Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforum eller Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Av Grethe Nordhelle, psykolog og advokat.
Kjemp for alt hva du har kjært?
“Kjemp for alt hva du har kjært. Dø om så det gjelder”, er siste verset i den kjente salmen “Alltid freidig når du går”. Det minner om hva som foregår i Ukraina nå. Er det slik at vi skal kjempe for enhver pris? Enten det gjelder nasjonalt, globalt eller i våre nære relasjoner? Prisen synes å bli høy i Ukraina. I en krig er ingen vinnere, det er kun tapere. Mange dør eller flykter fra landet, byer bombes og landets økonomi blir svært skadelidende. Av de som overlever krigen får mange sår og skader, både fysiske og psykiske. Og det tar lang tid å reparere alt fra materielle til immaterielle skader krigen har påført mennesker og eiendommer. Istedenfor å forsøke å forstå hverandre kjemper vi som fiender. Hvis vi virkelig bestreber oss på å forstå den andre, enten det er et lands leder, eller i personlige relasjoner, har vi også mulighet til å komme hverandre i møte, for å unngå krig. Da får vi en annen adferd tilbake. Det er de som blir provoserte av vår adferd som tyr til voldsomme midler. Denne psykologien gjelder også i kampen mellom kjønnene i hjemmet, etter samlivsbrudd og på samfunnsplan.
Det som skjer mellom land, skjer også mellom individer. Kamper fører til store tap, for en selv, for den andre parten og ikke minst for barn som er involvert. Det er egoet vårt som kjemper. Bak dette ligger en frykt. Hva handler konflikten egentlig om? Tar vi oss tid til å forstå den vi opplever som vår fiende? Da må vi virkelig tålmodig lytte, og spørre så mye at vi forstår; uten å argumentere imot. Jo mer vi har lyttet til andre, desto mer vil den i neste omgang lytte til oss.
Mange kriger handler om manglende forståelse som håndteres gjennom kamp. Hvis vi kan møte mennesket bak krigen i vårt liv, og prøve å forstå det mennesket, kan det være mange andre utfall enn skyttergraver og krigføring verbalt og på annet vis. Slik er det også med likestillingskampen. Den kalles også en kamp. Igjen: Kamp gir ingen vinnere, kun tapere. Når vi ser på kvinner og menn som ulike og forstår at vi trenger begge kjønn i et samarbeid i familien, ikke som konkurrenter eller fiender, har vi et utgangspunkt for å tilpasse oss hverandre. Lærer man å forstå hverandre og respektere hverandres ulikheter kan vi utfylle hverandre som partnere og som foreldre. Det er frykten for å tape som gjør at vi starter en kamp istedenfor å støtte hverandre og stå sammen. Vi anstrenger oss ikke nok for å forstå hverandre og akseptere den andre som den er. Ingen er krevende når de blir forstått og akseptert på sine premisser. Det er ingen vanskelige personer når vi møter dem med dyp forståelse. Krevende adferd oppstår først når man opplever seg ikke forstått og akseptert for det man står for. Det er en krevende operasjon, som innebærer at vi setter vårt ego til side. Når begge handler ut fra sitt ego, blir det en kamp, slik kjønnskampen er. Likestilling? Vi er ikke like og kan ikke bli like, men sammen kan vi utfylle hverandre og står vi sammen blir vi sterke og fredelige.
I mange rettsaker om barn etter samlivsbrudd har jeg erfart at begge foreldre og barna blir tapere. Ingen vil gi seg. Begge vil ha rett og ha rettferdighet. Hvor langt skal vi kjempe for alt vi har kjært? Hvor lenge skal vi la vårt ego dominere? Det er egoet som skaper konflikter med andre. Når vi tilpasser oss og ikke forventer noe annet enn det vi gjenkjenner er realistiske forventninger til den andre, kan vi lære å leve i fred. En amerikansk psykolog sa: Vil du være lykkelig eller ha rett? Kloke ord, som er vanskelig for mange å ta inn. Når vi kjemper blir vi tapere, alle sammen, enten det er i Ukraina eller i familien.
Kong Salomo (Første kongebok. 3. kap. Vers 16-28) dømte mellom to prostituerte kvinner, som begge nylig hadde født et barn. Et av de nyfødte barna dør av kvelning, og hver av kvinnene hevder at det barnet som er igjen, er deres. De to kvinnene drar til Kong Salomo for å få avgjort striden. Salomo befaler at barnet skal kuttes i to med et sverd, og hver av kvinnene skal få halvparten. Barnets mor holder ikke ut at sønnen hennes skal bli drept, så hun tilbyr den andre kvinnen barnet umiddelbart, for på den måten å redde barnet sitt fra døden. Den andre kvinnen insisterer imidlertid på Salomos forslag om å dele barnet i to. Slik blir det avslørt at denne kvinnen ikke er barnets mor, og Salomo gir barnet tilbake til moren sin.
Ekstreme historier tydeliggjør viktige poeng. Det er kjærlighet som gjør at man gir fra seg det man har kjært, for at ikke barnet skal bli ruinert. En kontinuerlig drakamp mellom foreldre om felles barn gjør at barnet revner. Å gi slipp i kampen er kjærlighet til sitt barn. Det er egoet vårt som fortsetter å kjempe. Har vi kontakt med dypere lag i oss selv, vil vi lære å akseptere, og gi slipp for barnets skyld, og for vår egen skyld. Selv om det sitter langt inne å gi slipp for den andre partens skyld. Det skjer først når vi dypest sett har akseptert situasjonen.
Noen få fedre jeg har møtt, har kjempet så lenge i sak mot sin ekspartner, at de har forstått at både barna, de selv og deres ekspartner blir ruinert. Frykten for å miste, gjør oss rigide og gjør at vi ikke gir oss. De som er rigide knekker til slutt. Er man fleksibel, kan man bøye av og gi slipp. Slik et tynt gresstrå bøyer seg og rir stormen av. Fleksibilitet er tegn på styrke. Rigiditet er tegn på svakhet.
Egoet vårt, som kjemper, er en overfladisk del av vår natur. Egoet konstruerer virkeligheten, istedenfor å gjenkjenne hva som dypest sett er vår sanne natur. Så lenge egoet dominerer, fortsetter kampen mellom kjønnene. Istedenfor å dele, kan man være hel, være ett, slik mann og kvinne egentlig skulle være. Også foreldre er ett. Da får barn dobbelt så mye hjelp og støtte. Den sanne menneskelige natur er ikke voldelig. Ikke lett å få øye på i dagens samfunn, nettopp fordi vi ikke tar oss tid til å bli kjent med oss selv. Tar vi oss tiden, daglig å vende blikket innover, skjermet fra de ytre forstyrrelser, fører det oss gradvis til en mer altruistisk natur. En slik indre reise, krever tid, tålmodighet og disiplin. Til gjengjeld vil den gi oss den eneste varige løsningen for indre fred. All virkelig samfunnsforandring starter med enkeltindividet.