HjemFremhevede posterEn brannfakkel av en bok - i et minefelt av en diskusjon

En brannfakkel av en bok – i et minefelt av en diskusjon

Bokanmeldelse av “Mitt liv som mann – i likestillingens hjemland”

Forfatter: Øystein Stene

En brannfakkel av en bok – i et minefelt av en diskusjon

Den viktigste boken om likestilling i Norden på lang tid.

Bokanmeldelse av Vemund Vennestrøm, Oslo 2019.

Det er bare å ønske velkommen til en bok med kraft til å snu vedtatte sannheter på hodet en gang for alle. Øystein Stene viser enda en gang at han våger, og boken “Mitt liv som mann – i likestillingens hjemland” framstår som en etterlengtet motvekt i en debatt med tung historisk slagside.

“Mitt liv som mann” er en må-bok for alle som ønsker å ta temperaturen på likestillingsdebatten, som ønsker å forstå hvorfor frontene er så steile og meningskorridoren i de etablerte mediene er så smal. Stene ønsker å synliggjøre de mønstrene man vanligvis ikke ser, og setter søkelyset på hva som er forsøkt tiet i hjel og stuet bort. Boken er en historiefortelling om kjønn, om rettferdighet, og om alle menneskers grunnleggende rett til å beskrive virkeligheten, sett fra flere perspektiver enn bare ett.

“Mitt liv som mann” søker svar i et terreng hvor det kan være farlig nok å stille spørsmål, og framstår som både ubehagelig, lærerik og morsom på samme tid – i skjønn kontrast til bokens stillferdige, logiske og reflekterte oppbygging. Den er møysommelig bygget opp med kildehenvisninger og kontrollerbare tall, plassert i vår veldig nære fortid, og balansert opp som en tidvis selvbiografi.

Boken begynner med Samtiden-redaktørens ønske om en mannlig forfatters synspunkter på metoo, og Stenes Aftenposten-artikkel: “Jeg kjenner et dypt ubehag ved den autoritære tonen og massementaliteten i #metoo bevegelsen“. Er for lengst blitt et eget kapittel i norsk metoo-historie.

Jeg husker jeg leste artikkelen, og hvor sjokkerende massiv den påfølgende drittstormen var. Stene hadde gjort seg skyldig i intet mindre enn “nyanser”, og beskrev akkurat hva jeg (og mange med meg) følte akkurat på det tidspunktet.

Derfor er det spennende nå, et par år senere, å lese fortsettelsen av historien i form av boken: “Mitt liv som mann – i likestillingens hjemland”. Historien fortsetter om metoo, trusler og død fisk i postkassen, og om nesten hundre anonyme støttemeldinger. Det forteller mye om hvor redde folk var for å si hva de oppriktig mente. Frykten for å bli utpekt til hakkekylling for en ansiktsløs og digital lynsje-mobb av titusener, skremte flere enn bare meg.

“Mitt liv som mann” er en debattbok om hvor jeg står som mann i møte med den norske feminismens fortellinger, begynner Steine, og forteller videre hvordan han som mannlig feminist opplever å få lov til å klappe, men ikke egentlig bidra. “Hvor er alle mennene?”, ropes det fra feministisk hold med jevne mellomrom, og Stene peker på svaret. Feminismen definerer rammeverket når vi tenker kjønn. Alternative kjønnsanalyser er få, og det finnes knapt menn som jobber i dette feltet. Feministisk teori langt på vei definerer menns syn på seg selv. Det er umulig å prate om menn og maskulinitet uten å forholde seg til feministisk tenkning, sier Stene. Kate Milletts påstand; “Hvis kvinner ikke skjønner at de er undertrykket, er det fordi de er fullstendig kultivert til undertrykkingen”, virker på meg som en like dekkende forklaringsmodell for hannkjønnet i dag.

Bokens litterære grep med å blande en selvbiografi inn i en faktabasert samtidshistorie fungerer imponerende bra, og balanserer “tørre fakta” mykt inn i en forståelig ramme til et manneliv. Stene deler raust med leseren om sine indre demoner, sin ensomhet som ung og opplevelsen av isolasjon. Selvbiografiens komiske anekdoter lager pusterom i en ellers meningstett bok, og framstår som både naken, ærlig og sårbar.

Stene tar sikte på å diskutere alle sider av å være mann i dag fra et likestillingsperspektiv, en ambisiøs strategi jeg synes han lykkes godt med. Uansett hvilket tema som spesielt skulle interessere, så er det høyst sannsynligvis diskutert og plassert i en samfunnsrelevant kontekst. Kanskje med unntak av temaet; “far mot sin vilje”, eller “juridisk abort”.

Kanskje sterkest inntrykk gjør det å lese om feministisk ekstremisme; legitimert i media av navn som Sofie Frøysaa, Zara Larson, danske Ghita Nørby og popartisten Sichelle. Og ikke minst en profilert prisbelønnet feministisk blogger med uttalelser som “hvis det er noen som burde henrettes er det kjønnet menn”. Tygg gjerne på den en gang til.

Videre fra boken; statistikk som med all tydelighet viser at det kjønnet som utsettes for mest vold ikke er kvinner, men menn, og en undersøkelse fra Oslo i 2016 som viser at heterofile tenåringsjenter er de minst utsatte for mobbing, trusler og vold. 95% av alle arbeidsrelaterte dødsfall er menn. Samfunnets doble standard rundt vold og kjønn: Menn som slår kvinner tas meget alvorlig. Vold utført av kvinner mot menn framstilles både ufarlig og latterlig, ja til og med litt cat-fight og sexy.

Og trist å lese; som den amerikanske historien hvor en for ung gutt blir seksuelt misbrukt av en godt voksen kvinne, og tvinges til å betale barnebidrag for voldtekten som ble til en baby. Samfunnet ønsker ikke å ta inn over seg gutter som offer for kvinnelig seksualitet.

 

Hvis det er en ting jeg gjerne skulle sett mer av i boken, så er det en dypere gjennomgang av tematikken rundt menn og kvinner, som bokstavelig talt vender hverandre ryggen av ideologiske grunner. For mannen godt beskrevet via bevegelsen MGTOW – “Men Going Their Own Way”, og den japanske mannskulturen “planteeterne”. Fenomenet finner sin motpol i en offer-feminisme, hvor dyrking av offerrollen og demonisering av mannen, smelter sammen til en ideologi helt uten løsninger for noe kjønn.

Boken “Mitt liv som mann – i likestillingens hjemland” vil nok bli både dypt elsket og sterkt hatet blant hvert sitt publikum, men kan umulig forstås som polariserende. Boken er saklig, informativ og faktabasert, og gjør en helt nødvendig korrigering i en diskusjon med alvorlige blindsoner. Jeg mener at boken “Mitt liv som mann” vil bli stående som både en helt nødvendig korreks, og et referanseverk i den framtidige nordiske likestillingsdebatten.

Metoo-bevegelsens aggressive kamp for å holde menns historier unna likestillingsdebatten oppsto ikke i et vakuum, og de samme kreftene kjemper fortsatt hardt for å ikke miste sin definisjonsmakt i samfunnet. For å sitere boken ordrett: “Den strigla laboratorieversjonen om kjønn som offentligheten har sementert de siste 20 årene, der frontene er klare, kampsakene avgjort og parolene enkle, har kanskje vært enkle å forholde seg til. Men de er kjedelige, unyanserte og sløvende. Og ikke minst: usann”.

Jeg ønsker velkommen til en modig bok med fakta, kritisk tenkning og rom for flere perspektiver. Dette er rett og slett en av de viktigste bøkene for innseilingen til 2020 tallet.

Les også:

De fem viktigste bøkene om likestilling og menns perspektiv