Når MannsForum løfter debatten om menns manglende rettigheter ved en uplanlagt graviditet, blir vi møtt med det vi bare kan kalle «likestillings-grums».
Reaksjonene på våre nylige utspill om asymmetri i foreldreskapet er preget av en voldsom dobbeltmoral. Argumentene som brukes mot menn i dag, er nemlig svært likt det som konservative og religiøse krefter brukte mot kvinners rett til selvbestemt abort for femti år siden:
- «Ta ansvar for egen pikk»
- «Hold pikk i buksa»
- «Du visste hva risikoen var»
Reaksjonær moralisme fra politisk hold
Det er spesielt oppsiktsvekkende når denne typen retorikk kommer fra politiske aktører. Rødt-politiker Silje-Marie Steindal skriver for eksempel at menn bør vurdere den gode gamle «ikkje putt den i dåsa på noen» hvis de ikke vil risikere ansvar.
Hvis vi i en abortdebatt i 2026 hadde svart en kvinne med: «Du får bare ta ansvar for egen eggløsning» eller «Hva med å holde høna i trusa hvis du ikke er klar for barn?», ville raseriet vært totalt – og med rette. Det er reaksjonær moralisme som undergraver frihet.
Men hvorfor er det plutselig helt greit å bruke denne vulgære og sjåvinistiske retorikken mot menn, selv fra de som ellers kaller seg progressive?
Normalisering av svik og løgn
I kommentarfeltet ser vi det svart på hvitt: «Kvinner kan selvsagt lyve… om du ligger med ei dame som sier hun bruker p-piller bør du likevel bruke kondom».
Tenk over logikken: I en rekke land er det nå straffbart for menn å bedrive «stealthing» (å fjerne kondomet i skjul), og med den nye samtykkeloven kan det kanskje bli sanksjonert i Norge også. Å lyve om prevensjon for å fremtvinge en graviditet er et grovt tillitsbrudd og et brudd på det seksuelle samtykket.
Men når det skjer mot en mann, møtes han med et skuldertrekk og beskjed om at «folk lyver, sånn er det bare». Hvorfor er mannens rettssikkerhet og rett til å planlegge eget liv basert på sannferdig informasjon så lite verdt?
«Ikke her, ikke nå» – hysj-kulturen i debatten
Mange mener vi «kupper» kvinnedagen ved å snakke om menns utfordringer, og ber oss vente til 19. november. Men likestilling er ikke et nullsumspill der menn må «vente på tur». Reproduksjon angår begge kjønn. Når vi feirer kvinners rettmessige frihet, må vi også kunne snakke om de som står igjen uten rettigheter i det samme systemet.
Et annet interessant fenomen er at vår gratulasjon til kvinnene har fått mer oppmerksomhet enn alt annet MannsForum har publisert i forbindelse med Mannsdagen.
Emosjoner som gjerde mot logikk
Debatten viser at mange kvinner tyr til sterke emosjonelle beskrivelser av «livet i magen» og kvinners unike biologiske byrde for å avvise menns krav på rettigheter. Det er et paradoks: De samme menneskene som forsvarer retten til abort (som per definisjon fjerner dette livet), bruker plutselig «respekt for livet» som et argument for å binde menn til et livslangt økonomisk ansvar.
Når logiske og rasjonelle argumenter om reell likestilling møtes med emosjonell gatekeeping, ender vi nok en gang i en situasjon hvor kvinners følelser trumfer menns rettssikkerhet. Resultatet her er at menn uten å blunke kan påføres et 18–20-årig økonomisk handicap de aldri kan komme ut av, for et valg de aldri fikk ta.
Følelse – uten medfølelse.
Beviselig feil om ansvar
En kommentator påstår at «kvinner ikke kan frasi seg ansvar for egne barn». Dette er en fullstendig avsporing. Gjennom selvbestemt abort har kvinner i Norge en lovfestet rett til å velge bort foreldrerollen og alt fremtidig ansvar. Det er en rettighet vi støtter, men det er også en rettighet menn er fratatt. Mannen har i dag ingen tilsvarende angrefrist etter at unnfangelsen har skjedd – uansett omstendigheter.
Det store paradokset: Donorsæd vs Juridisk abort
Hvert eneste år velger kvinner å bli «solomødre» ved hjelp av donorsæd. Samfunnet har for lengst akseptert og lagt til rette for denne modellen. Her bidrar en mann biologisk, men er fritatt for alt juridisk og økonomisk ansvar. Rettslig sett fungerer dette utmerket: Barnet har en mor, staten sikrer barnet, og den biologiske bidragsyteren forblir en donor. MannsForum er prinsipielt skeptisk til det å sette barn til verden uten to foreldre – men:
Hvorfor er dette uproblematisk når kvinnen velger det, men «skammelig» når mannen ber om det?
Kjernen i saken er mangelen på aktivt samtykke. Når en kvinne velger donorsæd, samtykker hun til et foreldreskap uten en far til barnet. Når en mann donerer sæd, samtykker han til en biologisk leveranse uten farskap. Men når en uplanlagt graviditet oppstår, kan mannen tvinges inn i et 18-årig forsørgeransvar uten at han noen gang har samtykket til å være noe mer enn en seksuell partner.
Vi ønsker å gjenløfte en prinsipiell og rasjonell debatt om samtykkebasert foreldreskap.
En løsning for dette kan være det vi kjenner som “juridisk abort”. Dette vil gi mannen samme rettslige status som en donor – for eksempel i en tidsbegrenset periode etter at farskapet er varslet eller stadfestet. Ingen juridiske rettigheter, men heller ingen plikter.
Valgfrihet må følges av ansvar
Kvinner har i dag 100 % kontroll over valget om å bære frem et barn eller ikke. Det er en fantastisk frihet, som altså har vår fulle støtte. Men med 100 % kontroll må det også følge 100 % ansvar. Hvis en kvinne velger å gjennomføre et svangerskap mot mannens uttalte vilje og samtykke, må hun også bære det fulle ansvaret for sitt eget selvstendige valg selv.
“Juridisk abort” handler altså ikke om å «bestemme over kvinnens kropp». Det handler om at kvinnen stadig har full frihet til å velge. Det juridisk abort handler om er at mannen skal ha den samme bestemmelsesretten, og at han ikke lenger skal kunne tvinges til et ansvar han ikke har samtykket til.
Er det virkelig så urimelig at kvinnenes «min kropp, mitt valg» også bør innebære «mitt liv, mitt valg» for menn?
Se gratulasjonen og feiringen av resultatene etter 50 års kvinnekamp her.