Når alarmen går i fjellet, er det frivillige som legger fra seg hverdagen og stiller opp. For dem handler beredskap ikke bare om å redde andre – men også om mening, fellesskap og psykisk helse.
Vi snakker mye om menns psykiske helse. Om ensomhet, utenforskap og følelsen av å ikke strekke til. Men vi snakker mindre om hva som faktisk virker. I Gudbrandsdalen finnes det et frivillig miljø der dette blir konkret. Når noen meldes savnet i fjellet, legger frivillige fra seg det de holder på med og rykker ut. En av dem er 38 år gamle Rune. Han vokste opp med frivillig beredskap tett på. Som barn fikk han se voksne stille opp – ikke for lønn eller anerkjennelse, men fordi noen trengte hjelp. Den erfaringen ble avgjørende. I dag har han lederansvar når leteaksjoner organiseres, samtidig som han selv går ut i terrenget. Sekken står ferdig pakket hjemme – med ekstra lue, varm drikke og utstyr for mange timer ute. Han vet at hverdagen kan snu på minutter.
– Det gir en spesiell følelse å vite at du faktisk kan bety noe når situasjonen er alvorlig.
For noen menn ligger en viktig del av svaret nettopp her: i opplevelsen av å være nødvendig for andre.
Psykisk helse handler også om mening
For en del menn er arbeid og prestasjon tett knyttet til identitet og selvfølelse. Når arbeidslivet er krevende eller usikkert, kan det påvirke hvordan man ser på seg selv. Frivillig beredskap gir en annen type bekreftelse. Her er du ikke viktig på grunn av tittel. Du er viktig fordi du møter opp. Fordi du tåler kulde, slit og ansvar. Fordi du samarbeider med andre og holder hodet kaldt når det gjelder. De fleste kombinerer dette med fullt arbeid og familieliv. Ikke alle får fri med lønn når alarmen går – men de møter likevel.
– Det sterkeste er når vi finner den vi leter etter, og du ser lettelsen hos familien. Da kjenner du at innsatsen betyr noe, sier Rune.
Den opplevelsen – å være en del av løsningen – er vanskelig å måle, men lett å kjenne.
Fellesskap som motvekt til ensomhet
Rundt 20 personer i lokalmiljøet er operative i utrykningstjeneste. De trener sammen, tar kurs og bygger tillit over tid. Når de går ut i mørket, er de avhengige av hverandre. Dette fellesskapet er i seg selv helsefremmende. Under pandemien ble samholdet svekket, og det tok tid å bygge det opp igjen. Økonomisk press og tidsklemma gjør det heller ikke enklere å prioritere frivillig innsats. Likevel fortsetter de. For mange menn er dette en arena der samtaler oppstår naturlig mens man gjør noe konkret – i bilen på vei til oppdrag, rundt kaffekoppen etter trening, eller i pausene ute i felt. Ikke nødvendigvis som formelle “følelsessamtaler”, men som hverdagsnære utvekslinger mellom mennesker som deler ansvar.
Fedre som rollemodeller
For Rune fikk engasjementet en ekstra dimensjon da hans eldste datter nylig gjennomførte kursene som kreves for å delta på aksjoner. Tidligere i år var hun med på sitt første søk – sammen med faren. Å være en far som ikke bare snakker om ansvar, men lever det ut, betyr noe. Lokalt arbeides det også med å gi ungdom opplæring i førstehjelp og friluftsliv – både for å styrke beredskapen og for å gi unge en arena for mestring og ansvar. Gutter og jenter trenger å se menn som bidrar, samarbeider og tar ansvar. Ikke som stereotype helter, men som stabile voksne som stiller når det trengs.
Å gjøre noe for andre – også for seg selv
Debatten om menns psykiske helse dreier seg ofte om behandling, statistikk og risikofaktorer. Det er viktig. Samtidig handler psykisk helse også om mening. Å hjelpe andre er ikke bare en tjeneste for samfunnet. For noen kan det også være en kilde til mestring, tilhørighet og retning.
Følelsen av å være nyttig.
Opplevelsen av kameratskap.
Vissheten om at noen kom trygt hjem fordi du stilte opp.
Kanskje er det også en del av samtalen om gutters og menns psykiske helse: betydningen av å være nødvendig.