I en kronikk av Agnes Andenæs og Eir Torvik 20. mai 2025 stilles spørsmål om det er noen som står opp for en familiepolitikk basert på kunnskap.
MannsForum vil gjerne dele litt av den kunnskapen og erfaringen vi har tilegnet oss gjennom 17 år og titusenvis av samtaler med mødre og fedre som har blitt rammet av en utdatert og konfliktdrivende familiepolitikk. I 2024 alene registrerte vi ca 18 000 anrop til hjelpetelefonen vår, Kamerathjelpen.
Basert på hyppigheten av selvmordstanker og førstehjelpstiltak er det helt usannsynlig at det ikke går liv relatert til familiepolitikken.
Vi er enige med skribentene om at forslaget til ny barnelov legger opp til konflikter. Men det gjør sannelig den eksisterende også. Tallene fra BUFDIR er klokkeklare – 1 av 3 meklinger regnes som høykonfliktsaker. Mange av de gamle svakhetene er videreført i den nye barneloven, og det skuffer oss at ikke flere av våre innspill ble tatt med i behandlingen.
En barnelov med likeverdig utgangspunkt vil likevel være en nyttig rettesnor. Det ligger solid forskning bak påstanden om at en tilnærmet likeverdig relasjon til begge foreldre gir barn flest bedre forutsetninger for utvikling, utdannelse, psykisk helse og livsmestring. Det omfattende ELVIS-prosjektet fra Karolinska Institutet viser at disse barna scorer best på alle vitale målepunkter.
Statistikk fra NAV viser at ca 70 000 barn bor fast hos bare én av foreldrene. I 9 av 10 tilfeller er dette mor. Halvparten av dem ser lite eller ingenting til sin far, selv om 90% av deres fedre ønsker mer familietid med barna sine.
Intensjonen med den nye barneloven er å skape likeverd for barnet. Men Andenæs og Torvik følger opp ulikestillingen som preger motstanden av den nye barneloven, og fremstilller saken endimensjonalt som et likestillingstiltak for de voksne.
Det sies at konfliktene vanligvis skapes fordi det er uenigheter om hvor barnet skal bo og hvilken oppdragelse det skal ha. Våre observasjoner tilsier at dette er virkeligheten snudd på hodet. Uenighetene om disse tingene skapes oftest fordi loven gir rom for konflikt, som deretter kan brukes som våpen inn i rettssystemet.
Dagens barnelov tvinger retten til å bestemme hvem av foreldrene som skal være A- og B-forelder. Det fører til en asymmetri som for mange barn ender med fravær og tap av den ene forelderen, i særdeleshet far. For når konflikten er et faktum, så må retten gjøre dette valget. En slik prosess tar i gjennomsnitt 8-9 måneder, og i mellomtiden står barnet i en konfliktsituasjon som vi vet er potensielt skadelig.
Skribentene følger på med det vante og ensidige voldsnarrativet. Som et kleint ekko fra motstanden mot fedres tilstedeværelse etter samlivsbrudd. Det er her skribentene avkler sin agenda og ensidige bias. For når foreldre havner i rettssaker, er volden gjerne allerede et faktum. Men ikke oftest fra fedre, selv om menn statistisk sett utøver noe mer av den spesifikke kategorien “grov fysisk vold”.
Heldigvis utgjør dette trusselnivået bare en svært liten del av helheten, ca 3% av sakene. Men motstanderne av ny barnelov har hatt et sterkt fokus på akkurat denne voldskategorien, og samtidig gjort den samme arvesynden mot barna som videreføres av Andenæs og Torvik – å legge ansvaret for vold på fedrene. Men har noen stilt spørsmålet: Hva skjedde først?
For når vi ser på vold fra et helhetlig perspektiv, så må vi også ta med volden som i størst grad utøves av kvinner. De som begår selvtekt, tar med barna og flytter, misbruker krisesentre, familievern, skoler og barnehager, politi og barnevern i en skitten krigføring med manipulasjon og falske anklager. Anklager om nettopp vold, for å posisjonere seg mot far. Mødre som bevisst provoserer og setter opp feller, med mål om å oppnå trumfkortet. Dette er kjente metoder, og de er ekstremt effektive. “Manualen” ligger åpent på nett, og kan benyttes uten konsekvenser.
IZA-rapporten som oppsummerer Spanias barnelovsomlegging går ikke mindre langt enn å konkludere med at mødre bruker vold strategisk for å tilrøve seg “full omsorg” – All Inclusive hos NAV, minimalt samvær med far, foreldreansvaret og bostedskompetansen alene.
Denne volden rammer mange av de 10 000 barna som står i konflikt, og den forelderen som anklages, settes i sjakk matt. Barna mister en viktig og trygg beskytter, og ender i voldsutøverens makt.
Vi anser påstanden om at lovforslaget har dårligere beskyttelse for barn i grov vold som underlig. Tvert imot, forslaget har klarere føringer for å beskytte nettopp disse barna, samtidig som den tydeliggjør at morspresumpsjonen nå endelig skal være død og begravet sammen med resten av sjåvinismen fra 50- og 60-tallet.
Det er likevel mange ting som gjenstår. Tilstøtende lover, eksempelvis Folkeregisterloven og Folketrygdloven har tydelige svakheter og konfliktinsentiver. Dette har undergravd barnets interesser i eksisterende barnelov, og vil fortsette å undergrave i en ny. Vi forventer at det snarlig stilles krav til Folkeregisteret, og at regelverket som NAV synes å forvalte etter eget forgodtbefinnende får sine helt nødvendige revisjoner og presiseringer.
Barn flest trenger en lov som sikrer kontakt med begge foreldrene, og som beskytter mot den ene forelderens vold og selvtekt. Dagens lov har ikke denne beskyttelsen, og den er stadig ikke god nok i nytt forslag, Men den er sterkere enn før, og forankret i intensjonen – som samsvarer med kunnskap.
En lov som dette må ta utgangspunkt i flertallet. Flest barn vil få bedre forutsetninger for en tryggere oppvekst med to likeverdige foreldre. Unntak må håndteres som nettopp unntak.
Men frem mot behandlingen i Stortinget håper vi på en mer saklig fremstilling av lovendringen enn ulikeverd og ensidighet fra kjønnskampfeministene, undergraving av fars rolle i barns liv, og et svært ensporet og kjønnsbasert voldsnarrativ.
Gjør heller som MannsForum: Legg vekk kjønnskampen. Brenn de røde strømpene. Og vær en del av løsningen. For barna våre!
Kronikken ble opprinnelig publisert i Eikerbladet, og i forkortet utgave som debattinnlegg i Aftenposten