En DNA-test kan avsløre at en juridisk far ikke er barnets biologiske far. Likevel kan både det juridiske farskapet og arveretten bestå. Sverre Hugo Rokstad, som i over 25 år har arbeidet med spørsmål om farskap og DNA-testing, tar i dette debattinnlegget opp konsekvensene av at biologisk og juridisk farskap ikke alltid sammenfaller.
Av Sverre Hugo Rokstad
Hvordan kan en norsk domstol fastslå at det ikke eksisterer biologisk slektskap, samtidig som et juridisk farskap fortsatt består og gir rett til arv?
En sak fra Romerike og Glåmdal tingrett viser en alvorlig svakhet ved norsk lovgivning.
I 1989 ble en mann registrert som far til et barn han ifølge familien hele tiden benektet å være far til. Fra 1995 skal han ha blitt pålagt månedlige trekk i inntekten for barnebidrag. Han døde i januar 2025 uten å få avklart farskapet.
Etter dødsfallet oppdaget familien at den registrerte sønnen var avdødes eneste juridiske livsarving. Ifølge familien overtok han dødsboet og solgte eiendelene.
Familien forsøkte å få farskapet prøvd, men ble avvist av rettssystemet, helt opp til Høyesterett. Begrunnelsen var at de ikke hadde lovbestemt adgang til å reise farskapssak.
Familien ga ikke opp. Avdødes mor reiste en ny sak om biologisk slektskap etter barneloven kapittel 4 A.
DNA-undersøkelser ved Oslo universitetssykehus viste med minst 99,9999 prosent sannsynlighet, under analysens forutsetninger, at det påståtte biologiske slektskapet ikke eksisterte.
Den 8. mai 2026 fastslo tingretten at kvinnen ikke er biologisk farmor til den registrerte sønnen.
Likevel er ikke det juridiske farskapet opphevet.
Det mest oppsiktsvekkende er at det ifølge rettsdokumentene ikke foreligger dokumentasjon på hvordan farskapet opprinnelig ble fastslått.
Hvordan kan rettsstaten akseptere at en familie får dokumentert manglende biologisk slektskap, men ikke får prøvd det juridiske farskapet?
Jeg har gjennom flere tiår arbeidet for å styrke rettssikkerheten i farskapssaker. Denne saken viser at vi fortsatt har en lang vei å gå.
Stortinget må endre barneloven.
Nære familiemedlemmer bør få adgang til å kreve rettslig prøving av farskap etter farens død når sterke DNA-bevis utelukker biologisk slektskap. Samtidig må konsekvensene for arveretten avklares.
Vi bør også vurdere DNA-testing ved fødselen for å forebygge uriktige farskap og tydeligere reaksjoner mot bevisst falske farskapsopplysninger.
Dette handler ikke om å frata barn rettigheter. Det handler om rettssikkerhet for alle berørte.
Når biologisk slektskap er avkreftet ved dom, men det juridiske farskapet består, må lovverket gi en reell mulighet til å få forholdet prøvd.
Det skylder vi både de levende og dem som ikke lenger kan forsvare seg.
«Det er en menneskerett å vite hvem vi er».
Opprinnelig publisert i Nordnorsk debatt 30. oktober 2026.
Redaksjonell merknad: Dette er et debattinnlegg skrevet av Sverre Hugo Rokstad. Innlegget gir uttrykk for forfatterens egne synspunkter og står for hans regning. Publisering på MannsForum.no innebærer ikke nødvendigvis at redaksjonen deler forfatterens vurderinger eller konklusjoner.
Sverre Rokstad nådde et bunnpunkt – og begynte kampen som skulle endre barneloven