Biologiske bånd nedvurderes av norske domstoler også i barnelovssaker
Første gang publisert:
https://rett24.no/articles/biologiske-band-nedvurderes-ogsa-i-barnelovssaker
Av advokat Øivind Østberg, Oslo
Når Norge i løpet av kort tid er dømt av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) for krenkelse av retten til familieliv i fire barnevernsaker – og flere står for tur – handler det ikke om at det slås ned på enkeltstående saksbehandlingsfeil, men om et fundamentalt oppgjør med det syn på forholdet mellom foreldre og barn som preger norsk barnevern.
Med storkammer-dommen i Strand Lobben-saken som førende, er det igjen og igjen blitt slått fast av domstolen at biologisk foreldres interesser ikke er tatt forsvarlig hensyn til i de norske barnevernsakene. Det gjennomsyrer avgjørelsene at det er verdien av de biologiske bånd mellom barn og foreldre – sett fra så vel barnets som foreldres ståsted – som domstolen mener norske myndigheter ikke tillegger tilstrekkelig vekt.
I Strand Lobben-dommen heter det at myndighetene ikke prøvde å gjennomføre en reell avveining mellom barnets interesser og dets biologiske familie. Premissene tydeliggjør at dette er en kritikk som ikke bare rammer i spørsmålet om tvangsadopsjon og samværsomfang, men også hva gjelder vilkårene for henholdsvis omsorgsovertagelse (hvor lite som skal til), og vilkårene for tilbakeføring (hvor mye som skal til). Og dette selv om avgjørelsen om omsorgsovertagelse som sådan ikke var formelt gjenstand for EMDs behandling i disse sakene.
Man skal merke seg at ikke noen av disse sakene ble tillatt fremmet for høyeste instans i det norske rettsvesenet, ja bare to av dem kom så langt som til lagmannsretten. For norske dommere var ikke disse sakene tvilsomme.
Videre skal man merke seg at Høyesterett kort tid tidligere hadde uttalt at norsk rett var helt i samsvar med EMDs praksis angående forståelsen av «barnets beste» i spørsmål om omsorgsovertagelse og samvær (HR-2018-1720 og HR-2019-1272-A). Her tok Høyesterett grundig feil, og man må undre seg over at domstolen kunne innta et slikt standpunkt, for det var ikke noen nye rettsprinsipper som førte til fellelsene av Norge. Som også slått fast i en norsk utredning om menneskerettigheter i barnevernet (NOU 2016:16), er det «langvarig praksis fra EMD om at tiltak som i realiteten bryter alle familiebånd mellom barn og foreldre bare aksepteres ved eksepsjonelle omstendigheter og dersom de er motivert/begrunnet i et dominerende hensyn til barnets beste». Det er den samme normen som er lagt til grunn i de seneste dommene. Vår øverste domstol må, i de barnevernsaker den snart skal behandle, ta inn over seg at man tidligere har basert seg på en feiloppfatning, dersom man skal bringe norsk rett i samsvar med den rettsanvendelse som utgår fra Strasbourg.
Betydningen av biologiske bånd mellom barn og foreldre ved tolkning av både den Europeiske menneskerettighetskonvensjonens bestemmelse om rett til familieliv og bestemmelsen om barnets beste i Barnekonvensjonen, står sentralt ikke bare i barnevernsaker, men også i saker mellom foreldre, altså saker etter barneloven.
Også på dette området har norske domstoler, med Høyesterett i spissen, lagt seg på en linje der biologiske bånd alt for lett avskjæres. I disse sakene er det som oftest fedre som rammes.
Et slående eksempel blant mange fra de senere års Høyesterettspraksis er dommen i Rt 2013 s 1329. Her ble en far fradømt all rett til samvær med sin 5 år gamle datter. Ikke en gang samvær med tilsyn ble tillatt, til tross for at det ikke var noe ved faren som tilsa at det ikke burde være kontakt. Avgjørende vekt ble lagt på at samvær ville medføre en «belastning» for mor, og dermed også for barnets omsorgssituasjon.
Mors motvilje mot far ble bestemmende for at man kunne hevde at det var «barnets beste» å miste all kontakt med faren. Dommen tar ikke en gang opp til drøftelse om dette er forenlig med det menneskerettslige vilkåret om «eksepsjonelle omstendigheter».
Dommen baserer seg på den bestemmelsen i barneloven § 43 som sier at dersom samvær ikke er til det beste for barnet, må retten avgjøre at det ikke skal være samvær. Bestemmelsens ordlyd synes å åpne for en helt fri skjønnsmessig vurdering av om en forelder i praksis helt skal fjernes fra sitt eget barns liv. Høyesterett har tolket den slik at listen legges svært lavt for å kutte biologisk forelder ut av barnets liv. Dommen blir hyppig påberopt i norske rettssaler til støtte for et krav om å avskjære samvær, gjerne der det ikke er noen åpenbare innvendinger å anføre mot samværsforelderen.
Far i denne saken hadde også en datter fra et nytt forhold. Det la ikke Høyesterett vekt på. Denne datteren har han i dag, etter samlivsbrudd, delt omsorg for. Likevel har han fått kontant avslag i senere søksmål om å få samvær med den første datteren, med henvisning til den nevnte høyesterettsdommen.
Vi har på barnelovens område en rettstilstand som bryter med barns og foreldres rett til familieliv med hverandre på en måte som åpenbart er uforenlig med de kriterier for inngrep i denne retten som nå er stavet ut for Norge av EMD.
Barne- og familieminister Ropstad bør ikke sitte og vente verken på at Høyesterett skal endre kurs, eller på nye domfellelser i Strasbourg, men ta et helt nødvendig grep for å korrigere rettstilstanden gjennom å endre barneloven § 43, 1. ledd 3. setning.