“Den brysomme far – Paradoks i likestillingens land”
Filmen hadde premiere 15 mars, og er tilgjengelig for Altibox kunder via deres strømmetjeneste «Godt norsk».
Link: https://tv.altibox.no/streaming/godt-norsk/detaljer/241193
Trailer: https://vimeo.com/673525403
“Den brysomme far – Paradoks i likestillingens land”, dokumentarfilm om barneomsorg etter skilsmisse
Journalist: Dag August Schmedling Dramer
Paulo Chavarria møtte stengte dører da han skulle lage film om samværssabotasje. Få ville snakke om dette problemet, og han lurte på hvorfor.
På telefon fra Bergen fremstår ikke Paulo Chavarria som en brysom man. Eller, skal vi si at der «brysom» betyr irriterende og irritabel, fremstår Chavarria heller som en mann som bryr seg.
Tittelen på dokumentaren han har laget om fedres stilling i samfunnet, er nemlig «Den brysomme far» og spiller på en stor urettferdighet i dagens samfunn, nemlig samværssabotasje i barnefordelingssaker.
Samværssabotasje betyr at en forelder saboterer den andre forelderens tid med barna, det er dessverre et fenomen som ofte forekommer etter et brudd. Tunge og kostbare rettssaker blir derfor ofte konsekvensen, der faren fort blir den tapende part. Chavarria mener de fleste fedre ikke er brysomme, kun at de bryr seg. Men hva var det som drev akkurat han til å ville lage denne filmen?
- Jeg ble drevet til å lage denne filmen av opplevelser i barndommen, da jeg var vitne til farssorg, sier Chavarria over telefonrøret fra Bergen, der han jobber med videoproduksjon for juridisk fakultet ved universitetet.
- Det gikk ut over mine to eldste brødre, som min far ikke fikk se mer.
Chavarria forteller at disse vonde minnene ble vekket da han gikk gjennom sin egen skilsmisse i Norge. I forsøket på å bearbeide disse bruddene, minnene og konsekvensene av dem, ble han nysgjerrig, og begynte å forhøre seg rundt. Hva slags opplevelser er det folk har, og hvordan arter de forskjellige forholdene seg? undret han. Chavarria ble overrasket da han fikk høre flere skremmende historier som minnet ham om hans fars historie hjemme i Costa Rica.
- Jeg syntes det var veldig rart, for jeg hadde et helt annet bilde av hvordan Norge skulle være, forteller han, og tenkte:
- Kanskje Norge ikke er helt slikt jeg tenkte at det skulle være, og kanskje jeg skal lage en film om dette?
Med støtte til å lage film av Fritt ord, Vestnorsk filmsenter, Det norske filminstituttet, og i tillegg til en kickstart-kampanje der frivillige kunne bidra til prosjektet, satte han i gang. Men arbeidet har vært «en ganske lang reise».
I et intervju med Subjekt går han inn på noe av det mer urovekkende han lærte i arbeidet med filmen.
- Jeg hadde et inntrykk av Norge som et veldig progressivt og likestilt land, men så møtte jeg mange konservative holdninger når det kom til barn og omsorg. Det kan se ut som at vi i Norge kun er opptatt av likestilling når mor og far er sammen, og da støtter vi pappa. Faren skal være med på fødestua, og det er jo superbra at han deltar mer intimt enn før i alle nivåer av svangerskapet og etter fødsel. Men det Norge man møter etter samlivsbrudd derimot, er et Norge som er forankret tilbake i førtitallet.
Chavarria sier at det er glimrende at alle er «pro-pappa» i dette landet, og ser på likestillingen i oppdragelsen med tanke på fars tilstedeværelse og aktivitet, som et åpenbart gode. Men etter et samlivsbrudd blir det plutselig helt åpenbart at moren er den primære omsorgsgiveren, og at far kan kastes under bussen. Merkelige holdninger som Chavarria omtaler som «helt arkaiske» trer plutselig frem.
- Men man skal ikke være naiv heller, og unnlate å se på morens viktige rolle helt tidlig i livet til barnet, spesielt da med tanke på amming. Men når amming blir brukt som et argument, så fjerner det fokuset fra det mange har observert, nemlig at barnet ganske raskt ser ut til å knytte seg til flere personer. Og med tanke på at menn jo løper rundt med tåteflaske og bleier, så kan vi også sies å amme!
Chavarria er ikke en mann som glemmer de større spørsmålene som ligger bak.
- Hvorfor har det seg slik at politikere og talspersoner i det offentlige tilsynelatende ikke har lyst til å prate om det her? Hvorfor gjemmer de seg bak sine kommunikasjonsrådgivere for ikke å stille til debatt med meg? undrer han seg og fortsetter:
- I en tid der vi ser så mye polariseringer i hverdagen og så mange konspirasjonsteorier som florerer i samfunnet, så er det skremmende at våre folkevalgte organisasjoner ikke stiller til en åpen og ærlig debatt.
Chavarria opplever at kommunikasjonsbyråer gjennomsyrer det politiske i større grad enn før, noe som gjør det lettere for politikere å gjemme seg bak «disse gardinene» som han sier det.
Han trekker litt på det, men fortsetter med å fortelle om sine opplevelser. Noen han snakket med, sa: «Nei, dette er så betent at vi ikke vil diskutere det». Dette til tross for at han tilbød dem forskjellige former for intervju og datoer.
- Som det kommer frem i filmen, så ville ikke Barneombudet snakke med meg, til tross for at de nettopp hadde gitt et skriftlig innspill til barnelovutvalget. Det var jo nettopp derfor jeg ville snakke med dem, sier han stramt, men bestemt.
Etter cirka ti måneder med innsats fikk han til slutt daværende barne- og familieminister Ropstad i tale. Chavarria snakket litt med Bufdir, det tok omtrent ett år. Etter flere henvendelser til forskjellige kvinnesaksorganisasjoner, fikk han flere avslag. Alt han ville, sier han, var å snakke med disse organisasjonene for å finne ut hva som var argumentene i deres skriftlige innspill til barneloven og dens utvalg. Intet mer eller mindre. Derfor fant han det mer enn underlig at så få ville snakke med ham.
- Det var ikke nødvendigvis slik at vi hadde vært meningsmotstandere! utbryter han.
Jeg spør han om det muligens er en form for misforståelse som har funnet sted: Kanskje organisasjonene og talspersonene, mistolket intensjonene hans, eller på en eller annen måte overdrev dem. Hva hvis han var en meningsmotstander i forkledning? Chavarria sier bestemt at han konfronterte dem med sitt eget perspektiv.
- Men hva så? Hvis vi i vårt samfunn ikke tåler å bli konfrontert med meninger vi ikke liker, eller meninger som er vanskelig å forklare, så svekker vi det demokratiske systemet vi har, det systemet vi utveksler meninger i for å komme frem til bedre løsninger for andre enn oss selv; for alle sammen.
En av de tingene Chavarria har lært, er hvor mange myter det er i omløp; fortellinger om hvordan ting henger sammen, som ikke egentlig har rot i virkeligheten.
- For eksempel så er det mange som snakker om faren med de voldelige fedrene. Men når du pirker borti statistikken, ser du at bildet er langt mer sammensatt enn som så. Mødre og fedre er like representert når det kommer til vold mot barn, men når det kommer til mild vold, er mødre mer representert. Dette er et bilde som går helt mot myten om den voldelige mann.
Samme typer myter går igjen når ammelengden blir brukt som argument. Når det kommer til spørsmålet om likestilling i arbeidslivet, så mener Chavarria at det er en viktig debatt å ta, den med at kvinner skal få mulighet til å velge karriere over familieliv, for eksempel.
Ofte argumenteres det for at barnet hovedsakelig knytter seg til én omsorgsperson, og selv om dette er moren helt i begynnelsen av spedbarnets alder, så har barn evnen til å knytte seg til flere omsorgspersoner etter forholdsvis kort tid. Chavarria refererer til Bowlby, teoretikeren som først presenterte ideen om den primære tilknytningsperson, som senere er gått bort fra den. Selve begrepet «primær omsorgsperson» er blitt mer en myte, en populærvitenskapelig holdning, heller enn det etablerte faktum man tror det er.
En av de viktigste mytene Chavarria ønsker å sette til livs, er ideen om at barn trenger en «fast base» for å føle seg trygge. Altså bare ett hjem. Hvis for eksempel barna overnatter hos besteforeldrene, så er det ikke noe problem at de sover i en annen seng enn vanlig. Chavarria sier at det viktigste er selvsagt at barnet føler seg trygt der det er. Han siterer psykolog og samlivsterapeut Frode Thuen, som sier at det koker ned til om barnet føler seg trygg og sett av begge foreldrene, og at de ser på begge omsorgspersonene som likeverdige. Dette betyr ikke at mor skal være som far, og far skal være som mor, men at de betyr like mye for barnet.
Noe av det mest interessante med filmen er å se fremveksten av fremmedgjøring, miskommunikasjon og mytologisering.
- Jeg har fulgt mange rettssaker gjennom årene. Fra begge sider ropes det «jeg er bostedsforelder, barnet trenger en fast base og en primær omsorgsperson!» Dette er påstander som ikke er forankret i god forskning.
Vi må lene oss på forskningen, for vi forsøker tross alt her å finne ut hva som er til barnets beste. Ikke hva folk tror er til barnets beste, tolker jeg Chavarria å mene.
Det viser seg ved nærmere undersøkelse, å egentlig ikke være så mye konsensus i forskningen.
- Og nettopp fordi det ikke er konsensus, er det rart at vi har de sterke meningene vi har, hevder Chavarria.
- Den loven vi har i dag, er fra 1981. Det var en annen tid, da ble barnet sett på som en slags forlengelse av mor, fortsetter han.
- Vi burde ha en lov som passer bedre med forholdene som finnes i dag.
Jeg stiller han et mer krast spørsmål, for å komme til et av hovedkontroversene i saken: Mener du at mor eller far, ideelt sett er best, hvis man først skal velge?
Han svarer rolig:- Mye av den forskningen jeg lener meg på, er fra vårt naboland Sverige. For når det gjelder bosted, finner de at de barna som bare vokser opp med en forelder, er de barna som får størst negative konsekvenser senere i livet. Men når det kommer til de barna som har likedelt tid mellom separerte eller skilte foreldre, så klarer de seg bedre. Så det er mye som tyder på at det beste for barna er å ha to foreldre i livet, i stedet for bare én.
Jeg spør om han kan oppsummere vår samtale.
- Min film er et perspektiv fra en pappa, fra en mann, men også fra en innvandrer.
Han håper at hans dokumentarfilm kan bidra til en sunn debatt i et likestilt land om hvordan barna våre kan ha det best.