HjemNettavisDansk undersøkelse: Større belastning knyttet til selvmordstanker ved alvorlig foreldrefremmedgjøring og samværshindring

Dansk undersøkelse: Større belastning knyttet til selvmordstanker ved alvorlig foreldrefremmedgjøring og samværshindring

Av Bjørn Joachimsen
Oppdatert:
KONTAKTBRUDD: Norsk selvmordsforskning har dokumentert økt risiko etter samlivsbrudd, men har fortsatt ikke undersøkt om foreldre som ufrivillig mister eller får kraftig redusert kontakt med egne barn, har et annet selvmordsrisikobilde enn foreldre som beholder en nær og stabil relasjon til barna. Alt-tekst: Far sitter ved et vindu og ser et barn gå bortover en vei – et bilde på ufrivillig tap av kontakt mellom forelder og barn etter samlivsbrudd.
KONTAKTBRUDD: Norsk selvmordsforskning har dokumentert økt risiko etter samlivsbrudd, men har fortsatt ikke undersøkt om foreldre som ufrivillig mister eller får kraftig redusert kontakt med egne barn, har et annet selvmordsrisikobilde enn foreldre som beholder en nær og stabil relasjon til barna.

Blant foreldre som rapporterte omfattende foreldrefremmedgjøring og samværshindring, oppga 15,8 prosent sterk belastning knyttet til selvmordstanker, mot 9,3 prosent blant øvrige respondenter.

En ny dansk undersøkelse blant 1 705 foreldre peker mot et alvorlig belastningsmønster: Foreldre som rapporterer omfattende foreldrefremmedgjøring og samværshindring, rapporterer også mer psykisk belastning og sterkere belastning knyttet til selvmordstanker. Funnene kan ikke fastslå årsakssammenheng, men føyer seg inn i et nordisk og internasjonalt forskningsspor om samlivsbrudd, foreldrerollen og suicidalitet.

Nye danske funn om selvmordstanker

Da Jesper Lohse fra World Parents Organization presenterte den danske Parental Survey 2026 i et internasjonalt webinar 3. september, var selvmordstanker blant funnene som skilte seg ut. Se presentasjonen (PDF). Undersøkelsen omfatter 1 705 foreldre og er strukturert rundt den såkalte Five-Factor Model. I en tverrgående analyse ble en gruppe skilt ut der flere forhold opptrådte samtidig: barnet hadde kontaktmotstand, det hadde tidligere vært en god relasjon til forelderen, respondenten oppga at vold eller omsorgssvikt ikke kunne forklare avvisningen, og flere fremmedgjørende handlinger og atferdstegn hos barnet ble rapportert. I denne gruppen oppga 15,8 prosent at området selvmordstanker var «væsentligt» eller «katastrofalt» påvirket, mot 9,3 prosent blant øvrige respondenter.

Det er viktig å være presis på hva tallet betyr. Undersøkelsen er ikke en klinisk vurdering av selvmordsrisiko og viser heller ikke om respondentene hadde aktive selvmordstanker da de svarte, når tankene oppsto eller hvor lenge de hadde vart. Tallene uttrykker respondentenes egen vurdering av hvor sterkt området selvmordstanker var påvirket. I den bredere konsekvenstabellen rapporterte rundt 30 prosent en viss påvirkning av selvmordstanker, mens rundt 5 prosent oppga katastrofal påvirkning. Rapporten omtaler selvmordstanker som undersøkelsens mest alvorlige konsekvensområde.

DANSK UNDERSØKELSE: Jesper Lohse fra World Parents presenterte i webinaret 3. september den danske Parental Survey 2026 og Five-Factor Model for vurdering av foreldrefremmedgjøring. Undersøkelsen blant 1 705 foreldre viser blant annet større belastning knyttet til selvmordstanker i gruppen med de mest omfattende rapporterte problemene.Alt-tekst: Jesper Lohse fra World Parents foran en uskarp side fra presentasjonen om Five-Factor Model for vurdering av foreldrefremmedgjøring.
DANSK UNDERSØKELSE: Jesper Lohse fra World Parents presenterte i webinaret 3. september den danske Parental Survey 2026 og Five-Factor Model for vurdering av foreldrefremmedgjøring. Undersøkelsen blant 1 705 foreldre viser blant annet større belastning knyttet til selvmordstanker i gruppen med de mest omfattende rapporterte problemene.
Alt-tekst: Jesper Lohse fra World Parents foran en uskarp side fra presentasjonen om Five-Factor Model for vurdering av foreldrefremmedgjøring.

Et bredere krise- og belastningsmønster

Selvmordstankene står ikke alene. Blant respondentene med et sterkt samlet Five-Factor-mønster oppga 77,6 prosent at den psykiske trivselen var vesentlig eller katastrofalt påvirket, mot 63,1 prosent blant øvrige respondenter. For barnets helse og trivsel var tallene 66,6 mot 35,8 prosent, mens 64,8 prosent i den sterkest belastede gruppen oppga stort eller svært stort støttebehov, mot 41,6 prosent blant øvrige. Tilliten til myndighetene skilte også gruppene tydelig: 70,5 prosent i gruppen med sterkt samlet mønster oppga vesentlig eller katastrofal påvirkning, mot 48,2 prosent blant øvrige. I webinaret fremhevet Lohse at psykisk helse var den største belastningen, men at omfanget av svekket tillit til myndighetene overrasket; de som oppgir størst behov for støtte, er samtidig blant dem som rapporterer sterkest belastning knyttet til tilliten til systemene de er avhengige av.

Rapportens egen analyse av de 42 respondentene som oppga katastrofalt påvirkede selvmordstanker viser et bredt krisebilde. I denne gruppen oppga 73,8 prosent katastrofal påvirkning av psykisk trivsel, 69 prosent katastrofal påvirkning av tilliten til myndighetene, 57,1 prosent katastrofal påvirkning av økonomien og 90,5 prosent stort eller svært stort støttebehov. Samtidig rapporterte 47,6 prosent at barnet vanligvis eller alltid unngikk samvær, mot 26,8 prosent blant respondentene med upåvirkede selvmordstanker. Hindret kommunikasjon, begrenset kontakt, nedsettende omtale og anklager respondentene oppfattet som falske, ble også rapportert oftere blant dem med den alvorligste belastningen knyttet til selvmordstanker. Rapporten understreker selv at sammenhengene ikke dokumenterer årsak.

Hva menes med foreldrefremmedgjøring i undersøkelsen?

Five-Factor Model starter ikke med at et barn som avviser en forelder automatisk skal forstås som fremmedgjort. Modellen består av fem elementer som skal vurderes samlet:

    1. Barnet motsetter seg eller avviser kontakt med én forelder.
    2. Barnet har tidligere hatt en positiv og gjensidig tilfredsstillende relasjon til denne forelderen.
    3. Det foreligger ikke vold, omsorgssvikt eller alvorlig utilstrekkelig omsorg som med rimelighet kan forklare avvisningen.
    4. Den andre forelderen rapporteres å ha utvist flere former for fremmedgjørende atferd.
    5. Barnet viser flere atferdstegn som i denne litteraturen forbindes med foreldrefremmedgjøring.

I den danske undersøkelsen var noen av de hyppigst rapporterte handlingene undergraving av foreldrerollen, anklager respondentene oppfattet som falske, hindring av kommunikasjon og begrensning av kontakt. Omtrent 93 prosent beskrev den tidligere relasjonen til barnet som oftest eller alltid sunn og gjensidig tilfredsstillende, mens omtrent 45 prosent oppga at barnet i det minste noen ganger unngikk samvær og rundt 28 prosent at dette skjedde som regel eller alltid. Rapporten er samtidig tydelig på at ett enkelt svar eller én handling ikke er tilstrekkelig til å fastslå foreldrefremmedgjøring.

Før kontakten brytes helt

Et poeng Lohse løftet frem i webinaret, er at problematiske handlinger kan forekomme før barnet har brutt kontakten fullstendig. Rundt 93 prosent av respondentene rapporterte minst én av de undersøkte fremmedgjørende handlingene, mens langt færre oppga at barnet vanligvis eller alltid unngikk kontakt. Lohse argumenterte derfor for at oppmerksomheten ikke bare bør rettes mot de mest alvorlige sakene etter at kontakten er brutt, men også mot mindre og moderate kontaktproblemer der utviklingen kanskje fortsatt kan stanses.

Den danske undersøkelsen kan imidlertid ikke vise at dette faktisk er et tidsmessig eller kausalt forløp, fordi den ikke følger de samme familiene over tid. Den reiser derfor et forskningsspørsmål snarere enn å besvare det: Kan enkelte alvorlige kontaktbrudd identifiseres tidligere, før relasjonen mellom barnet og forelderen blir fastlåst?

Metodiske begrensninger

Undersøkelsen er selvselektert og ikke representativ for danske separerte foreldre. Personer med alvorlig konflikt eller kontaktbrudd kan ha vært mer tilbøyelige til å delta, og kjønnsfordelingen på 91 prosent menn og 9 prosent kvinner kan derfor ikke brukes til å si noe om hvor vanlig fenomenet er hos fedre og mødre. Ikke alle 1 705 svarte på alle delene; rundt 1 220 besvarte spørsmålene om fremmedgjørende handlinger, og 963 konsekvenstabellen. Opplysninger om vold, omsorgssvikt, den andre forelderens handlinger og barnets atferd bygger dessuten på respondentens egen rapportering. Lohse understreket selv begrensningen: «We are not researchers.» Funnene kan derfor ikke fastslå forekomst eller årsak, men kan peke ut spørsmål for videre forskning og prøves mot studier med andre design.

Samlivsbrudd er en kjent risikomarkør

Norsk registerforskning viser at samlivsbrudd kan være en alvorlig risikomarkør for selvmord. Erik Oftedahl Næss, Lars Mehlum og Ping Qin undersøkte alle registrerte selvmord blant personer over 18 år i Norge fra 1992 til 2012: 11 051 selvmord, sammenlignet med 185 685 kontrollpersoner. Separert status hadde den sterkeste sammenhengen med selvmord blant sivilstatusgruppene, og risikoen var høyest den første måneden etter en registrert separasjon.

Men «separert» er en grov kategori. To foreldre kan være registrert likt, selv om den ene fortsatt har barna hos seg halvparten av tiden og er tett involvert i hverdagen, mens den andre etter en langvarig konflikt har sterkt redusert kontakt eller ingen kontakt. Det er nettopp denne forskjellen som i liten grad fanges opp i norsk selvmordsforskning.

Kjønnsgapet lot seg ikke forklare av de kjente risikofaktorene

Spørsmålet om hva som forklarer menns høyere selvmordsdødelighet ble formulert tydelig allerede ved årtusenskiftet. I 2000 publiserte Ping Qin og kolleger en dansk registerstudie i British Journal of Psychiatry med 811 personer som hadde dødd i selvmord og 79 871 kontrollpersoner. Forskerne undersøkte blant annet psykiatrisk sykehistorie, sivilstatus, arbeidsledighet, utdanning, inntekt, sykefravær og andre demografiske og sosioøkonomiske forhold.

Menn hadde litt over dobbelt så høy selvmordsrisiko som kvinner. Etter justering for alder var den relative risikoen 2,05, og etter ytterligere justering for de øvrige målte faktorene var den 2,17. Kjønnsgapet forsvant altså ikke da forskerne tok de kjente risikofaktorene inn i modellen. Forskerne konkluderte at «gender differences could not be explained by differential exposure to known risk factors.»

Studien viste ikke hva som forklarer menns overdødelighet, men den ga et viktig metodisk poeng: Hvis kjønnsforskjellen består etter at de faktorene forskningen faktisk måler er tatt med, må forskningen også spørre om relevante belastninger mangler i modellene. Faktisk kontakt med egne barn etter samlivsbrudd er én slik variabel som norsk selvmordsforskning fortsatt ikke ser ut til å ha undersøkt.

Foreldreskap ser ut til å beskytte – men «har barn» er for grovt

Carine Øien-Ødegaard, Lars Johan Hauge og Anne Reneflot undersøkte norske 35–54-åringer gjennom registerdata fra 1975 til 2014 og fant at separasjon og skilsmisse var forbundet med høyere selvmordsrisiko, mens det å være forelder var forbundet med lavere risiko hos både menn og kvinner. Men foreldreskap var registrert binært: har barn eller har ikke barn.

Forskerne pekte selv på denne begrensningen og anbefalte at fremtidig forskning blant annet undersøker barnas antall og alder og foreldrenes faktiske «living situation (fulltime/part time/nothing)». Det er et avgjørende skille: Registeret kan vise at en mann eller kvinne er forelder, men ikke om vedkommende lever med barnet deler av tiden, har regelmessig kontakt, har sterkt redusert samvær eller ikke lenger har kontakt. Vi finner fortsatt ingen norsk studie som kobler graden av faktisk kontakt med egne barn etter samlivsbrudd til foreldrenes suicidalitet eller selvmordsdødelighet.

FHI etterlyste en bredere forskningsagenda

Da Folkehelseinstituttet i 2023 kartla ti års norsk selvmordsforskning, ble 209 artikler inkludert. Bare ni studier hadde menn som spesifikt hovedfokus, mens 33 hadde separate analyser for menn. FHI oppsummerte et sentralt kunnskapshull slik: «Det mangler spesifikk forskning rettet mot menn i alderen 40-60 år som er den alderskategorien der flest ender sitt liv i selvmord. Det er behov for økt kunnskap om årsaker, risikofaktorer, barrierer for hjelpsøking, forebygging og behandling for denne aldersgruppen.»

Rapporten etterlyste også flere kvantitative studier av menn, mer forskning på psykologiske og relasjonelle prosesser i et livsløpsperspektiv og mer kunnskap om hvordan større samfunnsendringer påvirker selvmordsrisikoen. Under sistnevnte punkt nevnte FHI uttrykkelig «endrede familiemønstre (økt antall aleneboende, samlivsbrudd)». Kartleggingen fant bare fire studier under temaet psykologiske og relasjonelle prosesser og ingen empiriske studier innenfor inklusjonskriteriene om beskyttelsesfaktorer mot selvmord og selvmordsatferd.

Deler av denne forskningsagendaen er senere fulgt opp. Carla Louise Hughes, Baopeng Liu og Ping Qin publiserte i 2025 en systematisk gjennomgang og metaanalyse av 53 studier fra 23 land om sosioøkonomiske, demografiske og yrkesmessige risikofaktorer for selvmord blant menn; separerte eller skilte menn hadde samlet 2,27 ganger høyere risiko enn gifte menn. Ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging er det også analysert norske registerdata for 6 238 menn over 40 år som døde i selvmord mellom 1992 og 2018, sammenlignet med 93 570 kontroller. Foreløpige resultater presentert i 2025 viste at separerte menn hadde de høyeste oddsene knyttet til sivilstatus, og at flere sosioøkonomiske belastninger slo særlig sterkt ut blant menn i alderen 40–64 år.

Det er derfor ikke riktig å si at norske selvmordsforskere ikke har fulgt opp kunnskapshullet om middelaldrende menn. Men ett ledd mangler fortsatt: Hva skjedde med relasjonen til barna etter bruddet, og hvilke konsekvenser fikk det med tanke på selvmordsrisiko?

Menn dominerer fortsatt selvmordsstatistikken

Det norske bakteppet gjør spørsmålet særlig relevant. I FHIs kvalitetssikrede årsrapport for 2024 ble det registrert 739 selvmord: 543 menn og 196 kvinner, slik at menn utgjorde 73 prosent. Den aldersstandardiserte selvmordsraten var 19,5 per 100 000 menn og 7,1 per 100 000 kvinner – omtrent 2,75 ganger høyere blant menn. Kjønnsforskjellen finnes i alle aldersgrupper: I 2024 var 244 av 313 selvmord blant personer under 45 år menn, 248 av 352 i aldersgruppen 45–74 år og 51 av 74 blant personer over 75 år.

Det betyr ikke at samlivsbrudd eller tap av kontakt med barn forklarer hele kjønnsforskjellen. Norsk forskning viser at separasjon er en risikomarkør hos begge kjønn. Men den vedvarende overdødeligheten blant menn gjør det særlig viktig å undersøke om det finnes belastninger som ikke er godt nok målt.

Et svensk registerfunn pekte mot foreldrerollen allerede i 2004

En stor svensk registerstudie av Gunilla Ringbäck Weitoft, Bo Burström og Måns Rosén undersøkte 682 919 menn og sammenlignet blant annet fedre i ulike familiesituasjoner. Enslige fedre uten daglig omsorg for barna hadde klart høyere dødelighet enn fedre som bodde sammen med barn, og selvmordsrisikoen var særlig forhøyet. Forskjellen ble redusert etter justering for sosioøkonomiske forhold og tidligere sykehusbehandling, men besto.

Studien målte omsorgsstatus, ikke faktisk kontakt, og kan derfor ikke brukes som dokumentasjon på at manglende samvær forårsaker selvmord. En far uten daglig omsorg kan fortsatt ha omfattende kontakt med barnet. Men studien viste at fedres faktiske familiesituasjon inneholder informasjon som går tapt dersom forskningen bare registrerer variabelen «har barn».

Internasjonal forskning kommer nærmere selve kontaktbruddet

Senere forskning har i større grad undersøkt selve prosessen der forelder–barn-relasjonen svekkes. Poustie, Matthewson og Balmer analyserte i 2018 fortellingene til 126 foreldre som opplevde seg utsatt for foreldrefremmedgjøring; de beskrev fysisk og emosjonell avstand til barna, betydelig psykisk belastning og store økonomiske og emosjonelle kostnader i møte med juridiske og barnefaglige systemer. Balmer, Matthewson og Haines undersøkte 225 foreldre og fant at større rapportert eksponering for fremmedgjørende handlinger hang sammen med at situasjonen ble vurdert som mer truende. Mødrene i dette utvalget rapporterte høyere grad av eksponering enn fedrene – et viktig korrektiv mot å behandle foreldrefremmedgjøring som et rent mannsfenomen. En senere systematisk litteraturgjennomgang av Lee-Maturana og kolleger beskrev et fortsatt sparsomt forskningsfelt, men med gjennomgående rapporter om fortvilelse, frustrasjon, isolasjon og misnøye med rettslige og psykiske helsetjenester.

I 2020 intervjuet Saulyn Lee-Maturana, Mandy Matthewson og Corinna Dwan 54 selvrekrutterte foreldre som oppga at de var fremmedgjort fra egne barn. Studien beskrev alvorlige emosjonelle, sosiale, økonomiske, kognitive og fysiske konsekvenser, og 23 prosent av deltakerne rapporterte at de hadde forsøkt selvmord. Tallet kan ikke generaliseres til separerte foreldre: Utvalget var lite og selvselektert og besto nettopp av personer som identifiserte seg som utsatt for alvorlig foreldrefremmedgjøring. Likevel er studien viktig fordi suicidalitet her ble rapportert som en konkret del av belastningsbildet i en gruppe med alvorlig kontakttap.

Et større britisk materiale kom i 2025, da Benjamin Hine, Jennifer Harman, Sadie Leder-Elder og Elizabeth Bates studerte 1 005 separerte eller skilte foreldre. Forskerne målte konkrete parental alienating behaviours, barnets kontaktavvisning, depresjon, PTSD og suicidalitet, og mer eksponering for slike handlinger hang sammen med dårligere psykisk helse og mer suicidalitet. De spurte både om livstidsselvmordstanker, selvmordstanker det siste året og om tankene var knyttet til prosessen rundt kontakten med barna. Samtidig ga studien en viktig nyanse: Da forskerne brukte den strengeste Five-Factor-klassifiseringen, ble gruppen liten, og ikke alle forskjeller i psykisk helse var statistisk tydelige. Det taler for å undersøke konkrete belastninger som kontaktreduksjon, hindret kommunikasjon, konflikt, anklager og tap av foreldrerollen – ikke bare den endelige kategorien «foreldrefremmedgjøring».

En britisk studie publisert i 2026 utvidet perspektivet til barna ved å undersøke 1 004 unge voksne mellom 18 og 25 år. Større rapportert eksponering for 30 former for parental alienating behaviours i oppveksten var forbundet med mer PTSD, depresjon og suicidalitet. Studien er tverrsnittbasert og kan ikke avgjøre årsaksretningen, men den understreker at spørsmålet ikke bare gjelder forelderen som mister kontakt: Dersom en trygg forelder–barn-relasjon brytes ned, kan konsekvensene potensielt berøre begge sider av relasjonen.

Hva den danske undersøkelsen tilfører

Den danske undersøkelsen kommer derfor ikke inn i et forskningsmessig tomrom. Studiene over bruker forskjellige metoder, undersøker ulike deler av problemet og har svært ulik styrke; ingen av dem beviser alene en kausal kjede fra foreldrefremmedgjøring eller samværshindring til selvmord. På tvers av registerstudier, kvalitative studier og større spørreundersøkelser går likevel et mønster igjen: Samlivsbrudd, endringer i foreldrerollen, alvorlige kontaktproblemer og relasjonsskadelige handlinger kan opptre sammen med betydelig psykisk belastning, og i flere studier også med suicidalitet.

Det nye danske bidraget er særlig den interne sammenligningen: Respondentene som oppfylte et sterkere samlet mønster etter Five-Factor Model, rapporterte større belastning knyttet til selvmordstanker enn øvrige respondenter. Det gir grunnlag for et mer presist forskningsspørsmål enn om «samlivsbrudd» generelt øker risikoen: Finnes det en undergruppe av separerte foreldre der tap eller alvorlig svekkelse av relasjonen til barna inngår sammen med andre belastninger i en særlig risikoprofil?

MannsForum har etterlyst en oppdatert forskningsagenda

Spørsmålet er ikke nytt i MannsForum. I 2022 skrev psykiater og daværende styremedlem Dag Furuholmen «Hva er det vi ikke forstår med menns selvmord?». Med utgangspunkt i kliniske erfaringer og internasjonal forskning spurte han eksplisitt etter norske tall på hvordan det går med fedre som mister kontakten med barna gjennom samværssabotasje eller foreldrefiendtliggjøring. Han viste også til Lee-Maturana-studien fra 2020, der 23 prosent i et lite, selvselektert utvalg rapporterte selvmordsforsøk.

I februar 2026 skrev Bjørn Joachimsen, Øivind Østberg og Eivind Meland i en kronikk i Subjekt at selvmordsforskningen kan ha en blindsone dersom den ikke undersøker hva som skjer med foreldrerollen etter et samlivsbrudd. Senere har MannsForum fulgt opp med egne analyser av internasjonal forskning og etterlyst studier som måler faktisk kontakt med barna, varigheten av kontaktbrudd, endringer i foreldrerollen og belastninger knyttet til langvarige familierettslige konflikter. Poenget har ikke vært at tap av kontakt med barn forklarer hele kjønnsforskjellen i selvmord, men at hypotesen ikke kan prøves dersom variabelen ikke måles.

MannsForums konkrete etterlysning av en oppdatert forskningsagenda for dette spørsmålet har så langt ikke fått noe offentlig svar fra de aktuelle norske forsknings- og myndighetsmiljøene. Samtidig viser forskningsutviklingen at deler av FHIs bredere agenda faktisk er fulgt opp: Norske forskere studerer i dag middelaldrende menn, separasjon, økonomi og arbeidsliv mer målrettet enn tidligere. Det gjør det gjenværende kunnskapshullet mer avgrenset og mer presist: Vi vet fortsatt ikke om separerte foreldre som ufrivillig mister eller får kraftig redusert kontakt med egne barn, har et annet selvmordsrisikobilde enn separerte foreldre som beholder en nær og stabil relasjon til barna.

Fra risikofaktor til risikoprofil

Det kan derfor være for enkelt å lete etter én enkelt «risikofaktor». Det danske materialet peker i stedet mot en mulig risikoprofil der flere belastninger opptrer samtidig: kontaktmotstand hos barnet, omfattende samværshindring eller fremmedgjørende handlinger, psykisk belastning, økonomiske problemer, bekymring for barnets helse, stort støttebehov og belastning knyttet til selvmordstanker.

Noen av faktorene kan være årsaker, andre konsekvenser, og flere kan være uttrykk for den samme underliggende konflikten. Det kan heller ikke utelukkes at psykisk sårbarhet hos enkelte foreldre både påvirker hvordan konflikter oppleves og hvordan de utvikler seg. Den neste forskningsoppgaven er derfor ikke å bekrefte en ferdig forklaring, men å skille mellom mulige mekanismer og undersøke dem med bedre design.

Kan forebyggingen begynne før kontakten er tapt?

Lohse argumenterte i webinaret for at det kan være for sent å starte arbeidet først når barnet har avvist kontakten fullstendig. Hvis de alvorligste kontaktbruddene utvikler seg gjennom et lengre forløp, kan tidligere identifikasjon av kontaktmotstand, hindret kommunikasjon og andre relasjonsskadelige mønstre gi mulighet for tiltak før bruddet blir fastlåst. Den danske undersøkelsen kan ikke dokumentere et slikt tidsforløp, men den gjør spørsmålet forskbart.

Samtidig må vurderingen gå begge veier. Barn kan ha gode og legitime grunner til å motsette seg kontakt, og vold, omsorgssvikt, alvorlig mangelfull omsorg og andre alternative forklaringer må undersøkes reelt og uavhengig. En Five-Factor-screening kan ikke erstatte en grundig individuell vurdering. Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke å starte med konklusjonen «foreldrefremmedgjøring», men å undersøke hvorfor en tidligere god forelder–barn-relasjon brytes ned, og hva konsekvensene blir dersom kontakten reduseres kraftig eller forsvinner.

Neste kontrollpunkt: Perth 12. oktober

Den 80 sider lange danske rapporten er allerede offentlig tilgjengelig, og World Parents opplyser at undersøkelsen skal presenteres internasjonalt under PASG 2026-konferansen i Perth 12. oktober. Det blir et naturlig neste kontrollpunkt, der resultatene legges frem for et internasjonalt fagmiljø og spørsmål om metode, rekruttering, tolkning og videre forskning kan prøves mer inngående.

For Norge står det sentrale kunnskapshullet fortsatt igjen: Vi vet ikke om foreldre som ufrivillig mister eller får kraftig redusert kontakt med egne barn, har et annet selvmordsrisikobilde enn separerte foreldre som beholder en nær og stabil relasjon til barna.

Kilder og videre lesning

Menns selvmord: Har vi gjort den tause mannen til forklaringen?

Anne Godding: – Skal vi ha en nullvisjon for selvmord, må familiepolitikken endres

Norsk selvmordsforskning overser ufrivillig tap av kontakt med egne barn som risikofaktor

Daily Mail varsler bidragsskandale: «Fedre drevet til selvmord»

HVA ER DET VI IKKE FORSTÅR MED MENNS SELVMORD?

RELATERTE ARTIKLER