Fra Arendal løfter Øivind Østberg og Hans Petter Goller spørsmålet om hvordan norsk likestillingspolitikk møter områder der gutter og menn har de største utfordringene.
Hva betyr likestilling når det er gutter og menn som kommer dårligst ut? Under Arendalsuka utfordrer MannsForum-leder Øivind Østberg dagens likestillingsforståelse. I samtale med Hans Petter Goller trekker han linjene fra likestillingsloven og domstolene til familien, selvmord og menns helse. Budskapet er at likestilling må ta utgangspunkt i de faktiske utfordringene kvinner og menn møter – også når det er menn som kommer dårligst ut.
Det er god stemning ved MannsForums stand i Arendal. Folk kommer innom, vaflene går unna, og ifølge MannsForum-leder Øivind Østberg er det stor interesse for organisasjonens budskap. Han trekker særlig frem brosjyren med overskriften «Likestilling på alle plan». Formuleringen er lett å kommunisere, sier han, samtidig som det er innholdet bak slagordet som er det vesentlige.
Hans Petter Goller følger opp med spørsmålet som blir utgangspunktet for resten av samtalen: Hva mener egentlig MannsForum når organisasjonen snakker om likestilling på alle plan?
For Østberg begynner svaret med selve likestillingsbegrepet. Likestilling mellom kjønnene handler i utgangspunktet om at kvinner og menn skal ha de samme politiske, sivile og juridiske rettighetene og den samme rettslige posisjonen. «Likhet for loven er absolutt et uttrykk for det samme», sier han, og beskriver dette som et grunnleggende demokratisk og liberalt prinsipp. Men nettopp her mener Østberg at dagens likestillingspolitikk på flere områder har beveget seg bort fra sitt opprinnelige utgangspunkt.
– Da er det heller en særstilling
Østberg viser til at kvinnebevegelsen historisk kjempet for at kvinner skulle få de samme juridiske rettighetene som menn. Den kampen var nødvendig, men dagens forhold mellom kjønnene kan etter hans syn ikke vurderes utelukkende med utgangspunkt i hvordan situasjonen var tidligere. Når Goller beskriver en politikk som går ut over like rettigheter som en «særstilling», svarer Østberg:
– Da er det heller en særstilling. Absolutt. Og da er det nødvendigvis på menns bekostning. Og da er det også på samfunnets bekostning.
Det er dette resonnementet som ligger bak MannsForums budskap om «likestilling på alle plan». Utgangspunktet er ikke at problemer som rammer kvinner skal nedprioriteres, men at samme likestillingspolitiske målestokk må kunne brukes når gutter og menn kommer dårligere ut. Dagens forskjeller må derfor kunne vurderes på egne premisser, uavhengig av hvilket kjønn som historisk har vært dårligst stilt.
Østberg illustrerer dette med samtalene han har hatt med mennesker som besøker standen i Arendal. At kvinner i tidligere generasjoner ble diskriminert, mener han ikke i seg selv kan begrunne forskjellsbehandling av dagens gutter og menn. «Det er ingen logikk i det», sier han.
– Det mest opplagte kravet vi har
Goller foreslår at de begynner med likestillingsloven, og for Østberg er det et naturlig sted å starte;
– Det mest opplagte kravet vi har, er at likestillingsloven skal endres og bli kjønnsnøytral.
Dette er ikke et nytt krav fra MannsForum. Organisasjonen har gjennom mer enn tretten år argumentert for at likestillingslovens utgangspunkt må være det samme for kvinner og menn. Allerede i høringsuttalelsen til NOU 2012:15 Politikk for likestilling skrev MannsForum at likestillingsloven ikke var kjønnsnøytral, og krevde at dette måtte endres. Kravet ble senere gjentatt overfor Solberg-regjeringen og er igjen aktualisert politisk i 2026.
Striden dreier seg blant annet om formålsbestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven, hvor det fortsatt heter at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling». For MannsForum er spørsmålet prinsipielt: Kan en lov som skal sikre likestilling mellom kjønnene samtidig ha som uttrykkelig formål å forbedre det ene kjønnets stilling?
Østbergs svar er nei. Men samtalen stopper ikke ved lovteksten, for dersom likestilling skal gjelde på alle plan, må prinsippet også kunne prøves der lovene anvendes.
Goller fører derfor samtalen videre til domstolene. Her er utgangspunktet enda klarere, mener Østberg, som viser til Grunnloven § 98 og prinsippet om likhet for loven. Når domstolene fastsetter straff, kan en rekke individuelle omstendigheter være relevante, men kjønn skal etter hans syn ikke i seg selv påvirke reaksjonen.
– Kjønn i seg selv skal ikke være en faktor.
Bakgrunnen for diskusjonen er journalistiske undersøkelser av norske straffedommer som har avdekket statistiske forskjeller mellom straffen kvinner og menn får. Goller trekker blant annet frem en gjennomgang av promilledommer og viser også til undersøkelser av straffutmålingen på andre områder, blant annet vold mot barn. Statistiske forskjeller dokumenterer ikke alene hvorfor forskjellene oppstår, men når forskjellene er systematiske, mener både Goller og Østberg at de må undersøkes.
«Vi kan ikke sitte og akseptere at menn dømmes hardere enn kvinner i Norge i 2026.»
Hans Petter Goller
Goller forteller at han tok kontakt med stortingsrepresentant Tage Pettersen (H) og ba ham løfte problemstillingen politisk. Pettersen fulgte opp med et skriftlig spørsmål til justisministeren om kjønnsforskjeller i straffutmålingen. Østberg anerkjenner at domstolenes uavhengighet setter klare grenser for politisk innblanding i konkrete saker, men mener dette ikke fritar politikken eller justissektoren fra å undersøke om det finnes systematiske forskjeller.
– Hvis det var slik at kvinner systematisk fikk strengere straff, så tenker jeg at det ikke ville vært noe problem å sette i gang tiltak, sier Østberg.
For MannsForum blir dette dermed en konkret prøve på prinsippet om likestilling: Likhet for loven må gjelde også dersom statistikken viser at det er menn som kommer dårligst ut.
Likestilling også i familien
Når samtalen beveger seg fra lovverket og domstolene til samfunnet ellers, trekker Østberg frem flere områder: familie, skole og utdanning, rettsvesen og helse. Familien står sentralt i MannsForums arbeid, og her handler likestilling ikke bare om hvilke rettigheter mor og far formelt har, men om hvordan disse rettighetene fungerer i praksis når foreldrene ikke lenger lever sammen.
MannsForum har gjennom arbeidet med likestilt foreldreskap, samværshindring og retten til familieliv satt søkelyset på hva som skjer når kontakten mellom barn og en forelder blir redusert eller brytes etter et samlivsbrudd. Under Arendalsuka er «Vern om retten til familieliv» derfor et annet sentralt budskap fra organisasjonen.
Problemstillingen griper direkte inn i «likestilling på alle plan». Dersom mor og far formelt har de samme rettighetene som foreldre, men systemene og praksisen gir ulike faktiske muligheter til å opprettholde foreldrerollen etter et samlivsbrudd, oppstår spørsmålet om hvor reell likestillingen er. For MannsForum stopper problemstillingen heller ikke ved foreldreretten, fordi tapet av foreldrerollen kan få konsekvenser langt utenfor selve samværet. Det bringer Goller og Østberg over på et langt mørkere tema.
– Vi står i felten. Vi møter dem
Menn utgjør et klart flertall av dem som dør i selvmord i Norge. For Østberg er det vanskelig å diskutere likestilling og menns helse uten samtidig å spørre hvilke livssituasjoner og belastninger som kan ligge bak denne store kjønnsforskjellen. Han trekker særlig frem menn som havner i alvorlige foreldrekonflikter og mister eller får sterkt redusert kontakt med egne barn.
Goller forteller i samtalen at han har tatt kontakt med det norske selvmordsforskningsmiljøet for å spørre hvilken forskning som finnes på sammenhengen mellom tap av kontakt med egne barn og selvmord. Tilbakemeldingen han beskriver, var at dette i liten grad er undersøkt i Norge. For Østberg er nettopp dette kunnskapshullet en del av problemet.
«Vi står i felten. Vi organiserer disse mennene. Vi møter dem.»
Øivind Østberg
MannsForums møter med menn i alvorlige livskriser dokumenterer naturligvis ikke i seg selv at tap av kontakt med barn forårsaker selvmord. Erfaringene gir imidlertid etter organisasjonens syn grunn til å stille spørsmål som forskningen bør undersøke. Internasjonal forskning har sett på sammenhenger mellom foreldreskap, samlivsbrudd, tap av foreldrerollen og suicidalitet, og MannsForum har derfor etterlyst en norsk forskningsagenda som i større grad undersøker hva som skjer når et samlivsbrudd også innebærer et ufrivillig tap av kontakt med egne barn.
Likestillingsspørsmålet blir dermed også forskningspolitisk: Hvilke problemer får forskningsmidler, hvilke hypoteser undersøkes, og hvilke kunnskapshull får bestå?
– Vi skal ikke holde kjeft fordi vi er redde for å bli beskyldt for kjønnskamp
Samtalen mellom Goller og Østberg berører dermed et tilbakevendende spørsmål i diskusjonen om menn og likestilling: Kan man løfte problemer som rammer menn særlig hardt uten at det blir oppfattet som en nedvurdering av problemer som rammer kvinner?
Østbergs svar er klart:
– Vi skal heller ikke holde kjeft fordi vi er redde for å bli beskyldt for å drive kjønnskamp.
Han peker i samtalen blant annet på den store samfunnsmessige oppmerksomheten rundt partnerdrap. Poenget hans er ikke at slike problemer skal bagatelliseres; det understreker han uttrykkelig. Spørsmålet han reiser, er hvorfor andre former for tap av liv og helse kan få langt mindre oppmerksomhet selv når menn er sterkt overrepresentert.
Dette er et sentralt element i «likestilling på alle plan». Oppmerksomhet om problemer som rammer menn behøver ikke stå i motsetning til arbeidet mot problemer som rammer kvinner. En likestillingspolitikk som skal gjelde begge kjønn må etter MannsForums syn være i stand til å gjøre begge deler.
Og helseperspektivet stopper ikke ved psykisk helse.
– Når det tar så mange liv, hvorfor er ikke innsatsen større?
Mot slutten av samtalen bringer Østberg inn prostatakreft, og diskusjonen flyttes dermed fra psykisk til somatisk helse. Prostatakreft er den vanligste kreftformen blant menn i Norge, samtidig som Norge gjennom flere tiår har bygget opp et organisert nasjonalt tilbud for tidlig oppdagelse av brystkreft hos kvinner. Spørsmålet om et tilsvarende organisert tilbud for prostatakreft er først langt senere kommet høyt på den helsepolitiske dagsordenen.
Goller spør derfor hvorfor Norge ikke har hatt et screeningprogram for prostatakreft. Østberg erkjenner at spørsmålet om screening har vært medisinsk diskutert, og dette er et viktig forbehold: Screening for prostatakreft kan ikke vurderes ut fra dødstall alene. Mulige gevinster ved tidligere diagnostikk må veies mot blant annet overdiagnostikk og overbehandling.
Likevel reiser sykdomsbyrden et legitimt likestillingspolitisk spørsmål. Når prostatakreft rammer så mange menn og tar så mange liv, er det relevant å spørre både hva den medisinske evidensen viser, hvor mye forskning som er gjort, hvilke ressurser som er brukt, og hvordan helsepolitiske prioriteringer er blitt foretatt over tid.
Dermed blir spørsmålet større enn prostatakreft alene: Får menns og kvinners sykdommer den forskningsmessige, økonomiske og politiske oppmerksomheten som sykdomsbyrden tilsier?
Ulike problemer – samme målestokk
Likestillingsloven, straffutmålingen, foreldreskapet, selvmordsforskningen og prostatakreft er svært forskjellige problemstillinger. De har forskjellige årsaker, krever forskjellig dokumentasjon og kan ikke forklares gjennom én enkelt teori om kjønn. Det som binder dem sammen i MannsForums budskap under Arendalsuka, er derfor ikke en påstand om at alle forskjeller skyldes diskriminering av menn.
Fellesnevneren er i stedet spørsmålet om hvilken målestokk samfunnet bruker når en kjønnsforskjell først er identifisert. Dersom likestilling er et universelt prinsipp, må det etter MannsForums syn også gjelde når statistikken, forskningen eller samfunnsutviklingen viser at gutter og menn har de største utfordringene. Det innebærer ikke at kvinners problemer forsvinner eller skal gis mindre betydning, men at menns problemer må kunne anerkjennes og møtes med samme vilje til kunnskapsinnhenting, politisk oppmerksomhet og tiltak.
Det er i dette perspektivet Østbergs kritikk av «særstilling» må forstås. Likestilling på alle plan betyr ikke at kvinner og menn nødvendigvis skal få identiske tiltak på alle områder. Det betyr at kjønn i seg selv ikke skal avgjøre hvilke problemer samfunnet er villig til å se, undersøke og gjøre noe med.
Mer enn et slagord
For MannsForum er «likestilling på alle plan» dermed ment som mer enn et slagord for Arendalsuka. Det er et krav om at samme grunnleggende målestokk skal brukes når kvinners og menns situasjon vurderes – i lovverket og domstolene, i familien, forskningen og helsevesenet. Likestilling skal også være likestilling når det er gutter og menn som kommer dårligst ut.
Se hele samtalen mellom Øivind Østberg og Hans Petter Goller under Arendalsuka 2026
MannsForum til Arendalsuka: Likhet for loven – også for menn?
MannsForum til Arendalsuka: Krever kjønnsnøytral likestillingslov
Pressemelding: MannsForum vil endre likestillingsloven: Krever kjønnsnøytralt vern