Den 10. september er en dag der vi alle skal tenke på de mange som dessverre tar livet sitt hvert år. Der må vi også tenke på hva vi alle kan gjøre for at mennesker rundt oss ikke skal ha det slik at det å avslutte livet blir den eneste muligheten.
av Anne Godding, kommunestyrerepresentant for Rødt i Fauske
At mennesker opplever livet så vanskelig, er en tragedie på mange plan. Først og fremst er det en tragedie for personen selv, som kanskje da forlater samboer / ektefelle, barn, foreldre, venner og familie, men det er også et tegn på svikt fra samfunnet og verden rundt oss. I Norge, hvis vi ser på statistikken for 2025, ser vi at 498 menn og 158 kvinner tok livet sitt. Så mange som 656 personer så altså ingen annen utvei. Det betegnes som et alvorlig samfunnsproblem i teorien. Hvorfor bare i teorien? Fordi vi fortsatt ikke gjør nok for å forebygge og hindre at noen tar livet sitt.
Tre av fire av de som tar livet sitt er menn. Fra annen statistikk vet vi at forholdet er omvendt for selvmordsforsøk. Her er det kvinner som topper statistikken. Selvmordsforsøk er mere å betegne som et rop om hjelp, eller som en sinnereaksjon på en vanskelig livssituasjon. Men hva er så de virkelige årsakene som kan føre til at noen tar livet sitt? Her er noen: en utrygg verden, økt fattigdom, økonomiske problemer som ikke lar seg løse på sikt. En økning i familiære problemer der foreldre går fra hverandre og hvor spesielt fedre blir skjøvet bort fra barnet sitt gjennom samværssabotasje. Og slik barneverntjenesten for ofte gjør, å ta barn bort fra sine foreldre istedenfor å gi foreldre og barn den rette hjelpen hjemme. Anonyme bekymringsmeldinger er desverre fortsatt lov!
Hva driver et menneske til så stor desperasjon at det å avslutte livet blir bedre enn å leve? Det er lett for folk å si at det vel er psykiske problemer som driver et menneske til det skrittet. Men som lege vet jeg at det ikke alltid er tilfelle. Det blir i så fall den letteste forklaringen, fordi den fritar samfunnet for ansvar!
Samfunnet må legge forholdene bedre til rette for at menneskene skal kunne leve godt i Norge. Selv om Norge betegnes som et av verdens beste land å leve i, er det mange problemer her, og noen er til og med blitt større de siste årene. Spesielt er økonomien blitt stadig vanskeligere for en stor del av befolkningen.
Familiesituasjonen er også av den grunn blitt vanskeligere og fører ofte til oppløsning av familier. Det går ofte ut over barna selv om mange er flinke til å finne gode løsninger. De høye tallene på selvmord bør bidra til refleksjon både hos politikere, helsepersonell og alle oss som medmennesker. Medmennesker er ofte harde mot hverandre og det kan være vanskelig å takle, både for voksne. ungdom og barn. Kan det gjøres noe for å rette oppmerksomheten til det? Og er det mulig å endre noe? Ja,det er mulig å gjøre noe!
I Nordland fylkeskommune ble det gjort et vedtak om «Nullvisjon for selvmord» i 2014!
Jeg har nå kommet over informasjon om et kurs som handler om selvmordsforebygging, YAM ( Youth Aware of Mental Health) kurset som ble tatt inn som et prøveprosjekt på 24 videregående skoler her i landet. Der var Nordland fylke drivende for å få testet ut kurset, bl.a. i Svolvær og Mosjøen. Kurset er for elever, og det fikk veldig god kritikk, men er enda ikke innført i alle skolene. Departementet overlater det til den enkelte skolen å ta inn kurset, dessverre. Å innføre kurset i alle skolene i landet ville vært et bra forebyggende tiltak, sa elevene, og departementet burde høre på det elevene formidlet, spesielt når selvmord er den største dødsårsaken blant ungdom.
Skal vi ha nullvisjon av selvmord i Norge, MÅ det skje en del endringer i familie og barne politikken , og det haster! Spesielt fedrene opplever store problemer når foreldre skiller lag. De kan bli utsatt for samværssabotasje, hvis mor formidler til barna at far f.eks. er farlig enda han ikke er det, eller at han ikke bryr seg om dem. Fedre kan bli tvunget inn i rettsaker, store økonomiske problemer og veldig mye sorg
og helseproblemer på grunn av dette. Den psykologiske påvirkning fra mor, kan gi barn et helt feil bilde av sin far. Jeg må her imidlertid presisere at dette ikke gjelder for familier hvor det foregår enten fysisk eller psykisk vold.
Men barneverntjenesten blandes inn og da ender situasjonen for ofte med omsorgsovertakelse og plassering av barn/ ungdom i fosterhjem eller institusjon. Slike situasjoner kan også fremkalle selvmordstanker hos foreldrene. Å gi hjelp til familien, foreldrene og barna i hjemmet, er her den beste forebygging av videre problemer.
I kommunene er det ROP (rus og psykisk helsetjeneste) som skal ha ansvaret for det
forebyggende arbeidet, i tillegg til frivillige organisasjoner som Mental Helse og Leve
(Landsforeningen for etterlatte ved selvmord). Det lages planer, og
selvmordsforebygging skal være en del av disse planene, men det er ikke alltid at det
blir spesifisert. Vi kan håpe på forbedringer. Det er varslet en ny plan for
selvmordsforebygging fra regjeringens side i løpet av 2026, og det er å håpe at de
politiske partiene blir interesserte i saken.
Som representant for Rødt i Fauske kommunestyre, skal jeg igjen ta opp temaet
selvmordsforebygging.
