-Skillsmisseoppgjøret i Norge ble urettferdig, sier Izad, men når hans ekskone også krever utbetalt ektepakten (Mehrie) på 4 millioner kroner i Iran – Så får hun alt, og han sitter igjen med ingenting. Å bli krevd dobbelt for samme skilsmisse, er et problem for mange menn med minoritetsbakgrunn.
Izad har en vennlig fremtoning, i midten av 50 årene og far til tre. Norsk-Iraner, velutdannet, middelklasse, gode norsk kunnskaper og velintegrert i det norske samfunnet. På alle måter en god representant for den suksessfulle delen av ikke-vestlig innvandring.
Han vil gjerne stå frem med eget navn. Men her kaller vi han Izad – for å ikke identifisere andre personer i historien, eller bidra til å eskalere en vanskelig situasjon. Skjønt verre kan den ikke bli, sier han gjentatte ganger.
Izad har en historie som mange andre norsk-iranske menn, en livsfarlig flukt over fjellene for å ikke ende opp som fotsoldat i en krig, for et regime han ikke ville kjempe for. Mange år senere tilbake og giftet seg, utlendingsdirektoratet godkjenner ekteskapet, og Izad tar med seg konen sin tilbake til Norge hvor de får tre barn.
Mange år senere skilsmisse, og med det begynner intervjuet:
– Mange skriver om hvordan kvinner er undertrykket i Iran, men fakta er at menn kommer bedre ut av en europeisk skilsmisse enn en iransk. I Iran har mannen et stort ansvar for å forsørge familien. Prestestyret holder seg til de evige Sharialovene. De setter på en måte familier i sjakk, man skal ikke skille seg.
Men det var før; i dag er skilsmisser vanlig i Iran. I dag ender ca halvparten av alle Iranske ekteskap i skilsmisse, forteller Izad videre.
Ektepakten er en økonomisk forpliktelse for mannen, og en garanti for kvinner fra gammelt av, så de skal ha noe å leve av etter en eventuell skilsmisse. Forplikter kvinnene seg til noe, medgift for eksempel? Nei, sier Izad, dette er ikke sammenlignbart, medgift er aldri med så store verdier.
I noen muslimske land er ektepakten også symbolsk, men i Iran er mannen juridisk forpliktet. Beløpet er ikke reelt knyttet til verken inntekt eller eiendom, og sosial prestisje har presset opp summen til urealistisk høye beløp. En kostbar ektepakt gir høy status, men mannen som forplikter seg til den kan godt være fattig. Gjennomsnittet i Iran er på 2 millioner kr, og så må vi huske at Iran er et fattig land, fortsetter Izad.
“Beløpet betyr ikke noe, jeg skal aldri kreve dette”, kan man høre før bryllupet, sier Izad. Men stemningen er ofte mindre vennlig når ekteskapet tar slutt.
Izad nekter å betale ektepakten i Iran. – Hva betyr dette for deg så lenge du bor i Norge?
– Jeg lever i eksil etter skilsmissen, jeg kan ikke reise tilbake til Iran. Jeg har syke foreldre og kan ikke se dem igjen uten å ende opp i iransk fengsel.
– Min eks gjør dette via retten, norsk og iransk rettsvesen har ikke respekt for hverandre, de har ikke noe samarbeid. Vår norske dommer sa hun ikke har rett til å ha oppgjøret i to forskjellige land på denne måten, det er imot internasjonal lov. Men det er jo ingen som kan hindre henne i det heller, om hun vil kan hun bare gå til ambassaden og annullere ektepakten. Men det vil hun jo ikke….
Finnes det en løsning for situasjonen din tror du?
– Nei, egentlig ikke, sier Izad stille og ser en annen vei, før han fortsetter:
– jeg sitter fast, dette er en belastning for meg både i Norge og i Iran. Jeg skulle gjerne besøke foreldrene mine. En dag vil arven fra mine foreldre tilfalle henne, og ikke meg. Hun vinner uansett, det er ikke rettferdig.
– Familien min betalte mye for å få meg til Norge, jeg eide ingenting da jeg kom hit. Jeg jobbet dag og natt og hadde flere jobber samtidig over mange år, for å få økonomi til å hente henne til Norge. Jeg forsørget henne mens hun tok utdannelse og lærte seg norsk. Det Norske skillmisseoppgjøret ble urettferdig, jeg brakte henne hit, vår formue i Norge er bygget opp stort sett av meg. Når vi går fra hverandre får hun ikke bare halvparten, hun krever alt jeg eier og har.
Advokat Farhad Shariati kan ikke bekrefte Izad’s tall eller historie direkte; men som norsk advokat med røtter fra Iran, kjenner han temaet bedre enn de fleste:
Beskriver Izad en historie du kjenner til fra før? Er dette et problem i mange norsk-iranske skilsmisser?
– Problemene som Izad møter er en kjent utfordring for mennesker med opprinnelse fra et muslimsk land. Det handler om at det praktiseres lover og regler fra to forskjellige verdensdeler og gjerne med annerledes grunnverdier. Lovene fungerer ofte godt blant kulturer og folkegrupper i de områder det gjelder, men straks man begynner å harmonisere de med andre regelsett, blir det problematisk.
– Iran praktiserer delvis islamsk lovgivning når det gjelder ekteskap, skilsmisse og lovgivningen, hvor menn skal gi Mehrie til kvinner ved ekteskapsinngåelse. Mehrie er en gaveerklæring som kan utløses av kvinnen enten under ekteskapet, eller etter ekteskapet. Normalt vil kvinnen kreve Mehrie når paret skiller seg. Det er ofte snakk om store summer som en vanlig iraner ikke har råd til. Størrelse på Mehrie handler om prestisje.
Norsk-iranske menn vil oftest komme dårligere ut av en skilsmisse fordi eiendelene deles likt i Norge, og i tillegg må menn betale Mehrie etter iransk lov.
Om Mehrie ikke betales, vil kvinnen kunne begjære fengsling av mannen.
Å betale et skillsmisseoppgjør to ganger i hvert sitt land er jo helt urimelig. Som advokat, finnes det ingen juridisk løsning på problemet?
– Etter min oppfatning er det litt uklart hvordan norske domstoler vil møte en slik utfordring. Løsningen kan ligge i at menn opplyser norske domstoler og dokumenterer et slikt krav kvinnen har mot mannen. Imidlertid tviler jeg på om norske domstoler vil ta hensyn til et slikt krav i et økonomisk oppgjør i Norge, fordi Mehrie er en gave per definisjon.
Er det mulig å mene noe om hvor mange minoritetsmenn som utsettes for dette, skjer dette unntaksvis eller ofte?
Alle som er av iransk bakgrunn og har giftet seg i Iran, vil kunne utsettes for et krav om Mehrie, avslutter Farhad.
Journalist – Vemund Vennestrøm
Har du opplevd, eller kjenner du noen som har opplevd det samme som Izad, så ønsker vi å høre fra deg på epost: [email protected]