Ivar Bu Larssen
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Forvekslingen av antifeminisme og oppmerksomhet mot menns rettigheter og situasjon i samfunnet, fører til at de som taler menns sak mistenkeliggjøres og stemples. Å ikke definere seg som feminist er ikke det samme som å være en reaksjonær antifeminist, slik det defineres av 22. juli-senteret. (ingress)
I forbindelse med sommerens markering av at det er 10 år siden terrorhandlingen 22. juli 2011 var et gjennomgangstema at høyresiden må ta et oppgjør med «tankegodset bak terroren».
Kravet om et slikt oppgjør dreier seg om å se terroren som en politisk handling og ikke som en gal manns verk. Tankegodset det refereres til, kommer tydelig til uttrykk gjennom manifestet til Breivik der han gav sin ideologiske begrunnelse for terrorhandlingen.
Det har først og fremst blitt rettet oppmerksomhet på hat mot muslimer og konspirasjonsteorier knyttet til forestillinger om islams inntog og overtakelse av vestlige samfunn som Norge. Et aspekt ved terroristens tankegods som ikke har vært gjenstand for like mye debatt i sommer, er Breiviks «antifeminisme». I årene etter terroren har det imidlertid blitt brakt opp flere ganger, og det ligger som en skygge over samtalen om kjønn og likestilling.
Av 22. juli-senteret defineres antifeminismen slik det kommer til uttrykk i Breiviks manifest på følgende måte:
«Antifeminisme handler om motstand mot likestilling mellom kjønnene, og baserer seg på en forestilling om at biologiske egenskaper plasserer kvinner og menn i naturgitte posisjoner i familie og samfunn. Kvinnene er underordnet menn og deres viktigste oppgave er å få barn og reprodusere befolkningen. Dermed oppfattes kvinnenes politiske og økonomiske likestilling som en trussel mot nasjonens eksistens. Kvinner som engasjerer seg i likestillingskampen betraktes som forrædere og legitime mål for vold.»
22julisenteret.no/ressurs/antifeminisme
I forlengelse av kravet om et oppgjør med tankegodset bak terroren, kan det stilles spørsmål om vi som er opptatt av menns stilling i samfunnet også har et særskilt ansvar for å ta et oppgjør med Breiviks antifeministiske tankegods. I en videre forstand er dette et spørsmål om å ta et oppgjør med den form for tenkning omkring kjønn som kjennetegner fascismen, altså en tradisjonalisme som begrenser kvinners rolle i samfunnet til å handle om hjemlige plikter, som å føde og oppdra barn.
Antifeminisme som begrep brukes ofte om den såkalte «mannsrettighetsbevegelsen» eller «mannosfæren» som det løselig blir referert til. Disse begrepene brukes om alt fra «incels» (menn som lever i ufrivillig sølibat) til podcaster som i hovedsak retter seg mot menn og organiserte grupper som arbeider for menns rettigheter.
Menn som er opptatt av menns situasjon og rettigheter i samfunnet, stemples gjerne som reaksjonære, en gjentakende påstand er at det handler om menn som mener at «likestillingen har gått for langt». Dette er en paradoksal stråmannsargumentasjon. Hvis feminisme virkelig handler om likestilling for begge kjønn, som feminister liker å si, ville det ikke være noen grunn til å stemple menns kamp for kjønnsrettferdighet som antifeminisme.
I praksis viser det seg imidlertid at feminister ikke er så opptatte av å sikre likestilling for menn. Feminisme er synonymt med kvinnekamp, og enhver som utfordrer forestillingen om kvinner som ofre og menns kjønnede privilegier, sees som en trussel mot likestilling mellom kjønnene.
Det burde ikke overraske noen at mange menn har vanskelig for å skulle identifisere seg med feminismen når den som bevegelse og ideologi er preget av negative generaliseringer omkring menn og maskulinitet.
Forvekslingen av antifeminisme og kampen for menns rettigheter fører til at de som taler menns sak mistenkeliggjøres og stemples. Å ikke definere seg som feminist er ikke det samme som å være en reaksjonær antifeminist, slik det defineres av 22. juli-senteret.
Dette oppleves belastende og gjør at mange menn unngår å si sin mening og holder seg borte fra samtaler som angår kjønn og likestilling. De færreste vil settes i samme bås som Breivik eller incels som dyrker forakt for kvinner, som hevn for egen fremmedgjøring og isolasjon.
Det er stor avstand mellom å være skeptisk til negative stereotypier og generalisering av menn og maskulinitet og en voldslegitimerende form for antifeminisme. Dette burde det også være unødvendig å si, på samme måte som en ikke kan holde dem som sympatiserer med partiet Rødt, ansvarlig for Stalin eller Maos grusomheter, eller muslimer ansvarlig for islamistisk terror. En avstandstaken må derfor istedenfor handle om en klargjøring av eget ståsted, og ikke en innrømmelse av å stå i en vag forbindelse med terroristens tankegods.
Å skulle ta et særskilt ansvar for å ta avstand fra tankegodset bak 22. juli-terroren impliserer at det er en forbindelse til dette tankegodset, som i praksis innebærer en form for «Guilt by association».
Breiviks antifeminisme gjør det svært enkelt å angripe menn som kritiserer feminismen som ideologi, uansett hvor saklig dette gjøres. Begrepet antifeminisme har i seg selv blitt radioaktivt og kan kastes rundt for å stemple og utdefinere meningsmotstandere. En slik tilnærming er som regel uttrykk for intellektuell uredelighet/latskap og manglende anerkjennelse av menns utfordringer i dagens samfunn.
Å erkjenne at det finnes biologiske forskjeller mellom menn og kvinner er ikke ensbetydende med kjønnsfascisme, og en vektlegging av familiens samfunnsmessige betydning trenger heller ikke innebære en reaksjonær lengsel etter femtitallets kjønnsroller. Tvert imot kjennetegnes kampen for menns rettigheter av ønsket om at fedre skal anerkjennes som likeverdige foreldre, som ikke er underordnet mødre som omsorgsperson.
Selve fundamentet i arbeidet for menns rettigheter i vårt samfunn er en tanke om at likestilling og like rettigheter er et ideal som inkluderer begge kjønn. Det handler ikke om kjønnet underordning, selv om det finnes reproduktive forskjeller mellom menn og kvinner, som får konsekvenser for valg når det gjelder karriere og familieliv.
Menn har den samme retten som kvinner til å definere seg selv, og hva det innebærer å være menn. Det er ikke slik at det bare er kvinner som har en «lived experience» om hva det er å være et kjønnet menneske, derfor må menn kunne ta definisjonsretten over eget kjønn, og kjempe for sine kjønnede rettigheter, uten å bli mistenkeliggjort for å stå i et ideologisk ledtog med terrorister.
Incels i Norge – denne ta seg sammen kulturen er helt vill
En kamp for likestilling som inkluderer begge kjønn, bør være noe som kan forene både kvinner og menn, feminister og de som er kritiske til feminismen som ideologi. Hvis en vil forebygge hat mot kvinner eller minoriteter, og tankegodset som knytter seg til dette, bør en begynne et annet sted enn i fordømmelsen og stempling av meningsmotstandere.
Et sted å begynne er å erkjenne at unge menn som isolerer seg selv på gutterommene, i ensomhet og skam, og søker fellesskap med andre som er i samme situasjon, ikke bør møtes med latterliggjøring, mistenksomhet og fordømmelse. Situasjonen de befinner seg i bør tas på alvor, istedenfor å fordømmes bør en spørre hvorfor så mange gutter havner i denne situasjonen og hva kan vi gjøre for å forebygge dette.
Kanskje er samfunnet gradvis i ferd med å våkne til en slik erkjennelse. I en sak på NRK.no om incels i Norge, uttaler journalist i Aftenposten Ingeborg Senneset at «Jeg hadde ikke blitt fristet til å søke hjelp hvis folk hadde forbundet meg med hatefulle ytringer, vold og overgrep».
Nå skal fagfolk finne ut hvor mange som kaller seg incels i Norge
Det finnes en fare for å «stakkarsliggjøre» gutter og menn som sliter, og å unnskylde uakseptable holdninger. Men å ta på alvor at ensomhet og isolasjon blant gutter og menn er i ferd med å bli et stort problem, er noe annet enn stakkarsliggjøring. Hvis feminister virkelig vil forebygge hat mot kvinner og minoriteter, er det her en må starte ved å gi gutter og menn muligheten til å søke og få sympati.
Tankegodset bak terroren 22. juli oppstod ikke i et vakuum, men uten fremmedgjøring, ensomhet og isolasjon, ville vi ikke hatt det samme problemet med gutter og menn som i ekstreme tilfeller griper til vold for å hevne seg på samfunnet for håpløsheten de opplever.