Et langt liv i kvinnebevegelsen, medisinen og politikken har fått Anne Godding til å se likestillingskampen med nye øyne. I dag mener hun at menns utsatthet, foreldrefremmedgjøring og psykisk vold mot fedre får for liten oppmerksomhet.
Anne Godding var med i Kvinnefronten og kjempet for kvinners rettigheter i en tid da kvinner fortsatt hadde en lang vei å gå. Mer enn femti år senere er hun blitt medlem av MannsForum.
Gjennom kontakt med fedre og familier i konflikt har Anne Godding blitt stadig mer opptatt av hvordan menn møtes av offentlige tjenester. Hun mener mange fedre opplever at deres forklaringer tillegges mindre vekt enn morens.
– Jeg har hørt fra fedrene at de møter veggen. De blir ikke trodd, sier hun.
Standpunktet markerer en lang politisk utvikling. Godding var med i Kvinnefronten og kjempet for kvinners rettigheter i en tid da kvinner fortsatt hadde en lang vei å gå. Mer enn femti år senere er hun blitt medlem av MannsForum.
For Godding handler det ikke om å forlate likestillingskampen, men om å utvide den.
Hun er pensjonert lege og sitter i kommunestyret i Fauske kommune for Rødt. Veien har gått fra kvinnepolitiske kamper på slutten av 1960-tallet til et stadig sterkere engasjement for fedre, barn og familier som opplever at offentlige tjenester ikke ser eller forstår situasjonen deres.
Kvinnekampen var nødvendig
Anne Godding er halvt belgisk og halvt norsk. Hun flyttet fra Belgia til Norge som ung og begynte på medisinstudiet i Oslo i 1967. Studenttiden falt sammen med Vietnamkrigen, store politiske demonstrasjoner og en ny mobilisering rundt kvinners stilling i samfunnet.
På medisinstudiet var kvinnene fortsatt i klart mindretall. Abort, prevensjon, kvinners helse og muligheten til å delta på like vilkår i arbeids- og samfunnslivet var blant sakene som engasjerte henne.
Senere ble hun aktiv i Kvinnefronten. Hun omtaler likevel ikke seg selv som feminist, verken da eller nå.
– Vi snakket egentlig aldri om feminisme i Kvinnefronten. Vi var opptatt av de viktige politiske sakene vi kjempet for.
Hun mener kvinnekampen den gangen var både nødvendig og riktig. Kvinner hadde ikke den samme plassen i samfunnet som menn, og det måtte endres.
Samtidig mener hun at kvinnebevegelsen lyktes med mye av det den satte seg fore å oppnå. Ved inngangen til 2000-tallet var mange av de viktigste målene etter hennes syn allerede nådd.
– Vi hadde oppnådd det som var viktigst for oss allerede i begynnelsen av 2000-tallet. Da må man også se hvordan samfunnet har forandret seg.
Et legeliv tett på familiene
Etter medisinstudiet kom Godding nordover. Hun arbeidet først ved sykehuset i Bodø og deretter som distriktslege i Sulitjelma, hvor hun og hennes daværende mann delte legestillingen.
Sulitjelma var fortsatt et sterkt mannsdominert gruvesamfunn. Som lege fikk hun nær kontakt med arbeidere, familier og lokalsamfunnet rundt dem. Senere arbeidet hun blant annet innen allmennmedisin, ved psykiatrisk avdeling og ved Valnesfjord Helsesportsenter.
Hun understreker at engasjementet for familier ikke først oppsto etter at hun ble politiker eller pensjonist.
– Jeg har hatt kontakt med familier gjennom hele yrkeslivet. Jeg har arbeidet som allmennlege, i psykiatrien og ved helseinstitusjon.
Fra tiden som allmennlege husker hun et hjelpeapparat som i større grad arbeidet praktisk og forebyggende sammen med familiene. Hjemmehjelp, avlastning, tilrettelegging av bolig og samarbeid med helsestasjon og skole kunne settes inn før problemene vokste seg store.
– Vi hadde mange gode forebyggende tiltak. Det var nettopp derfor vi ikke trengte å trekke inn barnevernet så ofte. Nå er mange av disse tilbudene omtrent borte.
Da Godding ble pensjonist, fikk hun bedre tid til å følge enkelte personer og familier over tid. Hun begynte også å sette seg grundigere inn i dokumenter, klager og offentlige avgjørelser.
Perspektivendringen skyldtes ikke én bestemt sak. Hun beskriver den som en gradvis erkjennelse, utviklet gjennom legeyrket og forsterket da hun fikk anledning til å gå nærmere inn i familienes historier.
Fedrene som blir skjøvet ut av barnas liv
Godding forteller om fedre som gradvis har mistet kontakten med barna sine. I noen tilfeller mener hun barna er blitt påvirket gjennom negativ omtale av far og sterke lojalitetskonflikter.
– Mor kan snakke negativt om faren til barna, slik at de etter hvert mister kontakten med ham eller ikke lenger vil ha kontakt. De hører så mye negativt at det påvirker deres oppfatning av faren.
Konsekvensene rammer ikke bare far. Også besteforeldre og andre slektninger på farssiden kan forsvinne ut av barnets liv.
– Barn kan egentlig ønske kontakt med faren, men samtidig oppleve at det blir illojalt overfor moren. Når også mors familie trekkes inn, kan presset bli svært sterkt.
Godding omtaler dette som foreldrefremmedgjøring og mener det må forstås som en alvorlig form for psykisk vold. Hun understreker at både kvinner og menn kan handle destruktivt, men mener psykisk vold utøvd av kvinner mot menn og fedre får for liten oppmerksomhet.
I et debattinnlegg på MannsForum.no i juli skrev hun mer utførlig om hvordan barn kan påvirkes til å frykte eller avvise faren, og hvordan kontakten med hele farens familie dermed kan bli brutt. Hun beskrev også hvordan hjelpeapparatet etter hennes erfaring kan la seg overbevise av den forelderen som først presenterer sin versjon av konflikten.
– Den psykiske volden er mye vanskeligere å oppdage enn fysisk vold. Men den kan få svært alvorlige konsekvenser både for barna og for den forelderen som blir stengt ute.
– De blir ikke trodd
Godding mener hjelpeapparatet ikke alltid forstår dynamikken i disse sakene. Tjenestene som møter familier i konflikt, er i stor grad bemannet av kvinner. Det gjelder blant annet helsestasjoner, barnevern og psykologtjenester.
Kvinnedominansen er ikke i seg selv bevis på forskjellsbehandling. Godding mener likevel at den kan påvirke hvilke fortellinger som umiddelbart blir oppfattet som troverdige.
– Fedrene møter veggen. De blir ikke trodd. Og ofte opplever de at mor blir trodd i mye større grad.
Hun peker på at fysisk vold ofte etterlater skader som kan undersøkes og dokumenteres. Psykisk vold foregår gjerne uten vitner og kan derfor være langt vanskeligere å sannsynliggjøre.
– Det kan være en veldig aggressiv og nedbrytende måte å snakke og opptre på. Men uten lydopptak eller vitner er det vanskelig å bevise.
I debattinnlegget skriver Godding også om menn som får alvorlige psykiske problemer etter å ha mistet kontakten med barna sine. For henne er dette både et helseproblem og et spørsmål om rettssikkerhet.
– Det helsemessige aspektet ved psykisk vold i nære relasjoner må tas alvorlig. Foreldrefremmedgjøring må opp på dagsordenen.
Fra kvinnesak til et bredere likestillingssyn
Godding mener ikke at likestillingen har gått for langt. Problemet oppstår etter hennes syn når politikken fortsetter å behandle det ene kjønnet som generelt svakt og det andre som generelt sterkt, også på områder hvor maktforholdene har endret seg.
Hun peker særlig på familieområdet og de offentlige tjenestene som griper inn i konflikter mellom foreldre.
– Kvinner er ikke det svake kjønn på dette området.
Der kvinner tidligere måtte kjempe for sin rettmessige plass i samfunns- og arbeidslivet, mener Godding at menn i dag må kjempe for å bli anerkjent som likeverdige foreldre.
– Jeg mener diskrimineringen på familieområdet i stor grad har gått over til menn.
Hun oppfatter ikke dette som et oppgjør med kvinnekampen. Målet må fortsatt være å avdekke makt, forskjellsbehandling og urett. Men hvem som rammes, kan ikke avgjøres på forhånd ut fra kjønn.
Vil avvikle barnevernet i dagens form
Goddings systemkritikk er særlig sterk når samtalen kommer inn på barnevernet.
– Barnevernet i sin nåværende form må legges ned, punktum.
Hun mener ikke at samfunnet skal slutte å beskytte barn eller hjelpe familier. Det hun vil avvikle, er dagens organisering og maktapparat. I stedet ønsker hun en tjeneste som først og fremst skal gi familiene konkret hjelp.
– Hjelpen skal foregå i familien, først og fremst. Det må settes inn praktisk hjelp, avlastning og andre tiltak over tid.
Hun mener fosterhjem og institusjonsplassering har fått en for sentral plass, mens støtten til familien og nettverket rundt barnet er blitt svekket. Omsorgsovertakelse må være siste utvei, etter at reelle hjelpetiltak er forsøkt over tid.
Godding er også kritisk til at barnevernet kan si at konflikter om bosted og samvær etter barneloven ikke er tjenestens ansvar, samtidig som barnevernets vurderinger senere kan få stor betydning i saker mellom foreldrene.
Hun mener tjenesten i noen tilfeller bidrar til å skyve én forelder ut av barnets liv.
– Jeg har sett at barnevernet kan bidra til det. De kan være med på å skyve den ene forelderen ut.
For Godding må utgangspunktet være at barn så langt som mulig skal få hjelp innenfor sin egen familie og sitt eget nettverk.
Kritisk til sitt eget parti
Godding har ikke forlatt venstresiden. Hun sitter i kommunestyret i Fauske for Rødt og mener partiet har en viktig og positiv rolle i norsk politikk.
På familie- og barnevernsområdet legger hun likevel ikke skjul på at hun er frustrert.
– Rødt har mye god politikk, men akkurat på barnevern og familiepolitikk er politikken for dårlig.
Hun forteller at partimedlemmer flere steder i landet har begynt å finne sammen for å arbeide for en annen kurs.
Godding mener venstresiden må være villig til å erkjenne at menn kan være den utsatte parten i en familie, og at et offentlig hjelpeapparat også kan utøve makt på en urettferdig måte.
Fant et miljø for familiepolitikken
Godding kjente lite til MannsForum før hun ble invitert til å holde innlegg på en av organisasjonens konferanser.
– Jeg hadde nesten ikke hørt om MannsForum før. Men jeg syntes konferansen var veldig god, og at folk var ryddige og ordentlige. Etterpå meldte jeg meg inn.
Hun fremhever at organisasjonens arbeid ikke bør forstås som partipolitisk.
– For meg handler medlemskapet om å ha noen å snakke familiepolitikk med.
Til tross for navnet oppfatter hun MannsForum som en likestillingsorganisasjon. Hun mener en organisasjon som løfter menns og fedres erfaringer, også arbeider for barns og kvinners interesser når målet er tryggere familier og bedre rettssikkerhet.
– Likestilt foreldreskap må være utgangspunktet
Den tydeligste politiske saken for Godding er likestilt foreldreskap. Hun mener begge foreldrene som utgangspunkt må anerkjennes som like viktige i barnets liv, også etter et samlivsbrudd.
– Jeg ser frem til at vi får 50–50-deling og likestilt foreldreskap. Det er horribelt at dette ikke er gjort for lenge siden.
Hun mener et tydeligere juridisk utgangspunkt vil påvirke mer enn fordelingen av tid mellom foreldrene.
– Offentlige tjenester blir nødt til å forholde seg til at far er en likeverdig del av barnets liv. Det vil også ha en psykologisk betydning for menn. De vil kjenne at samfunnet står bak dem, og at de blir anerkjent som viktige for barna sine.
Godding understreker at det finnes foreldre av begge kjønn som ikke bør ha det samme omsorgsansvaret. Avvik fra likestilt foreldreskap må imidlertid bygge på konkrete forhold, ikke på en forestilling om at mor i utgangspunktet er den viktigste forelderen.
For mer enn femti år siden kjempet Anne Godding og andre kvinner for sin rettmessige plass i samfunnet. I dag mener hun at menn må få sin rettmessige plass i familien, også når foreldrene til barna ikke lenger bor sammen.
Veien har ført henne ut av Kvinnefronten til MannsForum. Selv oppfatter hun ikke dette som at hun har forlatt likestillingskampen. Kampen må tilpasses et samfunn hvor maktforholdene mellom kjønnene har forandret seg. – Det har jo tippet helt over, sier Godding.
Likestilling kan etter hennes syn ikke reduseres til en kamp for det ene kjønnet. Den må ta utgangspunkt i hvem som faktisk blir utsatt for diskriminering, maktmisbruk eller tap av grunnleggende relasjoner. Anne Godding er helt klar på at likestillingsloven må endres slik at den ikke lenger ikke tilgodeser kvinner spesielt. Den må gjelde begge kjønn.
– Jeg synes vi skal gå over til å snakke om felles menneskerettigheter. Det handler om barns situasjon, og det handler om menn og kvinner sammen.
Menn utsettes oftere for psykisk vold av sin partner enn det sies!