje – Norske fedre deler sine historier”