MannsForum ber regjeringen om menneskerettslig utredning av samværsrett

Sammen med PASG Norge, Foreningen2Foreldre og Far Norge ber MannsForum regjeringen sørge for en selvstendig menneskerettslig utredning av statens plikter når barns kontakt med en forelder hindres, svekkes eller brytes.

Bakgrunnen er to anmodningsvedtak Stortinget fattet samme dag, 11. juni 2025: Vedtaket om begrensning av samvær utløste en særskilt menneskerettslig utredning hos NIM (Norges Institusjon for Menneskerettigheter), mens vedtaket om ytterligere tiltak mot samværshindring ikke fikk en tilsvarende selvstendig analyse. Hvorfor ble det menneskerettslige utredningsarbeidet konsentrert om Stortingets vedtak 1013 om begrensning av samvær, mens vedtak 1007 om samværshindring – vedtatt samme dag – ikke fikk en tilsvarende selvstendig analyse, når også tap av kontakten mellom barn og forelder kan reise sentrale spørsmål etter EMK artikkel 8?

Det er kjernen i en felles henvendelse de fire organisasjonene sendte barne- og familieminister Lene Vågslid 9. september.

Allerede i brevet formuleres det prinsipielle utgangspunktet:

«Et system som skal ivareta barnets beste, må kunne beskytte barn både mot skadelig kontakt og mot uberettiget tap av viktige familierelasjoner. Begge sider kan utløse statlige forpliktelser etter EMK.»

To vedtak samme dag – ulik menneskerettslig oppfølging

Da Stortinget behandlet den nye barneloven 11. juni 2025, vedtok det blant annet vedtak 1007:

«Stortinget ber regjeringen utrede ytterligere tiltak for å motvirke samværshindring, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Samme dag vedtok Stortinget 1013. Det ber regjeringen fremme lovendringer som innebærer at barn som har vært utsatt for eller vært vitne til vold fra en forelder, i utgangspunktet ikke skal ha samvær med den voldsutøvende forelderen. Barn skal også få rett til midlertidig å stanse samvær dersom det oppleves som utrygt eller belastende.

Den videre menneskerettslige oppfølgingen ble forskjellig.

Organisasjonene skriver:

«Det er denne forskjellen i oppfølgingen vi ber statsråden ta stilling til. Departementet fant behov for en særskilt menneskerettslig utredning av statens adgang til å begrense eller stanse samvær. Det ble derimot ikke bestilt en tilsvarende selvstendig utredning av statens forpliktelser til å beskytte barnets samværsrett og familierelasjon til en forelder.»

Også vedtak 1015 fra samme stortingsbehandling er relevant. Der ba Stortinget regjeringen utrede bedre samarbeid mellom tjenester både ved alvorlig risiko mot barn og ved «risiko for uberettiget brudd i kontakt mellom barn og forelder». Det viser at risikoen for uberettiget kontaktbrudd inngikk i Stortingets egen problemforståelse.

NIMs utredning ble avgrenset til vedtak 1013

Barne- og familiedepartementet ba 25. november 2025 NIM om bistand til å utrede det menneskerettslige handlingsrommet for oppfølging av anmodningsvedtak som gjaldt begrensninger av samvær.

Etter et møte mellom NIM og departementet 9. januar 2026 svarte NIM 15. januar at institusjonen fant det hensiktsmessig å konsentrere utredningen om vedtak 1013.

Resultatet ble utredningen «Barn, vold og samvær», publisert 4. september 2026.

NIM presiserer selv at avgrensningen til 1013 ble avklart i svarbrevet til departementet, og at de øvrige anmodningsvedtakene derfor ikke behandles selvstendig. NIM nevner uttrykkelig tiltak mot samværshindring blant spørsmålene som faller utenfor den selvstendige behandlingen.

Det de fire organisasjonene nå etterspør, er derfor ikke en nedprioritering av beskyttelsen mot vold. De ber om en selvstendig menneskerettslig analyse også av statens forpliktelser når en trygg familierelasjon hindres eller står i fare for å gå tapt.

EMK artikkel 8 verner også familierelasjonen

Brevet understreker uttrykkelig at samvær ikke er en absolutt rettighet:

«Barn skal beskyttes mot vold, overgrep og skadelig samvær. Samtidig kan barnets familierelasjon til en forelder være vernet av EMK artikkel 8, og staten kan ha positive forpliktelser til å sikre at dette vernet er praktisk og effektivt når kontakt er til barnets beste.»

Dette er også utgangspunktet i EMDs egen systematisering av rettspraksisen.

ECHR-KS «Contact rights», oppdatert 28. februar 2026, omhandler foreldres og barns kontakt som del av retten til familieliv etter artikkel 8. Dokumentet systematiserer blant annet EMD-praksis om statens positive forpliktelser, kontaktkonflikter mellom foreldre, håndheving, barns kontaktmotstand og saksbehandlingstid.

Artikkel 8 innebærer altså mer enn at staten selv skal avstå fra vilkårlige inngrep i familielivet. EMD har slått fast at bestemmelsen også kan innebære positive forpliktelser til å sikre et effektivt vern av familielivet. «Contact rights» viser blant annet til Ribić mot Kroatia, avsnitt 89.

Dette gjelder også tvister om kontakt og bosted mellom foreldre. I E.K. mot Latvia, avsnitt 73, behandlet EMD statens plikt til å ha et rammeverk som gjør det mulig å treffe nødvendige tiltak også i slike konflikter. Samtidig presiserer EMD at plikten til å legge til rette for kontakt er en innsatsforpliktelse, ikke en garanti for resultat.

Dermed er menneskerettsspørsmålet ikke om staten alltid skal sikre samvær. Spørsmålet er hva staten med rimelighet må gjøre i den konkrete saken for å beskytte familielivet, samtidig som barnets beste og barnets fysiske og psykiske integritet ivaretas.

Foreldrekonflikt fritar ikke staten

En særlig relevant del av EMD-praksisen gjelder situasjoner der foreldrene ikke samarbeider.

I Ribić mot Kroatia, avsnitt 94–95, fremgår det at manglende samarbeid mellom separerte foreldre ikke i seg selv fritar myndighetene fra deres positive forpliktelser. Myndighetene kan måtte forsøke å forene de motstridende interessene, samtidig som barnets beste skal være et grunnleggende hensyn.

De fire organisasjonene ber derfor om at en norsk utredning blant annet undersøker:

«hvilke positive forpliktelser EMK artikkel 8 pålegger staten når en etablert familierelasjon mellom barn og forelder hindres, svekkes eller står i fare for å gå tapt»

og

«hvilke krav som følger av EMD-praksis til rettslige og praktiske mekanismer for å beskytte og, når det er til barnets beste, gjenopprette kontakt».

Brevet ber også om en vurdering av hvilke håndhevingsmekanismer som må være tilgjengelige og effektive når avgjørelser om kontakt eller samvær ikke gjennomføres.

Det er et sentralt punkt ved vedtak 1007: Dersom Stortinget ber regjeringen utrede ytterligere tiltak mot samværshindring, oppstår også spørsmålet om hvilke menneskerettslige krav som allerede følger av artikkel 8 til lovgivning, saksbehandling og håndheving.

Når tiden kan avgjøre saken

Tidsdimensjonen står særlig sterkt i EMD-praksisen.

ECHR-KS oppsummerer at ineffektiv og forsinket behandling av saker om foreldre og barn kan innebære brudd på statens positive forpliktelser fordi tidsforløpet kan føre til en de facto avgjørelse av saken.

I T.C. mot Italia, avsnitt 58, fremhevet EMD kravet om særlig aktsomhet – «exceptional diligence» – i saker som gjelder forholdet mellom en forelder og et barn. Det samme kravet knyttes til de prosessuelle forpliktelsene etter artikkel 8 i Paparrigopoulos mot Hellas, avsnitt 49, og i Ribić, avsnitt 92.

Brevet formulerer konsekvensen slik:

«Tidsforløpet er særlig viktig fordi forsinkelser kan føre til en faktisk avgjørelse av saken ved at relasjonen gradvis svekkes eller går tapt.»

Det er derfor organisasjonene ber om en særskilt vurdering av krav til hurtighet, midlertidige tiltak og særlig aktsomhet når tiden i seg selv kan skade familierelasjonen.

EMDs nyere praksis viser at dette ikke bare er et abstrakt prinsipp. I Luca mot Moldova fant EMD krenkelse av artikkel 8 etter at myndighetene blant annet ikke hadde truffet raske tiltak for å hjelpe en mor med å opprettholde kontakten med barna. Zavridou mot Kypros gjaldt blant annet myndighetenes manglende håndheving av rettsavgjørelser og et påfølgende alvorlig sammenbrudd i relasjonen mellom mor og barn. ECHR-KS trekker frem begge som eksempler under «Contact rights».

Når barnet motsetter seg kontakt

Et annet vanskelig spørsmål oppstår når barnet selv ikke ønsker kontakt.

Også her er EMD-praksisen mer nyansert enn et enkelt valg mellom å følge eller overstyre barnets uttrykte ønske.

ECHR-KS viser til Jurišić mot Kroatia (nr. 2), avsnitt 43, og Ribić, avsnitt 94: Når barn motsetter seg kontakt, krever artikkel 8 at staten forsøker å identifisere årsakene til motstanden og håndtere dem deretter.

Barnets syn er samtidig en sentral del av vurderingen. Men EMD har understreket at retten til å uttrykke sitt syn ikke skal forstås som en ubetinget vetorett uten at andre faktorer og barnets beste vurderes.

I A.S. og M.S. mot Italia, avsnitt 147, peker EMD blant annet på situasjoner der et barn kan ha vanskeligheter med å danne og uttrykke et selvstendig standpunkt, for eksempel ved en lojalitetskonflikt. I samme dom, avsnitt 157, omtales også betydningen av sakkyndig vurdering der dette er nødvendig for å avklare relasjonen eller om barnets uttalelser samsvarer med barnets reelle ønsker.

Brevet ber derfor om at en utredning undersøker:

«hvordan myndighetene skal undersøke og håndtere situasjoner der et barn motsetter seg kontakt, herunder behovet for å identifisere årsakene til motstanden og vurdere barnets syn i lys av alder, modenhet, erfaringer, påvirkning og eventuell lojalitetskonflikt».

Dette innebærer ikke at barnets motstand skal settes til side. Poenget er at årsaken til motstanden kan være avgjørende for hva som er til barnets beste, og for hvilke positive plikter staten har.

To risikobilder – samme menneskerettslige ramme

EMD-praksisen setter samtidig klare grenser.

Myndighetene må ta reell risiko for barnets fysiske og psykiske integritet på alvor. ECHR-KS viser blant annet til I.M. m.fl. mot Italia, avsnitt 111. Tvang overfor barn er særlig sensitivt, og statens plikt til å legge til rette for kontakt er ikke absolutt.

Dermed handler problemstillingen ikke om «samvær mot beskyttelse».

Det finnes to mulige risikobilder: Barnet kan bli skadet av kontakt. Men barnet kan også lide skade ved uberettiget eller unødvendig tap av en trygg og viktig familierelasjon. Det er nettopp denne dobbeltheten organisasjonene mener bør være utgangspunktet for en egen menneskerettslig analyse av vedtak 1007.

Problemstillingen bygger videre på MannsForums tidligere gjennomgang, «Stortinget vil stanse utrygt samvær – men hva med utrygt bosted?». Den artikkelen undersøkte asymmetrien i selve sikkerhetsmekanismen. Den nye henvendelsen stiller et annet spørsmål: Hvorfor er også det særskilte menneskerettslige utredningsarbeidet konsentrert om begrensning av samvær?

Ikke som et tillegg

De fire organisasjonene ber konkret om at departementet sørger for en selvstendig utredning av vedtak 1007 med EMK artikkel 8 som hovedfundament, og artikkel 6 og 14 der disse er relevante.

De ber videre om at ECHR-KS «Rights of the child», «Contact rights» og den underliggende EMD-praksisen legges til grunn.

Til slutt ber de departementet forklare hvorfor utredningsarbeidet i 2025–2026 omfattet det menneskerettslige handlingsrommet for begrensning av samvær, men ikke en selvstendig analyse av beskyttelsen av barnets samværsrett og familierelasjon knyttet til vedtak 1007.

Organisasjonene mener NIM er en naturlig instans for et slikt oppdrag, men understreker:

«Det avgjørende for oss er at vedtak 1007 får en egen, fullverdig menneskerettslig analyse – ikke som et tillegg til utredningen om begrensning av samvær, men som en selvstendig utredning med sitt eget mandat og rettslige utgangspunkt.»

Brevet avslutter med det prinsipielle utgangspunktet:

«Et system som skal ivareta barnets beste, må kunne beskytte barn både mot skadelig kontakt og mot uberettiget tap av viktige familierelasjoner. Begge sider kan utløse statlige forpliktelser etter EMK. Vi mener derfor at den videre oppfølgingen av Stortingets vedtak 1007 bør bygge på et menneskerettslig kunnskapsgrunnlag som er like systematisk og grundig som det departementet har innhentet for vedtak 1013.»

MannsForum, PASG Norge, F2F og Far Norge har bedt Barne- og familiedepartementet kommentere saken.

Dette ber organisasjonene om

• En selvstendig utredning: Statens forpliktelser til å beskytte barns samværsrett og familierelasjon, særlig etter EMK artikkel 8.
• EMD-praksis som utgangspunkt: ECHR-KS «Rights of the child», «Contact rights» og de relevante avgjørelsene fra Den europeiske menneskerettsdomstolen.
• En forklaring på forskjellen: Hvorfor det menneskerettslige utredningsarbeidet ble konsentrert om begrensning av samvær og vedtak 1013, mens vedtak 1007 som omhandler beskyttelse av samværsretten ikke fikk en tilsvarende selvstendig utredning.

Kildeliste

Primærkilder, menneskerettslige rettskilder og bakgrunnskilder. EMD-avsnittene er valgt fordi de er særlig relevante for artikkelens analyse.

Primærkilder

Stortinget – vedtak 1007–1016
Primærkilde til vedtak 1007 om ytterligere tiltak mot samværshindring, vedtak 1013 om begrensning/stans av samvær og vedtak 1015, som blant annet omtaler «risiko for uberettiget brudd i kontakt mellom barn og forelder».
Åpne kilden

Meld. St. 4 (2025–2026) – oppfølging av anmodningsvedtak
Regjeringens status for oppfølgingen av Stortingets vedtak 1007.
Åpne kilden

NIM – svar til Barne- og familiedepartementet 15. januar 2026
NIMs svar om utredning av det menneskerettslige handlingsrommet for tiltak som begrenser samvær. Relevant for avgrensningen av arbeidet til vedtak 1013.
Åpne kilden

NIM – Barn, vold og samvær, kapittel 1
Dokumenterer departementets henvendelse 25. november 2025, møtet 9. januar 2026, NIMs svar 15. januar og at de øvrige anmodningsvedtakene – herunder tiltak mot samværshindring – ikke behandles selvstendig.
Åpne kilden

Menneskerettslige hovedkilder

ECHR-KS – Contact rights
EMDs egen systematisering av rettspraksis om foreldres og barns kontakt etter EMK artikkel 8, oppdatert 28. februar 2026. Hovedkilde til analysen av positive forpliktelser, håndheving, tidsforløp og kontaktmotstand.
Åpne kilden

ECHR-KS – Rights of the child
EMDs Knowledge Sharing-side om barns rettigheter, med Case-Law Guide og relevante Key Themes.
Åpne kilden

Sentrale EMD-avgjørelser

Ribić v. Croatia, no. 27148/12, 2. april 2015
§ 89: generelle prinsipper om statens positive forpliktelser etter artikkel 8. § 92: tidsforløpets betydning. §§ 94–95: foreldrenes manglende samarbeid fritar ikke i seg selv myndighetene; tiltak må vurderes i lys av barnets beste.
Åpne dommen i HUDOC

Jurišić v. Croatia (no. 2), no. 8000/21, 7. juli 2022
Særlig §§ 42–44, herunder § 43 om myndighetenes håndtering når barn motsetter seg kontakt og behovet for å identifisere årsakene til motstanden.
Åpne dommen i HUDOC

Paparrigopoulos v. Greece, no. 61657/16, 30. juni 2022
§ 49: krav om særlig aktsomhet/hurtighet i saker om forholdet mellom foreldre og barn; tidsforløpet kan i praksis avgjøre saken.
Åpne dommen i HUDOC

Andre relevante avgjørelser omtalt i ECHR-KS Contact rights
E.K. v. Latvia § 73 – rettslig/praktisk rammeverk og positive forpliktelser i konflikter mellom foreldre.
A.S. and M.S. v. Italy §§ 147, 153 og 157 – barnets syn, mulig lojalitetskonflikt, sanksjoner og sakkyndig vurdering.
T.C. v. Italy § 58 – «exceptional diligence» og tidsdimensjonen.
I.M. and Others v. Italy § 111 – barnets fysiske og psykiske integritet og grensene for kontakt.
Zavridou v. Cyprus – håndheving og alvorlig sammenbrudd i forelder–barn-relasjonen.
Samlet tilgang via ECHR-KS – Contact rights

Norsk rett og bakgrunn

Høyesterett – HR-2020-661-S
Generelle artikkel 8-prinsipper i barnevernsrettslig kontekst. Ikke hovedautoritet for positive plikter ved samværshindring mellom foreldre.
Åpne kilden

MannsForum – Stortinget vil stanse utrygt samvær – men hva med utrygt bosted?
Bakgrunnsartikkel om asymmetrien i den nye sikkerhetsmekanismen.
Åpne kilden

Aftenposten – «Det haster med mer effektive tiltak mot samværssabotasje»
Debattinnlegg om behovet for mer effektive tiltak mot samværshindring/samværssabotasje. Relevant som norsk bakgrunn for problemstillingen bak Stortingets vedtak 1007.
Åpne kilden

MannsForum – «Når samværet hindres – hva gjør myndighetene»
Bakgrunnsartikkel om håndheving av samværsavgjørelser og statens ansvar når fastsatt kontakt ikke blir gjennomført. Relevant for artikkelens spor om håndheving, positive forpliktelser og praktisk og effektivt vern av familierelasjonen.
Åpne kilden

Når samværet hindres – hva gjør myndighetene?

Stortinget vil stanse utrygt samvær – men hva med utrygt bosted?

NIM om barns rett til å stanse utrygt samvær: Stortingets vedtak kan ikke gjennomføres forsvarlig