Endrer krigen i Ukraina også vårt syn på kjønn?
Photo: Ukraine President Volodymyr Zelenskyj – Shutterstock
Av Tobias Petersen – sosiolog, redaktør Reelligestilling.dk
Oversatt fra dansk.
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforum eller Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Den russiske invasjonen i Ukraina skjedde for under en uke siden og har allerede ført til voldsomme forandringer i Europa. Danmark, Norge, Finland og Sverige sender våpen til ukrainerne, og Tyskland varsler en historisk opprustning, som vil gjøre det tyske forsvarsbudsjettet større enn Russlands. Overalt demonstreres der i europeiske storbyer mot Putin og for Ukraine. Ingen vet, hva de kommende uker, måneder og år vil bringe, men ett synes sikkert: En ny orden vil erstatte den gamle.
Når det blir alvor, blir det tydelig hva som er alvorlig. Debatter om kjønnsnøytrale toaletter fyller mindre i mediene, når det kjører tanks i gatene. Det er som om krigen skjærer alt overflødig fett vekk. Det utelukker dog ikke at krig kan lære oss noe om kjønn. For med alvoret følger ærligheten. Krig kan få selv ideologer til å snakke sant. I hvert fall kjønnsideologer. I forhold til kjønn synes løgnen, ikke sannheten, å være krigens første offer.
Det er mitt inntrykk efter den russiske invasjonen. På sosiale medier ses en veldig støtte til den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj, også fra feministiske aktivister, som inntil for få dager siden ville have betraktet ham som enda en «hvit, heteroseksuell mann» i spissen for enda et «patriarkalsk samfunn». Noen skriver til og med at de har et «crush» på den ukrainske lederen.
Det er interessant. For hva er det de reagerer på, hvis ikke det er de maskuline dyder som de så sent som for en uke siden ville ha avskrevet som uttrykk for «stereotype kjønnsoppfattelser», «skadelige normer» eller kanskje «toxic masculinity»? Det er ikke Zelenskyj som har endret seg. Det er deres syn på det maskuline som er forandret. De samme feministene, som til hverdag harselerer over at supermarkeder selger superheltkostymer til gutter og prinsessekostymer til jenter, beundrer den ukrainske presidents heltemot. De har et «crush» på det de pleier å se ned på.
Også i meg selv kan jeg merke en forandring. Da det ble klart at ukrainske menn mellom 18 og 60 skulle kjempe; mens kvinner, barn og eldre fikk lov til å reise, så tenkte jeg kun et kort øyeblikk over ordningens åpenbare kjønnsdiskriminering. I andre sammenhenger ville en så tydelig forskjellsbehandling fått meg til å reagere, men her nølte jeg. Hvorfor? Jeg er ikke sikker. Kanskje er også jeg rammet av hva man kan kalle realitetenes maskefall.
På Twitter er spørsmålet blitt drøftet av Warren Farrell og William Bradford Wilcox. Farrel er som mange vet, en markant stemme i diskusjonen om kjønn og likestilling, og forfatter av flere bøker om emnet, senest boken ’The Boy Crisis’. Wilcox er professor i sosiologi og offentlig debattant med innlegg i medier som New York Times, Washington Post og Wall Street Journal.
Ifølge Farrell viser beslutningen at menn er det «unnværlige» kjønn, det er et fenomen som Farrell har skrevet utførlig om i boken ’The Myth of Male Power – Why Men are the Disposable Sex’. Menn utsettes for sosial bestikkelse når de kalles helter og ofrer sitt liv, mener Farrell. Samtidig rammes de av et paradoks. De egenskaper som menn er nødt til å utvikle for å bli i stand til å ofre seg for fellesskapet, for eksempel tilsidesettelsen av egne følelser, skader menn og gjør dem til gjenstand for kritikk når behovet for helter er mindre.
Ifølge Wilcox tar Farrell feil, når han ser den ukrainske beslutningen som uttrykk for at menn er det unnværlige kjønn. Wilcox peker på at menn gjennomsnittlig er mer aggressive enn kvinner, og at denne egenskap, som i andre sammenhenger fører til at menn begår mer kriminalitet, i en krigssituasjon er en styrke som kan kultiveres og anvendes i et lands forsvar. Når Ukraina stiller særlige krav til menn, skyldes det ikke, at menn betraktes som mer unnværlige enn kvinner, mener Wilcox. Det skyldes at menn i krigssituasjoner har noe særlig å bidrag med. Wilcox bruker ikke selv uttrykket, men man kan hevde at han snakker om menn som det uunnværlige kjønn.
På den måten opptrer Farrell og Wilcox som kynikeren og sjarmøren. Eller logos og patos, hvis det skal sies meget fint. Farrell ser den ukrainske beslutningen som enda et uttrykk for at menn oppfattes som mindre verdt enn kvinner, også av menn selv. Wilcox ser på beslutningen som et bevis på at menn har noe unikt og verdifullt i seg som verden ikke kan unnvære i kampen mot det onde. Farrell representerer den kjølige analyse, Wilcox den meningsskapende fortelling.
Når jeg nøler er det antagelig fordi noe i meg har sympati for begge forklaringer. Wilcox’s utlegning er tiltrekkende fordi den forteller at jeg som mann er noe verdt. Det er en hyggelig tanke som jeg gjerne vil tro på. Farrels lokker, fordi den pirrer min rettferdighetssans og bekrefter min eksisterende skepsis til politiske systemers vilje til å stille menn og kvinner likt.
Min nøling avslører samtidig at det ikke er kun de feministiske aktivistenes syn på kjønn som krigen allerede har påvirket. Også mitt syn er påvirket. Min sedvanlige dømmekraft er trengt i bakgrunnen av en annen. Det er av en mer rå og mindre filosoferende slag som ikke ser på verden gjennom rettferdighetsbriller, men kaldt og uten sofisteri forholder seg til virkeligheten slik den er.
«Kvinner og barn først», sier den, «annerledes kan det ikke være».