HjemLikestilt foreldreskapSkilsmissebarn klarer seg best med begge foreldrene i livet

Skilsmissebarn klarer seg best med begge foreldrene i livet

Av Bjørn Joachimsen
Oppdatert:
Skilsmissebarn klarer seg best med begge foreldrene i livet
Forskning: Barn ser ut til å ha fordel av å beholde en aktiv og meningsfull relasjon til begge foreldrene etter et samlivsbrudd.
Likestilt foreldreskap

Ny forskning og faglige vurderinger peker i samme retning: Det som betyr mest for barn etter et samlivsbrudd er ikke nødvendigvis hvor de bor, men om de får beholde en trygg og stabil relasjon til begge foreldrene. Samtidig viser flere studier at svekket kontakt med én forelder kan få konsekvenser for barnets psykiske helse og utvikling.

Omtrent 37 prosent av norske ekteskap ender i skilsmisse. Hvert år berøres tusenvis av barn av foreldrenes samlivsbrudd, og spørsmålet om hvilken boform som er best for barna står ofte sentralt når nye hverdager skal etableres.

En ny artikkel i Dagbladet viser imidlertid at debatten om bosted lett kan overskygge det som ser ut til å være den viktigste faktoren: barnets mulighet til å opprettholde en nær relasjon til begge foreldrene.

Barn med to foreldre i hverdagen klarer seg ofte bedre

En omfattende svensk studie med nær 150 000 barn fant at barn som hadde delt bosted gjennomgående hadde bedre psykisk helse enn barn som bodde fast hos bare én forelder. Barna rapporterte færre psykiske symptomer, lavere stressnivå og bedre generell helse.

Funnene betyr ikke nødvendigvis at delt bosted er riktig løsning for alle familier. Men de peker på en sammenheng som går igjen i mye internasjonal forskning: Barn ser ut til å ha fordel av å beholde en aktiv og meningsfull relasjon til begge foreldrene etter et samlivsbrudd.

En sentral svensk studie

En av de mest sentrale studiene på området ble publisert i Scandinavian Journal of Public Health. I studien Psychological complaints among children in joint physical custody and other family types: Considering parental factorsundersøkte forskerne Emma Fransson, Jani Turunen, Anders Hjern, Viveca Östberg og Malin Bergström 4 684 svenske barn og ungdommer mellom 10 og 18 år.

Forskerne sammenlignet barn i tre ulike familieformer: intakte familier, delt bosted og fast bosted hos én forelder.

Resultatet var tydelig. Barn med delt bosted rapporterte ikke flere psykiske plager enn barn som bodde sammen med begge foreldrene, mens barn som bodde fast hos én forelder rapporterte betydelig høyere nivåer av psykiske belastninger.

Forskerne undersøkte også om forskjellene kunne forklares av foreldrenes psykiske helse, utdanningsnivå eller økonomiske situasjon. Disse faktorene forklarte imidlertid bare en liten del av forskjellene.

Studien konkluderte med at regelmessig kontakt med begge foreldrene kan fungere som en beskyttende faktor etter samlivsbrudd. Forskerne pekte blant annet på at barn i delt bosted oftere har tilgang til emosjonell støtte fra begge foreldre og et bredere sosialt nettverk.

Funnene støttes av annen forskning

Den svenske studien står ikke alene.

I studien Living in Two Homes (Bergström m.fl., 2013) fant forskerne at barn i delt bosted hadde bedre trivsel enn barn som bodde hos bare én forelder. I Mental Health in Swedish Children Living in Joint Physical Custody (Bergström m.fl., 2014) fant forskerne at barn i delt bosted hadde psykisk helse som lå betydelig nærmere barn i intakte familier enn barn som bodde fast hos én forelder. I studien Joint Physical Custody, Turning to Parents for Emotional Support, and Subjective Health (Låftman m.fl., 2014) fant forskerne at ungdommer i delt bosted oftere søkte emosjonell støtte hos begge foreldrene.

Den amerikanske forskeren Linda Nielsen gjennomgikk i artikkelen Shared Parenting After Divorce: A Review of Shared Residential Parenting Research et stort antall studier om delt bosted. Hennes konklusjon var at barn i de fleste undersøkelsene kom bedre ut på mål som psykisk helse, skoleprestasjoner, familieforhold og sosial fungering enn barn som hovedsakelig bodde hos én forelder.

Selv om forskerne understreker at konflikt mellom foreldrene fortsatt er en viktig risikofaktor, peker forskningen samlet sett i retning av at omfattende kontakt med begge foreldrene gir betydelige fordeler for mange barn.

Når kontakten med én forelder svekkes

Et av de mest interessante funnene i forskningen er betydningen av kontakten med begge foreldrene.

Studier omtalt i Dagbladets gjennomgang viser at begrenset kontakt med én forelder kan føre til sorg, savn og spørsmål knyttet til identitet og tilhørighet. Dette gjelder særlig når kontakten svekkes som følge av konflikt mellom foreldrene.

Barn utvikler sin identitet gjennom relasjoner. Når en av de viktigste relasjonene i barnets liv gradvis forsvinner eller blir sterkt begrenset, kan konsekvensene strekke seg langt utover selve samlivsbruddet.

Konflikter skader mer enn boformen

Både forskningen og ekspertene peker på at konfliktnivået mellom foreldrene ofte har større betydning enn den konkrete samværsordningen.

Høyt konfliktnivå, lojalitetskonflikter og uforutsigbarhet trekkes frem som forhold som kan belaste barn betydelig. Barn reagerer ikke bare på hvor de bor, men på hvordan relasjonene rundt dem fungerer.

Dette samsvarer med en omfattende forskningslitteratur som viser at barn generelt tåler store endringer når de opplever trygghet, omsorg og stabilitet fra begge foreldre.

Relasjonen er viktigere enn adressen

Kanskje er den viktigste lærdommen fra forskningen at spørsmålet om barnets folkeregistrerte adresse ikke bør overskygge det grunnleggende målet: å bevare barnets relasjon til begge foreldrene.

Et hjem kan gi stabilitet og praktiske rammer. Men barnets psykiske utvikling formes først og fremst gjennom nære relasjoner.

Derfor er det heller ikke overraskende at forskningen gang på gang peker i samme retning. Barn klarer seg best når de får beholde begge foreldrene som aktive og betydningsfulle personer i livet sitt.

Boformen er viktig. Men relasjonen til foreldrene er viktigere.

Hva betyr dette for norsk barnelov?

Forskningen reiser samtidig spørsmål om hvor godt norsk lovgivning reflekterer den kunnskapen som nå foreligger.

Barneloven bygger ikke på et prinsipp om likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd. Den inneholder heller ingen presumsjon om delt bosted eller likeverdige hjem. Selv om loven åpner for delt bosted når foreldrene blir enige om det, er utgangspunktet fortsatt at barnet skal ha ett fast bosted, mens den andre forelderen får samvær.

I praksis innebærer dette at lovverket i stor grad er bygget rundt en primærboligmodell. Forskningen som nå foreligger, både fra Sverige og internasjonalt, peker imidlertid i retning av at barn ofte har fordel av å opprettholde en omfattende og reell tilknytning til begge foreldrene også etter samlivsbrudd.

Dette betyr ikke at delt bosted passer for alle familier. Situasjoner med vold, rus, omsorgssvikt eller høyt konfliktnivå krever egne vurderinger. Men dersom forskning gjennom flere tiår viser at barn gjennomgående kommer bedre ut når begge foreldrene forblir aktive omsorgspersoner, reiser det et legitimt spørsmål om lovverket i tilstrekkelig grad understøtter dette målet.

I en tid hvor stadig flere land diskuterer modeller basert på likestilt foreldreskap og delt omsorg som utgangspunkt, fremstår den norske debatten fortsatt som forsiktig. Den sentrale utfordringen er ikke først og fremst å sikre like rettigheter for foreldrene, men å sikre barns mulighet til å beholde begge foreldrene som aktive deltakere i hverdagen.

Det er kanskje nettopp dette den samlede forskningen minner oss om: Etter et samlivsbrudd trenger barn ikke nødvendigvis ett hjem. De trenger to foreldre som fortsatt får være fullt ut til stede i livet deres.

Kilder

RELATERTE ARTIKLER