HjemNettavisFeministisk pamflett 1813

Feministisk pamflett 1813

Foto: wikimedia.org

Av Arild Brock – sosiolog og billedkunstner, redaktør av nettstedet Maskulinistisk Arkiv

Debattinnlegg formidler ikke MannsForums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.

Jane Austen (1775-1817) fremhever kvinner uten å rakke ned på menn

Feministisk pamflett 1813

Kvinner elsker den, og menn med interesse for kvinner bør også lese den. Jeg snakker om boka «Stolthet og fordom» av Jane Austen fra 1813, også kjent gjennom flere filmversjoner. Boka er en «kvinnebok». Denne artikkelen skal imidlertid hjelpe deg som mann med å sette boka i perspektiv slik at du kan trekke de riktige konklusjonene. (Neste gang din kone vil se filmen er du forberedt.)

Fortiden

Fortiden – historien – er undervurdert som arena for dagens politiske kamp. Hvordan historien forstås har «alt» å si for hvordan dagens forhold blir oppfattet. Siden Jane Austen selv, og dessuten hennes romanfigurer, er ruvende skikkelser i kvinners og feminismens historie, er boka viktig også i dag, og kanskje ikke bare av historiske grunner heller.

Boka handler om kvinner, menn og kjærlighet. Den handler også om økonomi. Selv i den romantiske tiden ved begynnelsen av det 19. århundre var økonomien viktig for kjærligheten. Boka handler om ekteskap.

Romanen har en protagonist ved navn Elizabeth. Hennes mannlige «motpol» Darcy er en mann av betydelig høyere stand enn henne selv. De to ender opp med å gifte seg. Men tro ikke at det handler om et enkelt «oppkjøp» hvor den rike sikrer seg den pene. De to får hverandre først etter å ha overvunnet store vanskeligheter.

Ekteskap og samfunn

Den gangen både kunne og måtte folk gifte seg. De kunne på den måten at ekteskapet fantes som et sterkt bånd beskyttet av samfunnet og ble ansett som livslangt. Var du gift, var du gift. Folk «måtte» også gifte seg på den måten at samliv utenfor ekteskap førte til sosial fordømmelse med tilhørende økonomiske problemer. Alle tok ekteskapet mer alvorlig både før og etter at det ble inngått.

Videre var selvsagt menns og kvinners stilling ikke den samme. Jane Austens prosjekt er kanskje å vise at kvinners stilling den gangen ikke hindret dem i å handle. Innenfor strenge normer og regler (sett med våre øyne), som altså var asymmetriske med hensyn på kjønn, var spillerommet for ambisjoner, planlegging og handling generelt neppe mindre enn i vår liberale tid, og faktisk for begge kjønn. Heller større vil jeg si – uten et minimum av forståelige normer og regler rundt oss er vi «lost» heller enn frie (slik et menneske i fritt fall ikke føler fysisk ubehag i første omgang).

Utfordringen for Elizabeth kan (i et feministisk perspektiv) forstås som å skulle overvinne et økonomisk problem. Hun bor i foreldrehjemmet med moren, faren og fire søstre, alle unge kvinner, og det finnes ingen bror. Det sistnevnte er et problem for i deres spesielle tilfelle kan ikke døtre arve foreldrenes (farens) formue – deres eiendom – noe som den gangen var grunnlaget for inntekt i overklassen. En fjern fetter er den legale arving og det ligger ikke an til at han vil ta hensyn til sine kusiner når hans onkel en gang dør. Elizabeth er den nest eldste og den smarteste av de fem. Kan hun sikre framtida for alle?

Romanen dreier seg altså om livet i den (mer eller mindre) dannede overklassen. Et tips: Skal du ha glede av bokas antatte allmennmenneskelige innsikter, må du godta at alt finner sted innenfor dette sjiktet av samfunnet. (Om du ønsker det, kan du likevel ha sympati med de relativt mindre velstående. Den dannede klassen har mange nivåer.)

Menn

Det finnes også menn i boka. De er som kvinnene aktive og har ambisjoner, planer og forhåpninger.

Men forfatteren ordner det slik at mennene kommer litt i skyggen av kvinnene. Det er for eksempel forskjell på hvordan samtaler blir gjengitt. Innsikt i Elizabeths tanker og følelser får vi ikke minst gjennom de samtaler hun fører med søstrene, venner og andre. Den mannlige protagonisten har også en nær venn, men hans samtaler med vennen får vi bare høre om når han forteller videre om disse til Elizabeth. At forfatteren slik stiller kvinnene fremst på scenen, tør være fair enough, og kanskje særlig for 200 år siden. Du kan benytte anledningen til å se nøye på kvinnene!

Kvinner

Hva forteller så boka om kvinner? La meg først si at det ligger utenfor rammen av denne artikkelen å undersøke alle relevante forhold omkring de to kjønns formelle og praktiske stilling i England på tidlig attenhundretall. Når det gjelder de faktiske, samfunnsmessige forhold, bygger jeg på det bildet Austen tegner.

Boka forteller at det kan gå bra eller galt når en kvinne tar grep om eget liv. Elizabeth er en helt, men henne yngste søster, Lydia, ender opp med en ytterst tvilsom mann – og jeg vil si det framstår som fortjent. Mannen «bortfører» riktignok Lydia på et tidspunkt, men forfatteren laster faktisk ikke mannen for dette. Snarere tvert imot – mannen framstår som objektivt heller ond og med en forførende evn. Men de kvinner som enten er smarte eller som har god moral – Elizabeth er kanskje den eneste som har begge deler – lar seg ikke lure av dette. Lydia derimot, som ikke har noen av delene, går i fella. Konsekvensene er ikke noen års samliv med fallende lykke og en traurig skilsmisse. Forfatteren sparer oss for detaljene, men hun lar oss forstå at Lydias utsikter er traurige for hele livet.

Karakter

Den gangen hadde menneskene karakter. Du har sikkert hørt om dette, selv om ordet er lite brukt i dag. I dag snakker vi heller om «personlige egenskaper». Det Austen og hennes samtidige er opptatt av når de snakker om  «karakter», er imidlertid noe mer enn hva som i dag menes med «personlige egenskaper». I forbindelse med det sistnevnte ser jeg for meg et jobbintervju hvor arbeidsgiveren er på jakt etter din evne til å vinne folks sympati (ikke minst for potensielle kunder). Arbeidsgiveren er kanskje ikke så opptatt av på hvilket grunnlag du vinner sympati.

Spørsmålet om å ha et blidt og vinnende vesen var interessant også i den tid «Stolthet og fordom» utspiller seg. Den mannlige helten Darcy beklager på et tidspunkt at han lider under mangel på dette. Han får da høre (fra en kvinne) at hans begrensning ikke dreier seg om noen «mangelsykdom» – det være seg medfødt kronisk eller forbigående. Som voksen har du selv ansvaret for din karakter og dens utvikling – det vil si hvem du er.

I bunnen av «karakter» lå den gangen spørsmålet om moral. Moral er nesten per definisjon noe du lærer. Samtidig er det ikke bare et spørsmål om å følge normer. Normer gir ikke svar på alle spørsmål. Når tvilstilfeller oppstår, gir det en utmerket anledning til å utvikle både din forståelse av hva som er moralsk riktig og din karakter som stabilt søkende etter nettopp dette. Når du har etablert som vane å søke og gjøre det moralsk riktige, har du en god karakter.

Å ta feil

Også smarte folk kan ta feil, og noe av det som gjør «Stolthet og fordom» spennende, er at folk tar feil av hverandre. Boka er et studium i menneskekunnskap. Er du en ny og «uskyldig» leser og ikke kjenner aktørene, kan du prøve å forstå romanfigurene bedre enn de forstår hverandre før forfatteren klarer opp.

Du kan uansett vurdere om de nøkler til sannhet og farer for å ta feil som boka opererer med, synes relevante også i dag. For min del vil jeg si at behovet for å kunne forstå folk bak fasaden neppe er mindre i dag enn for 200 år siden.

Stolthet som karaktertrekk

Den viktigste kilden til feiltagelse ligger i bokas tittel. Stolthet – det vil si arroganse og mangel på ydmykhet – dette gjør at folk tar feil og handler feil.

Om begrepet stolthet også kan romme noe positivt, skal jeg komme tilbake til. Men i «Stolthet og fordom» fører stoltheten til fordommer som igjen innebærer feiltagelse. Eller man kan si at stolthet og fordom nærmest utgjør to sider av samme sak. Om dette også kan gjelde på samfunnsplan, hvor for eksempel kvinners antatte vesen blir kollektivt feiloppfattet som følge av menns stolthet og fordom, skal jeg også komme tilbake til senere.

Holder vi oss foreløpig til individers stolthet, hersker det full likestilling i boka. Både den mannlige helten og den kvinnelige helten går på trynet så det synger.

La oss først ta Elizabeth. Hennes skivebom er at hun, som mange andre kvinner i miljøet, lar seg besnære av en viss sjarmerende herre som dessverre er pill råtten innvendig. Siden denne fyren står i et motsetningsforhold til Darcy, tar hun automatisk feil av sistnevnte også. Hun tar ganske enkelt feil i spørsmålet om hvem av de to som er ærlig, human og opptatt av rettferdighet.

Hvordan kunne dette skje? Når Elizabeth blir klar over de faktiske forhold, tar hun et oppgjør med seg selv. Det var ikke kjærlighet, sier hun nådeløst, som gjorde henne blind. Hun ble ikke forelsket i den pill råtne (slik andre kvinner ble). Drivkraften var noe annet, nemlig hennes forfengelighet. Det var så deilig da den smilende herren i all fortrolighet delte med henne sine vansker med den i sammenligning mer reserverte Darcy. Elizabeth falt ikke for den smilende mannen som sådan, men hun falt pladask for hans tilbud om å dele en følelse av moralsk overlegenhet og indignasjon.

Det er en regelrett forsvarstale fra Darcys side som senere får Elizabeth til å snu. Den gangen, i 1813, nyttet det å forsvare seg selv.

Darcys skivebom inntraff like før. Det skjedde da han fridde til Elizabeth og tok det for gitt at hun ville si ja til tross for at han hadde en rekke forbehold på grunn av hennes stand, noe som han attpåtil var dum nok til å framføre samtidig. Darcy er en ærlig mann, men han hadde ikke forstått at også sannhet må komme fram på rett måte og til rett tid. Når denne sannheten går opp for ham – etter at han har fått nei – må han gå i seg selv.

Utkommer den nevnte forsvarstalen i form av et brev til Elizabeth. (Hans oppgjør kom altså før hennes.) Brevet tar bare sikte på å redde hans anseelse i Elizabeths øyne. Å få hennes kjærlighet har han gitt opp.

Etter dette famler de to personene en tid, hver lidende under en ydmykende knekk på stoltheten (særlig han). Men takket være utholdenhet og en dyp interesse for hverandre (samt litt flaks) finner de hverandre til slutt.

Det feministiske budskap

Er Austen en tidlig feminist? Om noe feministisk budskap kanskje ikke er åpenbart ut fra det som er fortalt ovenfor, finnes et bekreftende svar på spørsmålet litt bortgjemt på side 260 i boka. Ordet «undertrykket» dukker her opp for første og siste gang i en sammenheng som kan forstås som samfunnsmessig. Adjektivet brukes om Elizabeth etter at den mest saklige av søstrene (Mary) har holdt en kort og fyndig tale om kvinners prekære stilling som dydsmønstre: et eneste feiltrinn og en kvinne er fortapt. Alvoret i denne trussel, som henger over enhver kvinne, blir ikke mindre av at den tidligere omtalte Lydia nettopp har begått et feiltrinn. Elizabeth får ikke fram et ord som respons til talen.

En påstand om at kvinner var «undertrykket» var neppe den gang lett for en forfatter å framføre. I boka er det også mulig å tolke den nevnte undertrykkingen av Elizabeth som noe mindre omfattende, nemlig at hun bare var overveldet av søsterens ord. For min del regner jeg med at adjektivet uansett er valgt med omhu. En beskrivelse av Elizabeths tilstand? Eller av alle kvinners situasjon? Forfatteren lar simpelthen leseren velge.

Bortsett fra denne etter min mening viktige detaljen, står vi overfor en heltinne som er entydig seirende. Kombinasjonen av undertrykt og seirende er et paradoks som vi kjenner i ekstra grell form fra vår tid: Kvinnen er undertrykt og seirer på alle fronter! Paradokset oppløses nå enkelt … én påstand er feil.

Det taler for øvrig til Austens ære (og kanskje til andre tidlige feministers ære) at hennes kvinnegalleri er rikt variert. Vi finner sjalu, intrigante, dumme og forfengelige kvinner så vel som intelligente, ærlige og kjærlige kvinner. Vi ser heller ikke noe tegn til at kvinnene med dårlig karakter «egentlig» er uskyldige ofre, for eksempel for menns makt.

Et budskap også til menn?

Den mest åpenbare meldingen til menn i Austens samtid er kanskje den samme som hun ville gi til kvinnene: Kvinner kan!

Dette hører vi som kjent også i vår tid. Men hva kan kvinner? I Austens verden kan de ta seg fram på den sosiale arena. Det er der kvinners utfolder sine ferdigheter og setter sin vilje igjennom. Siden det er mulig å arve eller gifte seg til formue og velstand, har dette også økonomiske konsekvenser.

Vi hører for øvrig ingenting ellers om det økonomiske liv – det virker nesten som at det går av seg selv. Men dette er selvsagt ikke realiteten. Darcy og andre menn arbeider. De holder hjulene (godset) i gang, men dette nevnes bare i forbifarten som forklaring på deres reiser og annet fravær fra «der ting foregår». Folk besøker hverandre (til stadighet), de knytter vennskap og andre personlige bånd, de skriver lange brev – og i blant er det ball! Syns du kanskje dette høres ut som nærmest en karikatur – som Ibsens dukkehjem (1879), bare uten Ibsens kritiske vinkling på kvinners begrensede tilværelse? Vel, tenk over det! Er ikke også i dag besøk, knytting av vennskap og private bånd viktig? Hva er viktigst på jobben – lunsjpausen eller de åtte timene lesing, skriving og formelle samtaler? Vi mangler i dag festlige ball, men vi trøster oss med sosiale medier.

For fullstendighetens skyld bør det nevnes at Austens kvinner også arbeider. De mange samtalene mellom disse (og med menn) finner gjerne sted over et stykke håndarbeid. Vi oppfatter også at kvinnene har ansvaret for hønene som gir egg til frokost. Den overklassen vi møter har som tidligere nevnt mange nivåer, og ikke alle er så velstående at kvinnene kan vie all sin tid til kultur.

Det sies for øvrig ingenting stygt om menn. Austen kjører et rent løp hvor fremhevelsen av kvinner skjer gjennom fokusering – ikke ved å rakke ned på menn generelt. At dette er bemerkelsesverdig, sier vel noe om vår tid.

Noe å være stolt av?

Som vi allerede har hørt, kan både kvinner og menn begå feil som følge av stolthet. Men er stolthet i bunn og grunn en maskulin egenskap som også kvinner kan ha?

Det vil føre for langt her å gå grundig inn på begrepene femininitet og maskulinitet. Kort fortalt mener jeg imidlertid at disse begrepene er nyttige og meningsfulle og at de er tendensielt forbundet med biologisk kjønn. Hvis stolthet er en maskulin egenskap, vil den være viktigere for menn enn for kvinner.

Men vi bør kanskje først spørre om stolthet bare er en negativ egenskap. Det finnes ulike oppfatninger og anvendelser av begrepet. I forbindelse med de to heltens selvgransking ovenfor har jeg tolket stolthet som arroganse. Dette er en holdning som kanskje dreier seg mer om andres antatte underlegenhet enn om egne gode egenskaper. Men stolthet kan også innebære en gratulasjon til deg selv (eller andre) for noe velfortjent. Vi kan også være kollektivt stolte av noe.

Jeg skal ikke forsøke å komme til bunns i spørsmålet om stolthet, men jeg vil advare mot avvisning av enhver form for stolthet (heller ikke Austen gjør det). En samfunnskultur som ikke tillater stolthet å komme til uttrykk, vil etter min mening være et samfunn som fratar folk (særlig menn?) et viktig grunnlag for glede og som kanskje også på samfunnsplan går glipp av noe. Uten adgang til å være stolte er folk (særlig menn?) mindre motivert for å gjøre noe de kan være stolte av! Unn deg å være stolt av dine prestasjoner og dine gode egenskaper som mann.

Til alle

Er menn kollektivt (for) stolte og tar feil av kvinners evne til potensielt å oppebære den samme stilling de selv har? En kan se dette som en underliggende problemstilling i «Stolthet og fordom». Austen ville da kanskje gledet seg over å se enhver formell ulikhet opphevet to hundre år senere. Formell likestilling er imidlertid ikke den eneste forandringen som er inntruffet for de to kjønn.

Vi opplever blant annet at ekteskapet forandres fra å være en samfunnsmessig institusjon til å bli en privat kontrakt. Med sine begrensninger og svakheter var ekteskapet for 200 år siden en måte å sikre de to kjønn på – det gav en samfunnsmessig ramme rundt liv og utfoldelse. Man kan si at ekteskapet var «frivillig tvang». Det var frivillig å gifte seg, men når du først var gift, var det tvang å bli. I dag gjelder imidlertid: Blir du forelsket, skal du følge ditt hjerte og folk spør ikke om du har hjerte til å forlate din kone eller mann. Alle må finne seg i å stå under vurdering som samlivspartner hele livet.

Det som også er borte, er kjønn som «tvang». Gjennom århundrene er det som kjent bygget opp en rik kultur rundt forståelsen av kvinner og menn, parforhold og ekteskap. Jane Austens roman er ett av tusen eksempler. Denne tradisjonen er tilgjengelig fortsatt, men møter konkurranse fra en mer eller mindre aggressiv likhetskultur. Kvinner på TV skyter like bra og like villig som menn. Menn skal ikke arbeide spesielt hardt (i alle fall ikke uten dårlig samvittighet). Litt i motsetning til dette skal verken kvinner eller menn skal ta seg av egne barn på dagtid.

I dag står således hver kvinne og hver mann alene med sin identitet. For at dette skal fungere bra, må hvert enkelt individ kunne håndtere friheten på en god måte. Da oppdager vi kanskje at vi er sosiale vesen på en dypere måte enn vi var klar over. Like lite som vi kan snakke med hverandre uten et felles språk, like lite kan vi relatere til hverandre uten felles forestillinger og verdier. Er det for eksempel pent å hilse på folk du kjenner? Ja. Men er dette en absolutt verdi? Antakelig, ja. Dette er kanskje ikke i seg selv et svært viktig eksempel på en «verdi», men det peker mot noe større – nemlig mot det behovet vi har for å anerkjenne og bli anerkjent av hverandre som mennesker. Og hva vil det si å være menneske? Det er som kjent et gammelt spørsmål. Men det er nytt at spørsmålet skal ha bare ett svar og ikke to. Jeg er redd vi da står uten svar.

***************

Kilder

Artikkelen bygger ikke på omfattende research, verken historisk eller litteraturhistorisk. Men jeg har latt meg inspirere og informere av en kommentar til boka på nettstedet PragerU. PragerU har en konservativ orientering og kan glede seg over et stort publikum innenfor den engelsktalende verden.

Jeg skylder å referere til kommentaren på PragerU av flere gunner. Det var blant annet der jeg hørte: Vil du forstå en kvinnes indre verden – les denne boka! Kommentaren har form av en samtale mellom en intervjuer fra nettstedet, Michael Knowles, og journalisten Abigail Shrier (også en bemerkelsesverdig dame som har skrevet bok). Siden intervjuet finner sted i vår tid, er det nærliggende å komme inn også på vår tids kjønnspolitiske problemstillinger.

Det sistnevnte er et minefelt! Siden du er leser av Mannsforum, vet du uten videre at kjønnspolitiske problemstillinger er et minefelt. Men intervjueren på PragerU, som er en mann, og den kvinnelige journalisten Shrier lar seg ikke merke ved det. De holder en hyggelig tone gjennom hele intervjuet.

La oss se litt nærmere på hvilke muligheter som foreligger når vi skal forholde oss til en 200 år gammel «feministisk pamflett». Det enkleste for lesere i dag er kanskje å la være å trekke noen forbindelse til nåtiden. Det dreier seg jo uansett om «fiction». En populær grunn til å lese bøker er å drømme seg bort. Også denne boka, selv om den har ry for å være en tidlig «kvinnebok», kan brukes til å drømme seg bort fra dagens vanskelige verden.

De to samtalepartnerne på PragerU vil imidertid noe mer. Dette at «kvinner kan», fremheves gang på gang. Austen gjør kvinner til moralske aktører, sier de.

Kommentaren hopper imidlertid bukk over spørsmålet om undertrykking. Den spesielle detaljen jeg har drøftet ovenfor kommenteres ikke. Feminister vil kanskje si at «nå er vi kommet så langt» at noe kan hoppes bukk over. Vi er kommet så langt at formell likestilling er en selvfølge og det samme gjelder vår oppfatning av historien (som undertrykking). Hvis du i all stillhet slutter deg til disse «selvfølgelighetene», er det lett å bevare hyggen.

Ok, la oss glede oss over formell likestilling. Men når det er sagt, vet vi (skribenter og lesere på Mannsforum) at det finnes mange andre aktuelle og historiske spørsmål om likestilling. Ett som jeg vil foreslå er om kvinnene den gangen hadde uformelle privilegier, for eksempel et moralsk krav på å bli ivaretatt mer enn menn (eller å bli lettere unnskyldt), og om slike uformelle forskjeller fortsatt består. Hadde menn ansvaret for kvinner og ikke bare for seg selv? Disse spørsmålene antyder ulikhet i kvinners favør og en belastning for menn. Mer vanlig er som kjent spørsmål som går i motsatt kjønnsretning: «Før var kvinner undertrykte, og gjelder ikke det samme i dag i grunnen?» Bevisste menn må kjempe, bare for det å kunne stille spørsmål.

Tilbake til kommentaren på PragerU: De to bokinteresserte gjør et forsøk på å trekke en konkret forbindelse til nåtiden. Det er vanskelig å si om de da bommer stygt, eller om de uforvarende skyter en slags blink. Shrier sier at Lydia representerer den moderne kvinnen. Hun mener formodentlig at Lydia ikke følger datidens normer. Men dette kan etter min mening ikke være nok til å gjøre Lydia til heltinne sett med dagens øyne. Hun måtte også vært en solid person – en solid kvinne. I boka framstår imidlertid Lydia som en overfladisk flørt. Hun hører ikke på andre og hun lærer ikke av sine erfaringer. Andre hjelper henne, og redder henne faktisk (fra en enda verre skjebne), men dette oppfatter hun ikke en gang. Shrier synes å ha overvurdert romanfiguren Lydia kraftig, eller hun har indirekte beskrevet den moderne kvinnen som uansvarlig.

Arild Brock er sosiolog og billedkunstner. Han er redaktør av nettstedet Maskulinistisk Arkiv og driver rådgivning for menn over nettstedet Råd & Dåd.