HjemArtiklerDu, jeg, vi, sammen eller alene

Du, jeg, vi, sammen eller alene

Du, jeg, vi, sammen eller alene

Illustrasjons foto: Shutterstock

Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.

Denne debatten har vart i mange år, når det kommer til permisjon for omsorgspersoner for barn 0 til 1 år. Hvem skal ha hva og hva er best? Bare siste 20 årene har det fortonet seg ulikt, fra at far ikke har hatt lovfestet rett til permisjon. Har det nå vært ulike scenarioer hvor det har vært prøvd 4 uker, 10 uker, nå 15 uker.

Avhengig av hverdagen til familien mener jeg som utdannet barnevernspedagog og pappa, at fordelingen aldri har vært bedre lagt til rette for å ivareta alle parter. Både barnet, mor og far. Før handlet kampen om å være hjemme med den minst, uten at arbeidsgiver eller andre rynket på nesa. Nå kan fedre vise til hva som er deres lovfestet rett, uten at det skal skape bølger innad i familien og arbeidslivet.

Allikevel ser man en økende trend der mødre tar ulønnet permisjon for å dekke sine behov, da også gjerne underveis i pappa permisjonen eller som en forlengelse av sin egen. Det kan fungere positivt der hvor pappas permisjonen føles ukomfortabel eller er til heft for hverdagen til familien.

Dessverre hører og opplever fedre i stor grad at det heller er behovet til mor, som utløser den ulønnede permisjonen. Noe som igjen kan skape unødvendig konflikt med pappapermisjonen, pappaen eller familielivet. Samfunnet har aldri vært bedre opplyst og aldri har det tatt mer hensyn, det er ikke bare positivt. Det kan føre til økt stress både hos mor og far, derfor er det viktig å puste ut og tenke på hva som oppgaven i sin helhet.

Det er å skape trygge rammer og gode oppvekstsvilkår for barnet. Og det skal både far og mor kunne gjøre uten at den 3 delte foreldrepermisjonen endres. For at jeg ikke skal være den som bare kaster meningen min grunnløst ut i luften, sier gode eksperter innen fagfeltet dette:

«Det er vanskelig å forestille seg hvordan en tilværelse kan bli meningsfull dersom mennesket ikke er i relasjon og samspill med andre. Andre mennesker forteller oss på mange måter hvem vi er, de støtter oss emosjonelt og praktisk, lærer oss ting, og utfordrer oss til samspill og refleksjon. Dessuten gir relasjoner oss anledning til å utøve vår kjærlighet, empati, støtte og omsorg ovenfor andre, noe som også er viktig for å gi livet verdi og mening.» ("Barna våre – i går, i dag, i morgen" Oslo: Frelsesarmeen 2007) 
«Jean Piaget, en sveitsisk barnepsykolog, har preget synet på barns kognitive utvikling. Han mente at utviklingen skjer i stadier, og at hvert stadium hadde visse særtrekk knyttet til fysiske forutsetninger – sånn som arv. Han la vekt på at barnet lærer av de erfaringene det gjør ved å bruke sansene sine, og ved å bruke kroppen aktivt når det utforsker omgivelsene. Læring foregår i en balanse mellom påvirkning fra omgivelsene på den ene siden, og at barna aktivt prøver ut det de har rundt seg til daglig. Barna har lært når de tar i bruk den nye kunnskapen» (https://ndla.no/nb/subject:1:777ae87e-ca79-4866-920a-115cfeb7bbe1/topic:2:183771/topic:2:184796/resource:1:16864) 
«Tilknytningsteori beskriver hvordan barn tilpasser seg foreldrenes tilgjengelighet når de trenger dem. Hvordan foreldrene møter barnet i situasjoner med udekte behov eller opplevd fare bidrar til utvikling av ulike tilknytningsstrategier. Main har presentert ABCD-modellen som legger vekt på utvikling av tilknytning strategier ut fra erfaring med trygghet. Crittenden mener derimot at strategiene utvikler seg ut fra erfaring med fare og for å håndtere fare, og baserer sin Dynamiske modningsmodell (DMM) på det. «(Wilkinson, 2017) 
«Bowlby var interessert i å finne ut nøyaktig hvilke mønstre av familieinteraksjoner som er involvert i både normal og patologisk utvikling. Han satte søkelys på hvordan tilknytningsvansker ble overført mellom generasjoner. Under dannelsen av tilknytningsteori foreslo han at tilknytningsatferd grunnleggende sett er en evolusjonsstrategi for overlevelse, som beskytter barn mot rovdyr» (Wikipedia)    

Nå har du selv lest 4 ulike meninger og teorier om utvikling til barn og hva som bidrar. Jeg ser ingen grunn til at dagens ordning skal endres, eller at far skal tape sin lovfesta tid til barnet.

Lysten til å være sammen med barnet sitt må av erfaring være lovfestet for far, ellers så vil flere ikke kunne delta i barnets liv på lik linje som nå. Jeg kjenner således ingen pappaer som har brukt sin rett i fellesdelen. Den går meg bekjent som oftest til mor.  

Derfor mener jeg at psykolog spesialisten som deltok hos NRK, og mente at om mor får det bedre, er det til det beste for alle i familien.  Gro Vatne Brean har aldri bommet mer enn hva hun og kollegaer gjorde i den politiske debatten på NRK. Fredrik Solvang har selv aldri bommet grovere med sitt panel bestående av 7 kvinner og 1 mann.

Brean og psykologforeningen får det til å høres ut som at det er faglig uforsvarlige, at far overtar omsorgen for barnet i mnd. 6 eller mnd. 7, og mener seg støttet av flere psykologer i sitt felt.  Debatten sporer av før den har begynt og det er en trist sorti man blir vitne til. Selvfølgelig skal man kunne debattere om hva som er best, og hvem som gjør hva.

Men det å hevde noe som ikke lar seg forklare ved bruk av teorier, men hevde sin rett ved bruk av sin profesjonsutdanning blir for meg smålig, og viser til en arroganse som fedre har opplevd før.

Det ønsker jeg ikke skal være den faglige mening utad, og skriver derfor henne imot. I hvilket som helst samfunnslag kan man hevde og dele oppgaver som det løser seg best. Men når det kommer til oppgaver som blir pålagt av staten så blir det ofte furore, og det er naturlig. Hos de fleste fungerer oppdeling av permisjonen greit, men nå er vi kommet ditt hvor vi må verne om fedrene.

Oppdelingen slik den nå har blitt lar seg forsvare på alle punkter, men så kommer kanskje noen skeivt ut. Selvstendig næringsdrivende kan være 1 part.

Ved en tilbakegang på ordningen er det KUN far som blir den tapende part, både ifra mor, men også arbeidslivet. Det er far som må sloss igjen for at retten til tid med sitt barn, igjen skal være mulig å gjør fullt ut slik som ordningen nå fordrer til.

Uten den, mister far alt som vi nå er gitt. En tilbakegang kan være med å rokke ved fundamentet i familien og arbeidslivet, hvor far igjen får tredd nedover hodet at det er naturlig at mor er med barnet og far jobber. Sånne tilstander ønsker jeg verken kommende barn eller fedre. Vi har kommet lengere.

Barnevernspedagog og pappa til 3.

Mannsforums nettavis har sett dokumentasjon på at skribenten er utdannet barnevernspedagog.