HjemNettavisPappa uten håp

Pappa uten håp

Foto: Shutterstock

Her trykker vi første leserinnlegg til Mannsforums skrivekonkurranse i 2022.

Les mer om skrivekonkurransen her:
Likestilling – Hvordan er det å være gutt og mann i Norge i 2022?

Første leserinnlegg – av anonym lege og far

Om resurssterke fedrene ikke får så mye som en sjanse, hva da med de ressurssvake? Et sterkt leserinnlegg om menn som etter samlivsbrudd går i ferdiglagte feller og blir motarbeidet av et system rigget for kvinner.

Som en del av behandlerteamet på et psykiatrisk sykehus i Norge møtte jeg en ung mann. Han var innlagt etter et nylig samlivsbrudd og hadde gått inn i en dyp depresjon. «Jeg kommer ikke til å få være pappa til mine barn mer», sa han. Mine kvinnelige kollegaer svarte at sånn måtte han jo ikke tenke, han hadde jo rettigheter. Jeg måtte si meg uenig. Hvordan kunne jeg mene det?

Erfaringsbasert kunnskap

Det faktum at jeg delte den unge mannens håpløshetsfølelse var ikke basert på min formelle kompetanse som lege, men min egen erfaring som far. Et par år tidligere hadde jeg selv gått gjennom et samlivsbrudd. I utgangspunktet hadde jeg stor tro på at systemet ville ivareta både meg, mor og barnet på en god måte, men virkeligheten skulle vise seg å være annerledes.

Mor ønsker omsorg

Allerede fra da samlivsbruddet ble et faktum uttrykte mor sitt ønske om hovedomsorgen. Hun mente barnet på bare ett år var for ung til å ha to hjem. Selv ønsket jeg 50-50-fordeling. Det var med dette utgangspunktet vi møtte på den obligatoriske meklingen før skilsmisse på familievernkontoret. Å fortsette samlivet var ikke et tema, så fokuset var hvordan det hele kunne løses på en best mulig måte uten konflikt.

Meklingen begynte på det jeg opplevde som en balansert og konstruktiv måte. Rådgiveren snakket om viktigheten av god kommunikasjon, en konkret samværsavtale og at barnets beste måtte være hovedfokuset. Jeg fikk støtte i at 50-50-fordeling kunne fungere veldig bra, dog med forbehold om at det da ikke burde være høyt konfliktnivå mellom foreldrene. Rådgiver brukte tid på å trygge mor på at å bo 50 prosent hos meg kunne være positivt for barnet på flere måter. Dette syntes mor var vanskelig og hun ble økende emosjonell. Det ble bestemt at vi skulle ha en individuell samtale hver med rådgiver.

I etterkant av de individuelle samtalene hadde familievernrådgiveren tilsynelatende skiftet totalt mening. Nå var det fokus på at barnet kunne ha fast adresse hos mor, og at det kunne tilrettelegges for mye samvær. Samtidig fikk jeg spørsmål om jeg var mye sint, om jeg hadde kastet ting i veggen før, eller om jeg hadde det vanskelig. Jeg ble satt ut av spørsmålene og hvordan fokuset hadde endret seg, hva var det mor hadde sagt om meg? Jeg følte meg forhåndsdømt av familievernkontoret for påstander jeg ikke en gang var gjort kjent med, de bare lå i luften. I et forsøk på å overbevise om at jeg var en egnet omsorgsperson så sa jeg at jeg snart var ferdigutdannet lege. Familievernrådgiveren brøt raskt inn; «Om du skal bli lege, så har du vel egentlig ikke tid til å ha barn?». Påstanden gjorde meg målløs, hvordan kunne jeg vinne frem når alt tilsynelatende var galt?

Økonomiske utfordringer

I min naivitet hadde jeg flyttet ut fra vår felles bolig og inn på en studenthybel kort tid før. Mor fikk bo i vår tidligere bolig. Jeg hadde sett for meg at samarbeidet skulle fungere godt og visste ikke at dette valget ville få store konsekvenser fremover. Nå ble det brukt mot meg at min bolig var lite egnet for barn, jeg delte tross alt kjøkken med mange andre studenter og det hele var veldig midlertidig. Jeg sa jeg skulle se etter større bolig umiddelbart, men det var ikke enkelt. Som student var økonomien presset og samvær ga lite tid til deltidsjobb ved siden av. Fordi barnet nå hadde adresse hos mor kvalifiserte jeg ikke for bostøtte fra kommunen.

På samme tidspunkt kom det første brevet fra NAV Innkreving i postkassen, det var rettet krav om barnebidrag. Mor var i full jobb, mens jeg var student. På tross av dette skulle jeg nå betale flere tusen kroner i måneden. Bakgrunnen var at jeg hadde en bachelorgrad fra før, NAV hadde da skjønnsmessig fastsatt min inntekt som om jeg var i en 100 prosent stilling med akseptabel lønn, på tross av at jeg på det tidspunktet ikke hadde inntekt i det hele tatt.

De mente jeg skulle ha fulltidsjobb når jeg hadde bachelorgrad, på tross av at jeg var medisinstudent. For å gjøre en lang historie kort, så fikk jeg til slutt medhold i NAVs siste klageinstans om at vedtaket NAV hadde gjort, var feil – det kom nesten et år etterpå.

I ett år hadde jeg betalt bidrag i den grad jeg klarte, blitt belastet forsinkelsesrenter, purregebyr og fått varsel om inkassokrav mot meg. Nå sa NAV at alt dette var krevd inn feilaktig. På tross av det, fikk jeg ikke refundert purregebyr eller forsinkelsesrenter. NAV kunne heller ikke bidra med å kreve pengene tilbake fra mor, det var ikke en tjeneste de utførte.

Livet tilbake på beina

Tiden gikk og i overkant av et år senere så livet annerledes ut. Jeg var i et nytt fast og stabilt forhold. Jeg hadde ny bolig med ekstra soverom tiltenkt barnet mitt, og økonomien var i orden. Ønsket mitt var det samme, 50-50-omsorg, men mor var fortsatt like negativ. På dette tidspunktet kontaktet jeg en advokat som jobbet med samværssaker. Nå skulle jeg kreve lik omsorg, men beskjeden fra advokaten var nedslående. «Du har hatt lite samvær, det er høyt konfliktnivå mellom foreldrene, barnet har fra starten av hatt fast adresse hos mor. Denne saken kommer du ikke til å vinne.» Det beste jeg kunne gjøre, er å forsøke å gjøre mor fornøyd, mente advokaten. Jeg var permanent redusert til samværsforelder med en helg i måneden.

Den deprimerte pasienten

Tilbake på det psykiatriske sykehuset så diskuterte jeg og behandlerteamet den unge deprimerte pappaen. Han som ikke hadde håp om å få være far. Flere kvinnelige kollegaer sa at slik måtte han ikke tenke, som far til barna hadde han rettigheter og kunne kreve omsorg for barna. Jeg visste at mannen hadde langvarige problemer med psykisk sykdom og tidligere rushistorikk. Utvilsomt ressurssvak og sårbar sammenlignet med meg selv. På den bakgrunn brøt jeg inn i samtalen, kanskje uprofesjonelt, men sannheten måtte frem. – Han har rett, om ikke mor ønsker det, så vil han aldri få være far for de barna, sa jeg. Da tok også den mannlige psykologen ordet. – Jeg er enig, selv klarte jeg ikke få delt omsorg for mine barn, tilføyde han.

Har du også en historie og ønsker å delta i Mannsforums skrivekonkuranse?
Les mere om konkurransen her: