Kronikk av Hanne-Karine Sperre, gjengitt med tillatelse.
Har du noen gang opplevd å bli beskyldt for noe som ikke er sant? Eller blitt tildelt en rammende karakteristikk? Som du ikke unnslipper?
Har du noen gang blitt manipulert? Umiddelbart trodd på historien du ble fortalt?
Det har jeg. Jeg har møtt gode historiefortellere. Folk som har dosert usannhetene i passende porsjoner, slik at jeg ikke klarte å oppdage løgnene.
For en god stund siden ble en god venn anklaget for vold. Mot sine barn. Historien stoppet der. Ingen vil ha en voldsmann. Punktum. Bare ordet i seg selv tvinger meg unna.
Men vennen min. Som den han er. Raus. Klok. God. Morsom. Empatisk. Tilstede. Kan han være det? Ingen røyk uten ild, tenker du kanskje.
Ikke vær så sikker på det.
Han hadde et stort hinder i å unnslippe påstandene. Både fordi samfunnet har vanskelig for å tro at kvinner kan lyve om slikt, og fordi kvinner står i et «overherredømme» når det kommer til mye. Særlig offerrollen. Deretter foreldrerollen.
Historien om min venn står ikke ensom. Det har jeg lyst til å utfordre.
Vil du ødelegge eksmannen? Da er påstander høy aggresjon, sinne, vold, rus og omsorgssvikt, et effektivt og mektig våpen. Påstandene er «strategisk lønnsomme». Beskyldningene kan enkelt rettes til politiet og barnevernet. Det er ingen grenser for hvor mange ganger du kan gå tilbake og justere påstandene. Lirke til, sånn at det passer bedre inn, eller supplere.
Overnevnte blir som regel ikke blir realitetsbehandlet i systemet. De ligger bare der som et dystert bakteppe. Festet til deg som person.
I dag er det vanlig at foreldre melder hverandre til barnevernet i barnefordelingssaker. Med et tastetrykk.
Så enkelt kan du utnytte et viktig organ, for å ødelegge samvær mellom barna og eksen. I dette krysspresset tenker jeg at det må være vanskelig å jobbe i en tjeneste som skal beskytte barn, balansere den viktige jobben, og samtidig unngå å krysse grensene for mandatet.
Men jeg er skeptisk til at barneverntjenesten har fått så stor rolle. Det kan umulig gå bra. I en barnefordelingssak er det tingretten eller domstolen som avgjør hvordan samværet med barnet skal fordeles mellom foreldrene. Men når barnevernet går inn i en konflikt og anbefaler den ene forelderen å endre eller stanse samværet, kan jeg ikke se annet enn at det er å overprøve barnevernet sin rolle.
Hvorfor mener jeg det?
På grunn av sammenblanding av roller. Og fordi foreldre enkelt kan øyne muligheten det er, å melde bekymring på den andre, og med tiden få stanset samvær. Et mer lettvint alternativ, og billigere, enn å ta saken via tingretten.
Spørsmålene handler ofte om hvor barna skal bo, og hvor mye samvær de skal ha med den ene forelderen. Det er også anklager om omsorgssvikt, av ulik grad. Tematikken dreier seg rundt at den ene, gjerne far, har vært sint, ikke toner seg godt nok inn på barna, er konfliktdrivende etc. Det som så går igjen, er at far enten fradømmes samvær, eller frarådes samvær, fordi «mor og barn må få ro til situasjonen har gått seg til».
Nylig fikk enda en bekjent høre nettopp dette. Denne gang av barnevernet.
Det er så holdningene og ordene har kilt seg fast. Far skaper det høye konfliktnivået, som skader barna. Fordi far ønsker mer samvær.
Løsning: Du må trekke deg ut og la mor være i fred.
Les. Det. En. Gang. Til.
Jeg har lyst til å utfordre dette litt. Fordi jeg mener at dette er å umyndiggjøre kvinner og mødre. Vi fritas alt ansvar.
De siste årene, før jeg ga med som journalist for ukepressen, dykket jeg dypt i saker som omhandler dette. Kanskje derfor kan jeg mene noe om det. Dette har vært en rik kilde til å studere konflikter. Er det noe jeg har hatt en dragning mot, som journalist, er det i de sakene jeg får muligheten til å trekke opp grensene. Jeg liker å lete på andre steder enn der mennesker presenterer seg selv. Jeg tenker at flere enn meg kan ha utbytte av dette. For å være litt direkte.
Det skal sies at konflikter, ubehagelig som de er, går begge veier, både kvinner og menn manipulerer nettverk av venner, og familie, instansene og domstolen – med mål om å få barna for seg selv. Til forsvar for alle de som skal prøve å gjøre enn jobb oppi dette; det må det være utfordrende å avsløre hvilken hensikt som skjuler seg bak en falsk presentasjon.
Det er like fullt ikke en unnskyldning.
For min venn, og ganske mange andre jeg kjenner, og en god del andre objekter som jeg har jobbet med, ønsker jeg at barnevernstjenesten, domstolen, politiet og andre som er berørt av konflikter som dette, går i dybden. Jeg håper dere kan jobbe hardere for å fange opp sporene. Bruker tiden det tar, for å se om vrangsiden kommer ut. For den gjør det. Og så må dere unngå å reagere så raskt og voldsomt.
Snur ikke dette, er alternativet at enda flere liv blir ødelagt. Alternativet er at barn og foreldre mister kontakt. Noen av disse foreldrene er frarøvet foreldrerollen på grunn an falsk presentasjon. Noen av disse barna blir aldri reparert.
Noen av disse tar sitt eget liv.
Les. Det. En. Gang. Til.
Jeg savner nyansene og kildekritikken. Jeg skulle ønske at media skrev mer om temaet. Jeg skulle ønske at flere hevet stemmen.
Hva kan du gjøre?
Stå opp for urett. Vær kritisk. Ikke sluk en god historiefortelling.
Bekymringen min, skriver jeg på vegne av meg, som en reaksjon på svært mange som holdes unna sine barn. Det går begge veier, men faktum er at det som oftest er fedre som ikke har kontakt, eller har lite kontakt med barna sine – det beviser ikke at mødre driver med utstrakt samværssabotasje. Denne ranten betyr heller ikke at jeg mener at vold ikke forekommer. For det gjør det. Både kvinner, menn og barn, i vårt samfunn, lever med vold tett på. Det er en annen viktig fortelling. Jeg mener at instansene må blir enda bedre på å følge opp forpliktelsene det er å bekjempe vold i nære relasjoner, og styrke barns rettigheter.
Takk for meg.