Barn trenger to likeberettigede foreldre etter samlivsbrudd

Eivind Meland, allmennlege i Bergen og professor emeritus ved UiB

Morspresumpsjonen i historisk lys

Barnerettsreglene fra 1950-tallet i Norge tok utgangspunkt i oppfatningen om at mor fra naturens side er best skikket til å ta hånd om barnet, også kalt «morspresumpsjon».
På begynnelsen av 1980-tallet ble imidlertid disse rettsreglene endret, men fortsatt er Barnelova kjønnsdiskriminerende ved at den gir mor rett til ved en melding til folkeregisteret å overta omsorgen for barnet alene når hun ikke er samboende med barnefar.

Teorien om at barnet i de første leveår først og fremst knytter seg til mor har sin bakgrunn i tilknytningsteori. John Bowlby (1907-90) baserte sine teorier på at barn og mor hadde et medfødt anlegg fra naturens side for å knytte seg sterkt til hverandre. Moderne tilknytningsteori har oppgitt forestillingen om en eksklusiv tilknytning til mor, og understreker betydningen av at barn blir sosialt kompetente med å utvikle tillit til flere personer (1). En stor metastudie konkluderer med at, globalt sett, er kjærlighet og bekreftelse fra begge foreldrene grunnleggende for å fremme barns helse og sunne utvikling (2).

I norsk rett avgjøres de fleste barnefordelingssaker ved at mor får hovedomsorg for barnet, mens far får samværsstatus (3). En oversikt fra lagrettene i perioden 2013-2015 viste at mor alene ble tilkjent omsorgen i 2/3 av sakene (4). En historisk oversikt viser at rettspraksis forlot morspresumpsjonen da barnelovgivningen ble endret i 1981, for så gradvis å gjeninnføre antagelsen om at mor er en mer kompetent omsorgsperson enn far (5).

Slagside i forskningen

Forskningen har hatt en tydelig slagside ved at foreldre-barn-relasjonen tidligere nesten utelukkende ble studert fra et mor-barn-perspektiv. I løpet av de siste par tiårene er forholdet mellom far og barn i sterkere grad vektlagt og erkjent betydningen av (6, 7).

Forskningen er entydig på at gode relasjoner mellom foreldre og barn fremmer helse og velbefinnende hos barn , og bygger også basis for god voksenhelse (6, 8, 9). Tidligere ble ungdomsalder forstått som en frigjørings- og uavhengighetsprosess, mens man i dag heller vektlegger gjensidig avhengighet og selvbestemmelse innen rammene av sosiale fellesskap (6). Familien er et særdeles viktig sosialt fellesskap.

Tidligere har oppfatningen vært at konflikter mellom foreldre har en entydig negative effekt på barn og ungdoms helse (10, 11). Det har vært postulert en “spill-over” effekt, hvor konflikten mellom foreldre “flyter over” og skader barnets relasjoner med foreldrene (11). Det er derfor ikke å undres over at rettsapparatet og helse- og sosialtjenestene legger så stor vekt på å forhindre konflikt. Imidlertid har forskningen de siste 20 år i økende grad avslørt at det ikke er konflikten i seg selv som er ødeleggende for barnet, men heller måtene man løser konfliktene på som er skadelig. For barnet ser det ut til å være viktigst at de får opprettholdt relasjonen med begge foreldre, selv om der kan være moderat til sterk konflikt mellom dem (6, 12). Det er internasjonalt anerkjent at dersom konflikten løses ved at den ene forelderen trekker barnet inn i en lojalitetskamp og monopoliserer omsorgen, blir barnet sterkt skadelidende (13). At slike prosesser overses i norsk barne-rettslig og barne-psykologisk praksis er derfor klanderverdig.

Forskningen om fedrenes betydning

I en studie fra Sogn og Fjordane økte skilsmissehyppigheten relativt med 34% mellom 1997 og 2009. Den relative andelen av barn som mistet kontakten med foreldre var helt konstant ved at hvert femte barn mistet kontakt med en forelder, nesten utelukkende med far (14). I absolutte tall økte derved antallet barn som mistet farskontakt selv om myndighetene har hatt en målsetting om det motsatte.

Basert på ferske nasjonale tall fra SSB, kan det anslås at i en gjennomsnittsmåned er det flere titusener av barn, tilsvarende mellom 12 og 21% av skilte fedre i Norge hvor det er manglende kontakt mellom barn og far (15). Lyngstad og medarbeidere viste også i denne rapporten at det er tydelige sosiale skiller mellom dem som har og dem som ikke har kontakt med sine barn.

Studien fra Sogn og Fjordane besto av fire tverrsnitts-studier over et tidsspenn på 12 år. Den viste at barn og ungdom med skilsmisseerfaring og bevart foreldrekontakt rapporterte om ubetydelig økte helseplager, mens tapt fedre-kontakt var forbundet med sterk økning av slike plager (14). Senere har en norsk oppfølging-studie der en barnepopulasjon ble fulgt fra 13 til 30-års alder bekreftet resultatene fra Sogn og Fjordane. Både uhelse og helserisikoatferd var mest utbredt blant barn og unge fra ikke-intakte familier (oftest fravær av far) under hele observasjonsperioden (16).

Forskningen om kvaliteten på relasjonen mellom foreldre og barn har ofte benyttet enkle spørsmål om hvor lett eller vanskelig det er for barnet å snakke med de voksne om forhold som de opplever som vanskelige.
Tilliten barn har til å snakke med fedre er assosiert med opprettholdelse av emosjonelt velbefinnende (17) og et positivt kroppsbilde, spesielt blant jenter (18). Tilliten til far er også assosiert med mindre aggresjon og vold blant gutter (19).

Når det tillitsfulle forholdet forstyrres av mangelfull kontakt med en samværsforelder har det også konsekvenser for barnets selv-tillit (20). I en studie fra Arizona der ungdommer ble fulgt fra 13 til 16 års alder fant man at det var tryggheten i far-barn forholdet mer enn mor-barn forholdet, som forklarte sammenhengen mellom foreldrekonflikt og ungdommenes mentale helseproblemer (21). Dette sammenfaller med resultatene fra en oppfølgingsstudie fra Sogn og Fjordane som jeg presenterte på konferansen om gjensidig foreldreskap (shared parenting) i Strasbourg (november 2018). Både tilliten til mor og far hadde selvstendig betydning for fysiske og psykiske helseplager og selvtillit to år etter. Det var imidlertid bare farsforholdet som påvirket endringen (forverringen) over tid. Det er med andre ord en sterkere årsakssammenheng mellom tillit til far og barns helse og selvtillit (studien er under innsending til et fagtidsskrift).

Fortsatt er det slik at de fleste forskere i dette feltet vil hevde at konflikt er skadelig for barna, og det vises til «spill-over» effekten (8). Det anerkjennes imidlertid at det er spesielt undergravende for barns trivsel og mentale helse dersom de blir trukket inn i foreldrekonflikten og blir utsatt for lojalitetspress (10, 11). Andre vil hevde at det ikke er konflikten i seg selv, men retts- og sosialvesenets manglende evne til å håndtere konflikter på en konstruktiv måte, som er problemets kjerne. De hevder at beslutninger om hovedomsorg og samværsrett aksentuerer konfliktene og er ødeleggende for både barns og foreldres helse (22-25). Bortsett fra ekstreme grader av konflikt, synes barna å profittere på gjensidig foreldreskap og delt omsorg etter samlivsbrudd (12, 26, 27).

Forskningen om foreldretap

Denne forskningen er samlet i en stor review-artikkel av Vittorio Carlo Vezzetti i Health Psychology Open fra 2016 (28). Artikkelen summerer forskningen fra studier på dyr, de psykobiologiske effektene av foreldretap og andre barndomstraumer, de sosiale effektene av foreldretap, og endelig drøfter Vezzetti hvor vidt det er en årsakssammenheng mellom gjensidig foreldreskap (delt omsorg) og bedring av barns helse og velbefinnende. Vi vet at deler av det psykologfaglige miljøet i Norge hevder at sammenhengene skyldes forvekslingseffekter av andre faktorer enn bostedsløsninger.

I dyremodeller er det vist at fedretap forstyrrer synapse-utviklingen (forbindelsespunktene mellom nervecellene) i hjernestrukturer som er involvert i høyere assosierende hjerneaktiviteter. Det er vist at den del av hjernen som er ansvarlig for atferds- og selvregulering (fremre cingulate hjernebark) hadde et synapse-tap på 1/3-del hos avkom som var deprivert fra kontakt med fedre. Slike endringer er også funnet hos mennesker.

Det kan forklare sammenhengen mellom foreldretap og andre barndomstraumer og ADHD, som er påvist i flere studier på mennesker (28). Både mors- og fars-tap er assosiert med psykisk uhelse senere i livet. Foreldretap og andre barndomstraumer virker inn på grunnleggende neurobiologiske mekanismer i kroppen som har med regulering av betennelsesreaksjoner, av hjerte og karsystemet, av den hormonelle balansen, av beinomsetningen og endelig av styringssignaler for genetisk regulering, såkalte epigenetiske endringer. En fellesbetegnelse på slike endringer er «allostatisk belastning». Allostase er et uttrykk for kroppens evne til å mestre skiftende livsbetingelser og belastninger slik at likevekt kan gjenopprettes. Det er denne evnen som blir redusert ved allostatisk overbelastning ved at kroppen kronisk blir satt i alarmberedskap (29).

Det er viktig å anerkjenne at psykisk og fysisk uhelse også forklares av andre faktorer enn barndomstraumer og foreldretap. I en studie som beregnet den forklarte variansen av psykisk sykdom, forklarte foreldretap bare ca 10% av forskjellene i sykdoms-opptreden (28). Det er også viktig å være klar over at hjernen er et plastisk organ som kan endre seg ved for eksempel familie- utdanningsprogrammer for utsatte familier (Strong Afro-American Family program) (30). Vi skal også ta med i dette regnestykke at sammenhengen mellom barndomstraumer og senere psykiske problemer og læringsvansker kan være delforklart av oppvekstfaktorer (for eksempel sosioøkonomisk status) og genetisk sårbarhet som forelå før traumene opptrådte (31).

Fra et behandlingsmessig ståsted er det derfor viktig å ikke oppfatte denne forskningen som en utgave av «predestinasjonslæren» (læren om at vi er skjebnedømt ved unnfangelsen). Krenkelser i barndommen fører ofte til uheldige strategier for stressmestring som for eksempel sosial isolasjon, beruselse og overspising. Behandlingsmetoder som tar sikte på å utvikle mer sunne metoder for stressregulering er derfor av stor betydning (32).

Forskningen om delt bosted/ omsorg

Der er en tydelig sammenheng mellom tapt foreldrekontakt og bostedsløsninger når vi sammenlikner mellom forskjellige land i Europa. Risikoen øker markant dersom rettsvesenet velger den tradisjonelle måten å løse omsorgskonflikter på med å velge én forelder som hoved-omsorgsperson. I flere land er det innført lover om delt bosted som rettsnorm. Det er veldokumentert at med slike lover er konfliktnivået redusert ved at færre omsorgstvister bringes inn for rettsvesenet. Både i Australia, i Spania og i Sverige har man observert slike endringer (28). I Sverige falt den årlige forekomsten av rettstvister med 3% årlig etter at delt bosted ble rettsnorm i 1998. I 2006 ble familieloven modifisert med et tillegg om at det var lov å fremme krav om hovedforsørgerskap ved konflikter mellom foreldrene. Den årlige økningen på rettstvister har siden vært 12,5% (33).

Påstander om at delt bosted som rettsnorm virker konflikt-drivende er derfor ubegrunnet. Det forholder seg tvert om. Derfor har «the Conference of International Council on Shared Pareting (ICSP)» i 2014 uttalt at «delt omsorg og bosted er det mest effektive middel for å redusere konflikt mellom foreldre og hindre familievold. Derfor bør delt omsorg som rettsnorm fremmes for å redusere foreldrekonflikt etter samlivsbrudd» (28). Konferansen i 2018 i Strasbourg gjentok denne anbefalingen (se: https://strasbourg2018.org/).

Forskningsresultater som viser skadelige effekter av delt bosted skriver seg oftest fra marginaliserte  og ikke representative populasjoner (34). I en fersk metaanalysen fra Folkehelseinstituttet erkjennes også at kontekstfaktorer kan forklare at de minste barna i noen studier kommer dårligere ut med delt bosted (35), noe som stemmer overens med et policy-dokument fra den australske psykologforeningen (36). Mange studier har ikke kontrollert for sosioøkonomisk status og konfliktnivået mellom foreldrene (37). Oftest vil forskjellene i effekter reduseres når en kontrollerer for slike faktorer (14, 37, 38).

Nyere studier og kunnskapsoppsummeringer viser at med unntak av ekstreme tilfeller har konfliktnivået lite å bety. Det er omsorgskvaliteten og forholdet mellom hver forelder og barna som er av størst betydning (36). I tråd med dette viste studien fra Sogn og Fjordane en modererende effekt (mindre sårbarhet for helsetap) dersom barn av skilte foreldre opplevde god foreldrestøtte og -fortrolighet (14).

I andre studier finner vi en form for dose-respons-effekt ved at økende grader av adskillelse fra foreldre er forbundet med økende problemer hos barna (14, 39, 40). Det er få prospektive studier som har kontrollert for forhold før skilsmisse. I metastudier, som samler resultater fra mange enkeltstudier, er resultatene rimelig entydige i favør av delt bosted (37, 40).

Det er få studier som omhandler små barn (0-3 år), og i en kunnskapsoppsummering foretatt av den svenske CHESS-gruppen er dette pekt på som en vesentlig kunnskapsmangel (41). I en ny studie konkluderer Bergström og medarbeidere med at delt bosted for barn i alderen 3-5 år er forbundet med færre psykologiske problemer, men de poengterer at der er behov for longitudinelle studier for å kunne korrigere for mulige forskjeller før samlivsbrudd (42). En annen studie med justering for konfliktnivå og andre forvirringsfaktorer viste gunstige langsiktige effekter av delt bosted for barn i en alder fra under ett år. Både far-barn- og mor-barn-forholdet ble bedret på lang sikt med økende grad av likhet i overnattingssamværet, og denne sammenhengen var uavhengig av om delt bosted var påtvunget eller frivillig avtalt (27). Også i det konsensusdokumentet som et stort antall internasjonale forskere og klinikere er enige om, fremholder forfatterne at det under normale omstendigheter er mest gunstig at også barn under 4 år får bo og overnatte hos begge sine foreldre (43).

I Folkehelseinstituttets kunnskapsoppsummering regnes kunnskapsgrunnlaget å være for dårlig til å gi klare anbefalinger. Den lave kvaliteten på studiene skyldes først og fremst at det kun er tverrsnitts-studier som er inkludert. Forfatterne foretar imidlertid ingen kvalitetsrangering basert på kriterier som representativitet og justering for forvekslingsfaktorer. De velger i rapporten en moralsk løsning ved at de hevder at et «føre var prinsipp» er fortsatt å begunstige mor-barn-forholdet i de første leveår (35). Om dette er et føre var prinsipp er selvsagt diskutabelt. Det kan med like stor rett hevdes at det er den naturgitte triaden mellom barn, mor og far som bør ha moralsk autoritet som et føre var prinsipp.

Forskning om delt bosted og helsekonsekvenser vil alltid være befengt med forvekslingseffekter på grunn av seleksjon basert på faktorer før samlivsbrudd. I mangel av klinisk kontrollerte forsøk med loddtrekning av bostedsform er vi henvist til å stole på longitudinelle studier som kontrollerer for forvekslingseffekter. I en 3 års oppfølgingsstudie fra USA hvor en kontrollerte for 20 faktorer før samlivsbrudd, ble 26 familier med rettslig pålagt delt bosted (custody) sammenliknet med 52 familier med pålagt bosted hos mor (44).

Grad av konflikt modererte ikke effekten av bostedsform på noen av utfallsmålene. Bortsett fra en større misnøye med delt bosted fra mødre, var det positive effekter av delt bosted spesielt på fedres involvering med barna, mødres etablering av nye partnerforhold og på barnas kontroll med utagerende og impulsiv atferd. Påstandene om at delt bosted har negative konsekvenser for barn har ikke hold i dokumentert viten.

Manglene i norsk barnelov

Barnelova har en tydelig intensjon om gjensidig foreldreansvar. Det er først og fremst to bestemmelser som forpurrer denne intensjonen. I p35 er det bestemt at dersom foreldrene ikke er gifte har mor foreldreansvaret alene. I p36 annet ledd bestemmes det at dersom foreldrene ikke er enige om bosted, skal retten avgjøre hvem av foreldrene barnet skal ha bosted hos. Det er bare ved særlige betingelser at retten kan dømme delt bosted.

Regjeringen Solberg-I ønsket at delt bosted ble gjort til rettsnorm for omsorgsavgjørelser. Imidlertid trakk de sitt forslag om delt omsorg som rettsnorm etter påtrykk fra BUFDIR. I høringssvaret fra BUFDIR ble det henvist til at Strandbakken-utvalgets flertall ikke støttet delt bosted som rettsnorm (45). Det var først og fremst hensynet til avtalefriheten som var viktig i denne avveiningen (46).

Ifølge p36 er det bare ved særlige grunner at retten kan bestemme at barnet skal bo hos begge foreldrene. I praksis er denne unntaksregelen gjort så snever, at norsk rett så godt som aldri har idømt delt bosted mot en forelders vilje. Det er grunn til å spørre om det er i pakt med barnets beste når BUFDIR og andre faginstanser overser denne skjevheten i sine høringsuttalelser.

Det er grunn til å frykte at lovendringen som trådte i kraft i januar 2019, der delt bosted ble nevnt først i en oppramsing av forskjellige bostedsordninger, blir skuebrød. Grunnen er at vi har etablert en rettspraksis på det familie- og barnevernsrettslige området der dommere i alt for stor utstrekning lener seg på den sakkyndiges uttalelser (47).
Mange psykologer og sakkyndiges fagforståelse er preget av rettlinjet årsakstenkning og et offer-forbryter-perspektiv (48). Å identifisere den forelder som er best skikket til å ha hovedomsorg er som regel ikke mulig fordi triaden barn-mor-far er et system av gjensidig avhengighet. Rettens mandat i barnelovssaker er med andre ord bygd på falske forutsetninger.

Det er også et stort problem at dommere og de fleste sakkyndige i Norge i liten grad er oppmerksomme på forekomsten av foreldrefremmedgjøring (parental alienation). I slike prosesser monopoliserer den ene forelderen omsorgen og misbruker sin maktstilling til å demonisere den andre part overfor felles barn. Til forskjell fra norsk rettspsykologi er den amerikanske tydelig på at dette er en form for omsorgssvikt som sterkt diskvalifiserer den monopoliserende forelderen (49).

Et ytterligere moment er de økonomiske insitamentene i velferdsytelsene og bidragsbestemmelsene som hindrer likeverdig foreldreskap (3). Strandbakken-utvalget anbefalte at velferdsordningene måtte endres slik at ingen av foreldrene kunne tjene på å redusere den andres samværsomfang eller omsorg (46). Spørsmålet blir derfor hvordan vi skal avveie hensynet til avtalefrihet for foreldre opp mot likeberettigelse og barns behov for og rett til jevnlig kontakt både med mor og far.

Foreldrefremmedgjøring

Internasjonalt er foreldrefremmedgjøring (parental alienation) kjent fra rettspleien, helsetjenestene og sosialtjenestene (49-51). I en fersk litteraturgjennomgang i Psychological Bulletin, som er det mest anerkjente tidsskriftet innen psykologisk forskning, blir foreldrefremmedgjøring beskrevet som en kompleks form for familievold som rettes mot en forelder for å skade forelderens relasjon til egne barn (51).

I Norge har det toneangivende fagmiljøet imidlertid vært tilbakeholdne med å anerkjenne fenomenet som skadelig for barns helse og funksjon. Tvert imot har Familie og likestillingsdepartementet (FLD) advart mot å ha tiltro til en part i retten som henviser til foreldrefremmedgjøring fordi det kan føre til at ofre for vold og overgrep blir mistrodd, og at det vil hindre barn og foreldre fra å rapportere om vold og overgrep i frykt for å bli sykeliggjort (52).

Opprinnelig ble fenomenet lansert som en psykisk sykdom eller tilstand hos barnet, såkalt parental alienation syndrome (PAS) (53). Dette er nok noe av forklaringen på at det norske fagmiljøet har avvist fenomenets eksistens eller dets relevans i rettslig sammenheng. I økende grad har imidlertid forskningen og formidlingen vektlagt dette som en prosess iverksatt av voksenpersoner mot barnet og den forelder og andre pårørende som utestenges fra kontakt med barnet (49, 54). Noen ganger kan det også være fosterforeldre, terapeuter og barnevernsansatte som bidrar i prosesser der barnet tvinges til å velge bort gode nok omsorgspersoner.

Verdens helseorganisasjon har vært motvillig mot å akseptere PAS som sykdom, men vil i den siste revisjonen av ICD (ICD-11) anerkjenne fenomenet som reelt eksisterende under betegnelsene: QE52 Problem associated with interpersonal interactions in childhood (55). Læreboken i rettspsykologi fra American Psychology Association (APA) anerkjenner fenomenet (49).
Internasjonalt er mer enn 1000 forskningsartikler samlet om Parental Alienation på Vanderbilt University’s hjemmeside, som viser at slik foreldreatferd med tilhørende helse- og funksjonstap hos barnet gjenkjennes over hele verden så vel i helsetjenestene, velferdstjenestene og rettssystemene (56).

Nytt perspektiv i barnejussen

Den Israelske barnerettsjuristen Phillip Marcus har i to omfattende artikler i det kjente tidsskriftet Journal of Child Custody drøftet hvordan barneretten trenger et paradigmeskifte (22, 23). Han fremmer den påstand at «rett blir til urett» hvis vårt fokus er på foreldres rettigheter, og ikke evner å forstå barns interesser i et gjensidighetsperspektiv der det er foreldres forpliktelser til omsorg som er grunnlag for rettsforståelsen.
Forpliktelsen til omsorg omfatter også kravet til begge om å samarbeide gjennom dialog til barnets beste. Uttrykk som «bostedsforelder», «hovedomsorg» og «samværsrett» bør fjernes fra lovgivningen, hevder han, fordi slike uttrykk stimulerer til en nærsynt kamp der foreldre sloss innbyrdes og taper av synet at de begge først og fremst har forpliktelser overfor felles barn.

Lovgivningen må i stedet stimulere foreldre etter samlivsbrudd til å bli enige om en plan for hvordan de begge kan ivareta barnas behov for kjærlighet, respekt, oppdragelse, utdanning, lek og fritidsaktiviteter. I slike planer skal ikke foreldre være like, men likeberettigede. På samme måte som i intakte familier skal slike planer respektere foreldres ulikheter og ulike bidrag til det som skal være hovedfokus: barnets beste.

Det er et juridisk grumsete farvann i dette feltet hvor usaklige påstander kan florere, og der terapeuter og advokater bidrar til å fremme fordommer heller enn å bidra til gjensidig omsorg fra begge foreldre. Som nevnt er det betenkelig at få dommere, advokater, barnerettssakkyndige og terapeuter i så liten grad har kunnskap om «foreldrefremmedgjøring». Norsk og internasjonal barnelov legger vekt på at barna skal bli hørt og deres stemme skal vektlegges i økende grad ut over i tenårene. Men skal denne retten være uavhengig av om barnet er utsatt for utilbørlig press til å ta avstand fra en forelder?

Marcus hevder med styrke at vi ikke skal blande sammen barns ønsker og deres langsiktige interesser for personlig vekst. Å gi barn valg om foreldrepreferanser er i seg selv uttrykk for omsorgssvikt fordi det forfører barn til å ta voksenavgjørelser som de ikke fortjener å ta, og som kan skade deres psykiske og sosiale helse (22, 23). Det er viktig å understreke at vi her snakker om foreldre med gode nok omsorgsevner. Samfunnet og familier skal fortsatt ha anledning til å beskytte barn mot overlast, vold, misbruk og omsorgssvikt.

Derfor mener Marcus at retten må få et annet mandat i familiesaker: oppgaven er gjennom både utenomrettslig og rettslig mekling å gjøre foreldre i stand til å samarbeide om sine forpliktelser overfor barna, ikke kive om egne rettigheter (22, 23).

En barnelov for et moderne samfunn

I moderne samfunn der kvinner har høy deltagelse i arbeidsliv og på andre arenaer av samfunnslivet, og der mannsrollen er endret til helt naturlig å omfatte daglige omsorgsoppgaver, bør barne- og familielovgivningen ha som utgangspunkt likeverdighet og gjensidighet mellom foreldrene, også når de ikke lever sammen. I den pågående revisjonen av barnelova vil det være naturlig å vurdere å etablere en rettsnorm om gjensidig foreldreskap og en endring av p35 og p36 slik at barnets rett til omsorg fra begge foreldre blir en realitet også i Norge (57).

Litteratur

1. Davis PC. The good mother: a new look at psychological parent theory. Review of Law & Social Change. 1996;22:347-70.

2. Khaleque A, Rohner RP. Transnational relations between perceived parental acceptance and personality dispositions of children and adults: a meta-analytic review. Pers Soc Psychol Rev. 2012;16(2):103-15.

3. Reiter SF, Kaldhol EF, Meland E. To foreldre også etter skilsmisse. Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål. 2014;12(1):59-70.

4. Amundsen J. «Barnets beste». Om «Foreldretvister» og hvordan begrepet «barnets beste» i barneloven §48 vurderes i avgjørelser om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Analyse av lagmannsrettspraksis fra 2013 til 2015 i spørsmål om foreldreansvar. Oslo: Universitetet i Oslo; 2016.

5. Martinsen LJ. Barnets beste ved fastsettelse av fast bosted for barn. En analyse av lagmannsrettspraksis fra 2011. Tromsø: Universitetet i Tromsø; 2012.

6. Hines AM. Divorce-related transitions, adolescent development, and the role of the parent-child relationship: A review of the literature. May 1997. Journal of Marriage and the Family. 1997;59(2):375-88.

7. East L, Jackson D, O’Brien L. Father absence and adolescent development: a review of the literature. J Child Health Care. 2006;10(4):283-95.

8. Rohner RP. The parental “acceptance-rejection syndrome”: universal correlates of perceived rejection. The American psychologist. 2004;59(8):830-40.

9. Waylen A, Stallard N, Stewart-Brown S. Parenting and health in mid-childhood: a longitudinal study. Eur J Public Health. 2008;18(3):300-5.

10. FHI. Folkehelserapporten – Helsetilstanden i Norge. Barn og unges helse: oppvekst og levekår. Oslo: Folkehelsa; 2018.

11. Harold GT, Sellers R. Annual Research Review: Interparental conflict and youth psychopathology: an evidence review and practice focused update. J Child Psychol Psychiatry. 2018;59(4):374-402.

12. Nielsen L. Joint versus sole physical custody: Outcomes for children independent of family income or parental conflict. Journal of Child Custody: Research, Issues, and Practices. 2018;15(1):35-54.

13. Harman JJ, Kruk E, Hines DA. Parental alienating behaviors: An unacknowledged form of family violence. Psychological Bulletin. 2018;144(12):1275-99.

14. Reiter SF, Hjorleifsson S, Breidablik HJ, Meland E. Impact of divorce and loss of parental contact on health complaints among adolescents. Journal of public health. 2013;35(2):278-85.

15. Lyngstad J, Kitterød RH, Lidén H, Wiik KA. Hvilke fedre har lite eller ingen kontakt med barna når foreldrene bor hver for seg? Oslo; 2015.

16. Thuen F, Breivik K, Wold B, Ulveseter G. Growing Up with One or Both Parents: The Effects on Physical Health and Health-Related Behavior Through Adolescence and into Early Adulthood. Journal of Divorce & Remarriage 2015;56(6):451-74.

17. Sheeber LB, Davis B, Leve C, Hops H, Tildesley E. Adolescents’ relationships with their mothers and fathers: associations with depressive disorder and subdiagnostic symptomatology. J Abnorm Psychol. 2007;116(1):144-54.

18. Fenton C, Brooks F, Spencer NH, Morgan A. Sustaining a positive body image in adolescence: an assets-based analysis. Health Soc Care Community. 2010;18(2):189-98.

19. Lambert SF, Cashwell CS. Preteens Talking to Parents: Perceived Communication and School-Based Aggression. The Family Journal. 2004;12(2):122-8.

20. Turunen J, Fransson E, Bergstrom M. Self-esteem in children in joint physical custody and other living arrangements. Public Health. 2017;149:106-12.

21. Suh GW, Fabricius WV, Stevenson MM, Parke RD, Cookston JT, Braver SL, et al. Effects of the Interparental Relationship on Adolescents’ Emotional Security and Adjustment: The Important Role of Fathers. Dev Psychol. 2016;52(10):1666-78.

22. Marcus P. Parental responsibilities: Reformulating the paradigm for parent-child relationships Part 1: What is wrong with the ways in which we deal with the children of separated parents and how to put them right. J Child Custody. 2017;14(2-3):83-105.

23. Marcus P. Parental responsibilities: Reformulating the paradigm for parent-child relationships Part 2: Who has responsibilities to children and what are these responsibilities? J Child Custody. 2017;14(2-3):106-33.

24. Rød PA, Ekeland TJ, Thuen F. Barns erfaringer med konfliktfylte samlivsbrudd: Problemforståelse og følelsesmessige reaksjoner. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 2008;45(5):555-62.

25. Ekeland T-J, Myklebust V. Customer evaluation of divorce mediation. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 1997;34(9):767-78.

26. Nielsen L. Re-examining the Research on Parental Conflict, Coparenting, and Custody Arrangements. Psychology, Public Pollicy, and Law. 2017;2: 211-31.

27. Fabricius WV, Suh GW. Should Infants and Toddlers Have Frequent Overnight Parenting Time With Fathers? The Policy Debate and New Data. Psychol Public Pol L. 2017;23(1):68-84.

28. Vezzetti VC. New approaches to divorce with children: A problem of public health. Health Psychology Open. 2016;.3(2):ArtID 2055102916678105.

29. McEwen BS. Allostasis and the Epigenetics of Brain and Body Health Over the Life Course: The Brain on Stress. JAMA Psychiatry. 2017;74(6):551-2.

30. Brody GH, Gray JC, Yu T, Barton AW, Beach SR, Galvan A, et al. Protective Prevention Effects on the Association of Poverty With Brain Development. JAMA Pediatr. 2017;171(1):46-52.

31. Danese A, Moffitt TE, Arseneault L, Bleiberg BA, Dinardo PB, Gandelman SB, et al. The Origins of Cognitive Deficits in Victimized Children: Implications for Neuroscientists and Clinicians. Am J Psychiatry. 2017;174(4):349-61.

32. Hayes SC. Acceptance and commitment therapy, relational frame theory, and the third wave of behavioral and cognitive therapies. Nov 2016. Behavior Therapy. 2016;47(6):869-85.

33. Johansson C. Uppgift över antal tvistemål 1990-2018. Jönköping: Ekonomiavdelningen, Enheten För Analys Och Finansiering, Domstolsverket; 2019.

34. Tornello SL, Emery R, Rowen J, Potter D, Ocker B, Xu Y. Overnight custody arrangements, attachment, and adjustment among very young children. Journal of Marriage and Family. 2013;75(4):871-85.

35. Blaasvær N, Nøkleby H, Berg RC. Hva er konsekvensene av delt bosted for barn? En systematisk oversikt, Folkehelseinstituttet. Forskningsoversikt 092017 ISBN (elektronisk): 978-82-8082-864-4 . 2017. Available from: https://www.fhi.no/publ/2017/hva-er-konsekvensene-av-delt-bosted-for-barn-en-systematisk-oversikt/.

36. McIntosh J, Burke S, Dowr N, Gridley H. Parenting after separation. A Position Statement prepared for The Australian Psychological Society. Melbourne; 2009.

37. Nielsen L. Shared Physical Custody: Summary of 40 Studies on Outcomes for Children. Journal of Divorce & Remarriage. 2014;55:613–35.

38. Fransson E, Låftman SB, Östberg V, Hjern A, Bergström M. The Living Conditions of Children with Shared Residence – the Swedish Example. Child Ind Res. 2017.

39. Bergstrom M, Fransson E, Modin B, Berlin M, Gustafsson PA, Hjern A. Fifty moves a year: is there an association between joint physical custody and psychosomatic problems in children? J Epidemiol Community Health. 2015;69(8):769-74.

40. Bjarnason T, Bendtsen P, Arnarsson AM, Borup I, Iannotti RJ, Lofstedt P, et al. Life Satisfaction Among Children in Different Family Structures: A Comparative Study of 36 Western Societies. Child Soc. 2012;26(1):51-62.

41. Fransson E, Bergstrom M, Hjern A. Barn i växelvis boende – en forskningsöversikt2015 2017-11-28. Available from: http://www.chess.su.se/polopoly_fs/1.261599.1450340833!/menu/standard/file/Barn%20i%20va%CC%88xelvis%20boende%20-%20en%20forskningso%CC%88versikt.pdf.

42. Bergström M, Fransson E, Fabian H, A. H, Sarkadi A, Salari R. Preschool children living in joint physical custody arrangements show less psychological symptoms than those living mostly or only with one parent. Acta paediatrica. 2017:1-7.

43. Warshak RA. Social Science and Parenting Plans for Young Children: A Consensus Report2014; DOI:10.1037/law0000005. Available from: htttp://www.apa.org/pubs/journals/law/index.aspx.

44. Gunnoe ML, Braver SL. The effects of joint legal custody on mothers, fathers, and children controlling for factors that predispose a sole maternal versus joint legal award. Law Hum Behav. 2001;25(1):25-43.

45. Høring – forslag til endringer i barneloven for å fremme likestilt foreldreskap, høringssvar fra BUFDIR . Regjeringen. 2015. Available from: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing—likestilt-foreldreskap/id2424896/?uid=2b10eb86-e723-4b31-837c-84c55f55cd29.

46. Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær . NOU 2008/9. 2008. Available from: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2008-9/id508158/sec13.

47. Nordhelle G. Praktisering av sakkyndighetsarbeid i barnefordelingssaker – til barnas beste? Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål. 2011;22(3):176-97.

48. NOU. Bedre beskyttelse av barns utvikling – Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet. In: utredninger No, editor. Oslo: Norges offentlige utredninger 2012:5; 2012.

49. Ackerman MJ, Gould JW. Child custody and access. In: Cutler BL, Zapf PA, editors. APA handbook of forensic psychology. Washington D.C.: American Psychological Association; 2015. p. 425-57.

50. Warshak R. Parental alienation: overview, management, intervention and practise tips. Journal of the Academy of Matrimonial Lawyers. 2015;28:181-248.

51. Harman JJ, Kruk E, Hines DA. Parental alienating behaviors: An unacknowledged form of family violence. Psychol Bull. 2018;144(12):1275-99.

52. Torsteinson S, van der Weele J, Steinsvåg PØ. Barnefordelingssaker der det er påstander om vold. Psykologfaglig informasjon til dommere, advokater og sakkyndige. In: likestillingsdepartementet B-o, editor. Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet; 2008.

53. Gardner RA. The parental alienation syndrome. New Jersey: Cresskill; 1998.

54. Bernet W, Gregory N, Reay KM, Rohner RP. An Objective Measure of Splitting in Parental Alienation: The Parental Acceptance-Rejection Questionnaire. J Forensic Sci. 2018;63(3):776-83.

55. ICD-11 for Mortality and Morbidity Statistics . 2018. Available from: https://icd.who.int/browse11/l-m/en.

56. The Parental Alienation Database . Center for Knowledge Management Vanderbuilt University Medical Center. Available from: https://mc.vanderbilt.edu/pasg/.

57. Lov om barn og foreldre (Barnelova) . 2018. Available from: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1981-04-08-7.