Bilde: https://en.wikipedia.org/wiki/European_Court_of_Human_Rights

Når verdikamp blir ekstremisme

Gjennom pressen er vi blitt kjent med at den norske regjering og regjeringsadvokaten forsvarer norsk barnevernsrettslig praksis og kritiserer Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) for å fjerne seg fra en rettsforståelse som har barnets beste som et overordnet og førende prinsipp (Dagbladet 3.2.)

Bufdir-direktør Mari Trommald og to underdirektører i samme etat utdyper det norske synet i en kronikk i Aftenposten 28.1. De støtter seg til mindretallet i dommene mot Norge i EMD, hevder at noen land legger mindre vekt på barnets rettigheter, og de viser til Stortingsvedtak som fastslår at barnets beste skal veie tyngst med høy terskel for at barn skal føres tilbake til foreldre etter offentlig omsorgsovertakelse. De argumenterer med at der barnets og foreldrenes behov er i konflikt må barnets beste trumfe hensynet til foreldrene. De antyder at det er politiske føringer som ligger bak EMDs avgjørelser.

Barnets beste er ingen eksakt vitenskap. EMD legger til grunn et gjensidighets- og komplementært syn i forståelsen av barnets beste. Paragraf 8 i menneskerettskonvensjonen definerer retten til privatliv og familieliv som en del av barnets menneskerett og barnets beste. Det offentlige kan sette til side retten til familieliv med egen biologiske familie, men bare der barnets liv og helse er alvorlig truet. Norge er dømt, ikke for å iverksette offentlig omsorg, men for vilkårlig å underkjenne foreldres omsorgskompetanse og å unnlate å sørge for samværsordninger med sikte på tilbakeføring der foreldre viser seg kompetente. Vårt land er også dømt for å frata foreldre retten til domstolsbehandling og kontradiksjon i saker der de uberettiget er blitt kjent uegnet som foreldre og fratatt omsorgen for egne barn.

At det offisielle Norge nå utlegger EMD-dommene som uttrykk for uvilje mot å anerkjenne barnets beste som et viktig rettsprinsipp er oppsiktsvekkende. Det er også oppsiktsvekkende at Bufdir-direktørene antyder at EMD er under politisk kontroll.

Vi har et uavklart verdisyn i vårt land ved at det biologiske prinsipp er blitt mistenkeliggjort i offentlig ordskifte i mange år. Hensynet til barnets rett til familie er blitt omdefinert til en foreldrerett og til en uforenlig motsetning til barnets individuelle rettigheter. Raundalen-utvalget (2012) ville etablere «utviklingsfremmende oppvekst» som det sentrale i forståelsen av barnets beste. Retten til familieliv ble underordnet eksperters vurdering av hva som var utviklingsfremmende. Denne tenkning var uttrykk for en holdningsforskyvning i barnepolitikk og i barnevernstjenestene, som har vært tydelig dokumentert, der det biologiske prinsipp gradvis er blitt tillagt mindre vekt.

Det er dette EMDs Storkammer legger vekt på i Lobben-dommen og som domstolen følger opp i Olsen-dommen fra i fjor høst. Norge har ikke balansert to hensyn i sine vurderinger: Hensynet til retten til familietilknytning og hensynet til barnets rett til beskyttelse mot krenkelser som individ. I etikken kaller vi denne type avveininger for etiske dilemma eller komplementære hensyn. Det som kjennetegner slike dilemma er at vi ikke som prinsipp og politikk kan velge hvilken side i slike motstridende hensyn som skal ha forkjørsrett. De må balanseres i hvert konkrete tilfelle.

Det var den danske teolog og etiske filosof Knud Løgstrup som utviklet en teoretisk forståelsesramme for slik komplementær etikk. Han hevdet at menneskelivet var avhengig av «forenende motsetninger». Han var spesielt opptatt av å advare mot ekstremisme og politiske overdrivelser hvis vi ikke evnet å balansere mellom motsetninger som livet selv konstituerte. I sitt forfatterskap var Løgstrup opptatt av at tillit og barmhjertighet hadde forrang i livet. De var en del av skapelsen og naturen. Overtro på eksperter og sakkyndige kalte han for hykleri.

Flertallet i EMD tar til orde for komplementær etikk. De representerer slett ikke gammelmodige og avleggse tenkemåter, slik det offisielle Norge påstår. Mange av dommerne kommer fra tidligere østblokk-land som har erfaring med autoritær praksis fra styresmakter som mente å vite hva som var til folkets beste. De har fått en dyrekjøpt erfaring. Faren for ekstremisme er allmennmenneskelig og springer ut av ønsket om å fremme det gode. Det er når vårt verdisyn blir endimensjonalt og vi ikke evner å balansere ulike hensyn at vi står i fare for å forveksle verdikamp med ekstremisme. Ikke minst i liberale demokratier må vi være på vakt.

Eivind Meland, professor emeritus, Universitetet I Bergen