Dagens næringslivs artikkel av Ole Jacob Sunde: «Hanekampen mellom kvinner og menn må skrotes», graver seg dypt ned i de samme skyttergravene som artikkelen forsøker å advare imot. «Polarisering i likestillingsdebatten gagner ingen, vi trenger mangfoldet», sier Sunde og sparker opp åpne dører. For i diskusjonen som virvlet opp i sommer rundt finansmannen Morten E. Astrup, hvem har egentlig påstått noe annet?
Likestillingsdebatten trenger mindre polarisering, og så langt er vi alle hjertens enig, men det store spørsmålet er jo hvem som egentlig polariserer? Medienes rolle består ikke i å «belyse løsninger», som Sunde ønsker å framstille det. Mediene har en viktig rolle i å belyse fakta, ikke promotere ideologier; for medienes aller viktigste rolle ligger i å fremme en sunn samfunnsdebatt med bredde, hvor parter føler seg hørt og saker belyses fra flere vinkler. En elitistisk ensretting av debattklimaet er den egentlige elefanten i rommet.
«Vi må ikke la uttalelser fra enkelte formuende, middelaldrende menn polarisere ordskiftet om mangfold i næringslivet. Adelen kunne heller ikke skjønne hvorfor de skulle miste sine privileger»
Og det er her ting skurrer i Sundes tilsynelatende åpensinnede forsvarstale for en fordomsfri likestillingsdebatt: Sunde tilhører jo selv øverste topp i den økonomiske adelen som han kritiserer for sin livsfjernhet. Sundes gullkantede perspektiv, kan vel så gjerne forklare hans manglende forståelse for vanlige menns likestillingsutfordringer i dagens arbeidsmarked. Det perspektivet må vi jo også kunne diskutere.
«Formuende, middelaldrende, polariserende menn, med uttalelser som vedlikeholder fordommer» må nesten regnes som et ballespark av en karakteristikk, milevis unna den ydmyke holdningen artikkelen øyensynlig forfekter, for hvor ble det av å lytte til svar i god tro? Her fremstår liv og lære som motpoler, og det kan virke fristende å sende formaningen tilbake til avsender: For kanskje har alle parter godt av å stoppe opp, tenke seg om, teste motforestillinger, lytte i god tro til svarene man får, og som en konsekvens tørre å revurdere egne holdninger og adferd?
For polariseringsdebatten er ikke enkel, og polariserings-stempelet er et flittig brukt verktøy for å sverte legitime stemmer ut av samfunnsdebatten. Skyttergravs diskusjon får vi når vi slutter å lytte til hverandre, når man møter motstandere med forutinntatthet og uvilje til å forandre de meninger man alt har gjort seg. Å beskylde sin menings-motstander for ting ingen verken har ment eller sagt er ikke ydmykhet men hersketeknikk.
«Kvinners deltagelse i yrkeslivet har bidratt mer til Norges velstand enn oljerikdommene våre. Kvinners deltagelse i alle bransjer og på alle nivåer er en nøkkel til fortsatt velstandsutvikling», sier Sunde. Men hvem er vel egentlig uenig?
«Dersom alle bransjer som i dag har lav kvinneandel skal øke kvinneandelen kraftig vil det naturligvis føre til at de samme selskapene må droppe og ansette eller forfremme menn i lang tid framover» sa finansmannen Morten E. Astrup til alle som ønsket å høre, og fortsetter: – «Det vil selvfølgelig gjøre mulighetene til spesielt unge menn dårligere», i hvert fall for en lengre periode, for slik er den egentlige problemstillingen. Og det framstår som en ønsket misforståelse i debatten, når man legger vrangviljen til for å slippe å unna dette helt essensielle perspektivet.
Å polarisere likestillingsdebatten gagner hverken mannen eller kvinnen – men irrelevante eksempler og ovenfra og ned monologer bidrar dessverre heller ikke. Det vil være naivt å tro man kan skrote hanekampen mellom kvinner og menn uansett hvilket perspektiv man enn ser den fra, men vi kan jo håpe på en mer nyansert diskusjon, og at flere stemmer fritt kan få fortelle sin historie. For som Sunde selv sier: «Den viktigste årsaken til holdningsendringer er forståelse av den annen parts situasjon», men det gjelder faktisk for begge sider i debatten!
Ole Jacob Sunde: «Hanekampen mellom kvinner og menn må skrotes»
Morten E. Astrup: «Det er en hel generasjon menn som har det vanskeligere enn kvinner nå»