Av: Tommy Karlsen, Kamerathjelper i MannsForum
Etter samlivsbruddet søker de fleste foreldre å få på plass en samværsavtale for barnet eller barna sine. Disse avtalene er privatrettslige, og finnes i utallige formater. Både Familievernkontoret og BUFDIR har hvert sitt format, og det er opp til foreldrene å utforme innholdet. Men hva om en av partene bryter avtalen på et senere tidspunkt?
Et samfunnsproblem
MannsForum har lenge hevdet at samværsvegring, samværshindring og «samværssabotasje» er høyst reelle problemstillinger i samfunnet. På hjemmesidene våre har vi for eksempel denne artikkelen som beskriver problemstillingen. Kamerathjelpens opprinnelse fant sted i 2008, og i løpet av de 14 årene som har gått, har vi opparbeidet oss en erfaringsbase på tusenvis av saker.
Når avtalebrudd oppstår, og særlig i avtalesituasjoner uten delt fast bosted etter barnelovens §36, står samværsforelderen tilbake uten noen reelle rettigheter. Samværsforelderen er i ca 7 av 10 tilfeller en far, og i ca 1 av 10 tilfeller en mor. Men også i saker med delt fast bosted, som utgjør ca 2 av 10 tilfeller, kan avtalebrudd medføre store konsekvenser.
I følge barnelovens §36 skal enten foreldrene enes om bosted, eller så skal retten dømme fast bosted hos den ene. Kun i særlige tilfeller kan retten dømme delt fast bosted. Men det er altså bare disse to «instansene», foreldrene eller retten, som kan avgjøre dette. Kun den ene kan avsi en rettskraftig dom; ikke en mekler, ikke et familievernkontor, og heller ikke et privat meklingskontor.
I etterkant av bruddet, når avtalen er satt i drift, oppstår det av og til (alt for ofte) konflikter hvor foreldrene er uenige. For å få avklart eller endret situasjonen må derfor den ene part ta saken til retten. Dette gjelder ofte ved flytting, som ligger innunder det vi kaller «bostedskompetansen». Kort forklart – den forelderen som barnet bor fast hos kan avgjøre hvor i landet barnet skal bo. Det foreligger en varslingsplikt på 12 uker, noe som i praksis betyr at det er den fristen man har for å ta saken til retten for å hindre flytting. Dersom varslingsplikten ikke overholdes, finnes ingen sanksjonsmidler.
Først når retten har avsagt en dom om det, kan man iverksette tvangstiltak. Etter barnelovens §65 kan tvangsfullføring skje ved tvangsbot dersom barnet har fast bosted hos den ene. Ved delt fast bosted kan tvangsfullføring i tillegg skje ved henting.
Men for å komme dit må man ofte gjennom en langvarig prosess. Dette kan ta måneder, og innen den tid har selvtektsutøver oppnådd det man ofte refererer til som «status quo» i saken – at barnet har det best ved å forbli der det er.
Dette er ofte som ren ondskap å regne. Men hvordan kan man sikre seg mot denne uretten, utført av den ene forelderen, mot både barnet og den andre forelderen?
Vedtak om tvangskraft («Tinglysning»)
Dette kan man forebygge allerede fra start. Barnelovens §55 sier følgende:
«Når begge foreldra ber om det, kan statsforvaltaren fastsetje at ei skriftleg avtale om foreldreansvar, bustad og samvær skal kunne tvangsfullførast etter reglane i § 65»
Hva betyr dette i praksis? Jo, tvangskraft medfører et særlig tvangsgrunnlag etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13, gjeldende for barnelovens nevnte §65. Med loven i hånd kan man kreve avtalen tvangsgjennomført, som om det foreligger en dom fra retten.
Det fremgår ikke av barneloven hvordan man skal gå frem for å få dette gjennomført. Dessverre er det også slik at verken familievernkontorene eller andre meklingsinstitusjoner er oppmerksomme på omfanget av samværshindring og avtalebrudd som følger av deres «verdiløse» avtaler. Mange av våre medlemmer har opplevd at Statsforvalterens rolle enten undergraves eller i verste fall ikke nevnes i meklingssituasjoner. Det viser at mekler ikke har tilstrekkelig kunnskap om prosessen. Vi erfarer at foreldre endatil feilinformeres av mekler. Dermed kompliseres den allerede sårbare situasjonen som foreldrene står i.
Foreldrene kan selvsagt også samtykke til dette i etterkant av forhandling og mekling, og gjennomføre prosessen selv. Men det gjelder også alle andre aspekter i avtalen. Dersom en mekler i mangel av bedre kunnskap har sådd tvil eller negativitet rundt prosessen, kan dette bli komplisert å få gjennomført. Det er først når konflikten oppstår at fordelene kommer til syne, men konflikten kan forhindre at fordelene finnes.
Det sitter gjerne langt inne hos både Statsforvalteren og hos familievernkontoret å kunne redegjøre for hvordan dette kan gjennomføres. Det gjør det enda vanskeligere å etablere enighet om punktet mens man fortsatt er i samarbeidsmodus.
Men her får du en guide.
Statsforvalterens tre krav
For å kunne vedta tvangskraft, eller «tinglyse» om du vil, stilles følgende krav:
- Det skal foreligge en gyldig meklingsattest
En meklingsattest er gyldig i 6 mnd. Dersom man ikke har en gyldig meklingsattest, må man kontakte familievernkontoret for å begjære mekling. Dette høres veldig formelt ut, men det er også fordi det faktisk er en formalitet. Det holder ikke å be om et møte hos familievernkontoret. Meklingsbegjæringen medfører et kort intervju av begge parter, med spørsmål som for noen kan oppleves ubehagelig. Her bør man prøve å svare så kort og ærlig som mulig.
- Foreldrene må samtykke til at avtalen oversendes Statsforvalteren for påtegning
Statsforvalteren er ingen dømmende instans. Et vedtak kan derfor bare gjøres om foreldrene er enige. Dette punktet er derfor usedvanlig viktig å få med i forhandlingene under mekling, slik at man slipper konflikter rundt dette i ettertid. Dette kommer vi tilbake til.
- Det er en forutsetning at avtalen er til barnets beste
Oi. Barnets beste. I disse sammenhengene kanskje den mest subjektivt fortolkede sekkeposten. Hva innebærer det? Det kommer vi også tilbake til.
Når meklingen er begjært, og avtalen skal utformes, er det lurt å få inn en setning i avtalen om samtykke til tinglysning/påtegning hos Statsforvalteren. Dette kan man ta opp med mekler, og man kan opplyse at man har til hensikt å få det gjennomført allerede når meklingen begjæres. Dersom saksbehandleren man snakker med er usikker på hva det egentlig dreier seg om, noe som dessverre forekommer litt for ofte, kan du gjerne henvise til denne artikkelen.
Så var det saken om barnets beste, da:
I Odelstingsproposisjon nr. 29 (2002-2003) står følgende:
Fylkesmannen har plikt til å påse at avtalen er til barnets beste. Foreldrene er ikke garantert at fylkesmannen treffer vedtak om å gi avtalen deres tvangskraft. Fylkesmannen skal i prinsippet foreta en saksbehandling etter forvaltningslovens regler, men departementet legger til grunn at det ofte vil skje en forenklet prøving hos fylkesmannen da innholdet i en avtale foreldrene har kommet fram til som regel vil være i tråd med barnets beste. Fylkesmannen må imidlertid forsikre seg om at barnet har fått anledning til å gi uttrykk for sitt syn jf. § 31. Dersom foreldrene er enige om hva barnet mener, vil departementet anta at dette som regel kan legges til grunn.
Dette er forarbeidene til barneloven.
Det disse punktene i praksis betyr for samværsavtalen, er at den også som et minimum bør inneholde en setning som beskriver to ting:
- Foreldrene er enige om at avtalen representerer den beste løsningen for barnet.
- Foreldrene er enige om at barnet er ivaretatt i henhold til barnelovens §31
Paragrafen omhandler barnets rett til å bli hørt.
Med dette skal det etter lovgivers hensikt være tilstrekkelig dekning for Statsforvalteren til å vurdere barnets beste som ivaretatt.
De samme tre punktene må ivaretas på samme måte dersom en eksisterende avtale skal påtegnes/tinglyses.
Hva koster det?
Kr 0. Intet. Ingenting. Det står i grell kontrast til kostnadene for å få en rettskraftig dom i tingretten, en prosess som gjerne krysser hundretusengrensene flere ganger før man er i mål.
Hva skjer videre?
Når mekling er over, avtalen er inngått, og inneholder ovenfornevnte setninger, bør samtlige sider i avtalen signeres med foreldrenes initialer. Dette sikrer og dokumenterer avtalens autentisitet/ekthet. Det kan være en fordel å skrive ut minst to originaler, hvor den ene oversendes Statsforvalteren for behandling. Kontakt din lokale Statsforvalter for å få informasjon om hvordan de ønsker å motta dokumentene. Avtalen sendes inn sammen med meklingsattesten.
Etter en tids kø i saksbehandlingssystemet vil du få en avgjørelse. Hvis avtalen ellers er beskrivende for hva som gjelder for foreldreansvar, bosted og samvær bør den få vedtak uten videre prosess. Dersom Statsforvalteren har innsigelser eller kommentarer, vil du bli kontaktet for å få tilført eller endret det som mangler før tvangskraft kan vedtas.
Statsforvalteren vil i sitt vedtaksbrev også opplyse om at det kun er de tre punktene, foreldreansvar, bosted og samvær, som det kan vedtas tvangskraft for. For resterende punkter henvises man gjerne til Forliksrådet. Til det er også å tilføye at Forliksrådet i henhold til tvistelovens §6-2 første ledd bokstav a ikke behandler familiesaker, unntatt saker som bare gjelder deling av reisekostnader ved samvær. Det vil i praksis si at «bagateller» som bekledning, praktiske elementer eller økonomiske avtaler utover reisekostnader, ikke vil bli ivaretatt i Forliksrådet heller.
Hva om vi ønsker å endre avtalen?
Barnelovens §63 beskriver at foreldrene har fri avtalerett når det kommer til endringer om de tre nevnte nøkkelpunktene. Retten til å endre avtalen gjelder både tidligere avtale med eller uten tvangskraft. Dersom foreldrene ikke blir enige, må retten avgjøre. Men dersom avtalen har tvangskraft, skal det særlige grunner til for å endre en avtale ved dom.
Vær oppmerksom på at dersom avtalen endres, bortfaller også vedtaket om tvangskraft. Prosessen må altså gjentas med samme fremgangsmåte dersom man ønsker å opprettholde tvangskraft også i den endrede avtalen.
Klageadgang og tvangsfullbyrdelse
Vedtak om tvangskraft kan påklages etter forvaltningsloven §33. Det er Barne- og familiedepartementet som er klageinstans, men klagen sendes til Statsforvalteren for forberedelse. Vedtak om tvangskraft for avtale må være endelig før det kan tvangsfullbyrdes. Dersom saken er til klagebehandling, er ikke vedtaket endelig.
Dersom det skulle komme til et punkt hvor det er aktuelt å gjennomføre avtalen med tvang, må den som kreve dette ta kontakt med namsmannen. Premissene for dette beskrives ellers i barnelovens §65.
Konklusjon
Du har her fått en oppskrift på hvordan du kan gjøre en samværsavtale så vanntett som overhodet mulig. Å få et vedtak om tvangskraft har tilnærmet samme sikkerhet for avtalen som enhver tinglysning. Dette er viktig, først og fremst for å sikre barnet. Se på det i sammenheng med andre ting man gjør:
- Man kjøper hus, og skjøtet tinglyses hos Kartverket. Dette for å sikre rettslig gyldighet for eierskap, rettigheter og plikter.
- Låner man penger i banken, så tinglyser banken pantedokumentet slik at deres sikkerhet er ivaretatt.
- Man kjøper bil, og salgsmelding gir grunnlaget for vognkortet, som stadfester deg som eier av bilen.
Hvorfor er det da slik at familievernkontoret og andre aktører ser bort fra denne muligheten for å sikre det næreste og kjæreste man har – barna? Hvorfor får man beskjed om at en avtale inngått på familievernkontoret eller en annen meklingsinstans er mer rettskraftig enn den faktisk er?
Man kan spekulere, men det er ting som tyder på minst to årsaker. Den ene er at meklerne ikke kjenner til muligheten, eller verdien av den. Den andre kan være at man ikke har den nødvendige kunnskap eller erfaring fra de sakene som oppstår etter at foreldrene har forlatt meklingssituasjonen.
I artikkelen som ble nevnt innledningsvis, fremkommer det at ni av ti familieterapeuter i familievernet i løpet av de siste seks månedene har hatt foreldre inne til mekling hvor en av foreldrene har stanset samværet. Videre at mer enn halvparten av terapeutene har hatt mer enn tre slike tilfeller de siste seks månedene. Det burde være krystallklart at en enkel signatur ikke er nok for å forhindre slikt. Bare spør banken neste gang du skal signere en panteerklæring.
MannsForum kjenner til tusenvis av saker med forskjellige konflikter, og mange av dem kunne vært unngått dersom foreldrene gjorde avtale om tvangskraft i det avtalen ble inngått.
En erklæring om at man ønsker å få et slikt vedtak er en bekreftelse på at man har til intensjon om å følge opp avtalen. Og det er vel det som er hensikten?
Om den ene parten nekter, så må det være lov å tenke at vedkommede kan ha til hensikt å bryte den, og ønsker å unngå konsekvensene.
Slike tilfeller bør en mekler være i stand til å fange opp, og bistå med å få etablert tvangskraft. Dersom den ene parten fortsatt nekter, så kan det være en tanke å be om at det protokollføres.
Hvem kontakter jeg dersom jeg opplever at mekler feilinformerer?
Da kontakter du Kamerathjelpen. Vi vil gjerne høre om dine erfaringer, slik at vi kan bygge videre på erfaringsbasen. Vår samlede kunnskap benyttes i saker som involverer politikerne og forvaltningen.
Det samme gjelder om du er mekler, advokat eller annet, og har spørsmål om enten Mannsforum eller samværsavtaler.