Av Liv Roksand
Forfatter og språkviter Helene Uri har kommet med en ny bok: Han, hun og hen. Håndbok i språk og makt.
Uri tar for seg hvordan makt ligger i språket, og ved å vise til konkrete eksempler på kjønnet språkbruk i hverdagssituasjoner, ønsker hun å få folk til å tenke over ordbruken. Intensjonen er å avdekke kjønnsmakt og å bidra til mindre diskriminering.
Hun gir råd og tips om hvilke ord som bør unngås og hvilke det går an å bruke i stedet. Hun ønsker ikke å komme med noen fasit, men oppfordrer til økt bevissthet på hvilke holdninger som uttrykkes gjennom ordene. Språk endrer seg over tid, og det er språkbrukerne selv som endrer det, mener Uri.
Kjønnede betegnelser
Uri peker på at mange betegnelser som tidligere var kjønnet, har blitt kjønnsnøytrale. Helsesøster har skiftet navn til helsesykepleier, rådmann har blitt til kommunedirektør, formann til leder, fylkesmann til statsforvalter, talsmann til talsperson, ordensmann til ordenselev osv. Lista er lang.
Noen ganger poengteres kjønnet ved å si for eksempel band og jenteband, leger og kvinnelige leger, professor og kvinnelig professor, mannlig førskolelærer eller kvinnelig skihopper. Men det er ikke nødvendig, mener Uri og råder til å kutte ut ordene mannlig og kvinnelig så mye som mulig.
Symmetri
Uri råder til å tenke symmetrisk ved å betegne kvinner og menn på like måter. Hvis man vil framheve kjønnet, bør man gjøre det med begge kjønn, for eksempel «kvinnelige gründere tenker annerledes enn mannlige gründere».
Språket har mange «manneord» som betegner noe generelt og som gjelder for både kvinner og menn. I språket er en mann ofte menneske, mens en kvinne er en kvinne. Vi sier sidemann, førstemann, altmuligmann, statsmann, formann, forretningsmann og nordmann. Hun mener ikke at vi skal slutte å bruke alle «mannlige» ord, men prøve å finne andre ord der det er mulig. Hun diskuterer om nordmann kan endres til nordkvinne, nordperson eller norsk, men mener at det får bli opptil hver enkelt.
Ja, symmetri er et stikkord. Men hvor symmetrisk framstiller hun selv det hele?
Uri tolker språkbruk med feministbrillene på og hevder at menn generelt er hovedkategorien og kvinner er en mindre interessant subkategori.
Men hva hvis det er slik at kvinner tradisjonelt har drevet mest med andre ting – som å skape barn og ta seg av dem, og at menn i større grad har skapt samfunnet, språk, kunst, kultur, infrastruktur og vitenskap? Hva hvis kjønnsforskjeller har ført til ulik kompetanse, ulike interesser, ulikt arbeid og ulike typer makt? Hva om det faktisk finnes symmetri og maktbalanse?
Kanskje det at mannen har blitt betegnet som menneske, har ført til at menn har blitt usynlige som kjønn? I flere tiår, har likestillingsspørsmål stort sett hatt kvinner i fokus. Hvorfor?
Hvis symmetri er viktig, må begge kjønns gode og dårlige vilkår tas med. Uri gir selv en usymmetrisk framstilling av kjønnene som overfokuserer på menns makt og kvinners problemer og usynliggjør kvinners makt og menns problemer.
Nedvurdering av menn
Uri påstår at det generelt finnes en oppvurdering av menn og en tilsvarende nedvurdering av kvinner i språket som gjenspeiler holdninger i samfunnet. For en kvinne er det positivt å bli betegnet som mann, for eksempel «å ha baller» eller «å manne seg opp», mens for en mann er det negativt å bli omtalt som kvinne, som for eksempel «å kjøre som en kjerring».
Hun viser kun til fire ord som omtaler menn negativt, og de er til gjengjeld svært negative: gjerningsmann, mørkemann, ransmann og voldsmann. Jeg er helt enig i hennes råd om å bruke kjønnsnøytrale ord i stedet, siden kvinner også kan være gjerningsperson, raner eller voldsutøver.
Ord som mannsgris, gubbe, fyllefant, møkkamann, drittsekk, jævel, slask, rasshøl, hæstkuk, tulling, tufs, boms, dott, tyrann, kjeltring, lathans tas ikke med i boka.
Er det så sikkert at menn omtales i mer oppvurderende vendinger enn kvinner?
Det er selvsagt mange ord som nedvurderer kvinner, som hore, fitte, skjøge, sladrekjerring, hurpe, bitch, osv, men ord som oppvurderer kvinner, er ikke Uri opptatt av: moder jord, store moder, fruktbarhetens kilde, gudinne, skjønnhet, diva, grepa kvinnfolk osv.
Kvinner omtales faktisk som selve planeten og fruktbarhetens opphav. Er ikke det den ultimate oppvurdering? Selv om gud regnes som mann, bor han i himmelen og det er litt fjernt og abstrakt. Mennesker bor på jorda, på moder jord som er vårt hjem. Jeg har aldri hørt noen si fader jord.
Ulike virkeligheter
Boka er bygget opp ut fra tidspunkter i løpet av et døgn med en arbeidshverdag på kontor preget av møter, seminarer etc. Det er sikkert gjenkjennelig for mange, men jeg lurer litt på hvor representativt dette utsnittet av virkeligheten er. Hvordan ville kjønnsmakt vises i språket i praktiske mannsdominerte yrker eller på en kvinnedominert arbeidsplass? Hvordan er språkbruken i omsorgsyrker eller i skolen? Hva med makt som ligger i måten å si ting på, gjennom tonefall, blikk, stemme, kroppspråk, sladder og baksnakk? Det er ikke bare ordene, men også måten de blir sagt på, alt som ikke blir sagt og måten det ikke blir sagt på. Uri reflekterer ikke over dette.
Jeg var spent på hva som ville komme av kjønnsmakt i språket etter arbeidstid, i familielivet med unger, handling, middagslaging og husarbeid. Men det kom bare et par setninger om at det ikke kun er menn som «mansplainer», kvinner «womansplainer» også, særlig når det gjelder barn og hjem som er et tradisjonelt kvinnedomene, der menn kan kjenne seg overkjørt.
Selvsagt bra at hun tok med dette, men at en så viktig kjønnsmakt-arena som omsorg, familie og relasjoner, fikk så liten plass, synes jeg er hårreisende. Men det føyer seg inn i den usynliggjøringen av kvinner som dominerende og menn som subkategori som er så typisk for feminismen.
I stedet handlet det om et besøk i bokhandel på ettermiddagen, samt en kjapp titt på språkbruk i media og et jobbseminar om kvelden og barbesøk etter det. Det meste vinklet slik at det bekreftet mannsdominans.
Det er selvfølgelig vanskelig å få med alt, men en langt bredere analyse av språk og makt, hadde vært på sin plass.
Han, hun og hen
Uri skriver litt om bruken av pronomenet hen som i 2022 ble godkjent av Språkrådet som en mulighet til en nøytral betegnelse i tillegg til han og hun.
Uri viser til at mange språk i verden har et felles pronomen som brukes uavhengig av kjønn, og hun mener at hen fyller et hull i det norske språket. Ordet er ment å skulle både være kjønnsnøytralt og referere til et mangfold av seksuelle identiteter. Uri mener det må være opp til hver enkelt om man vil bruke det.
Selv vet jeg ikke helt hva jeg mener om ordet, det føles litt kunstig og foreløpig bruker jeg det ikke.
Kvinner som dommere over menn
Det er bra at Uri mot slutten av boka, får med at det er større aksept for å gjøre narr av menn i offentligheten enn av å gjøre narr av kvinner. Hun viser til artisten Zara Larsson som gjestet Skavlan på tv for noen år siden og uttalte seg generelt om menn på en svært nedlatende måte til publikums applaus. Hun nevner også at den danske skuespilleren Ghita Nørbye en gang uttalte at hun «synes generelt at menn er så dumme, de har så lite empati og godhet for andre mennesker».
Hun medgir at en mann ikke kunne sagt det samme om kvinner uten at det hadde blitt lurveleven.
Jeg synes det sier noe om hvordan kvinner uten å blunke kan opphøye seg selv til moralske dommere over menn. Hvis ikke det er makt, så vet ikke jeg – eller maktmisbruk er riktigere.
Jeg ble gledelig overrasket over at Uri tar med noen områder der menn har problemer når hun ramser opp hva som fortsatt mangler av likestilling. Det begynner sakte, men sikkert å sive inn at likestilling også handler om menn.
Men det mangler fortsatt mye når det gjelder symmetri, både i Uris bok og ellers i likestillingsfeltet. Så ja, la oss passe på ordene våre.
Kilder:
Helene Uri: Han, hun og hen: håndbok i språk og makt. Gyldendal, 2022.