Illustrasjon: Shutterstock
HVORDAN ER BIOLOGISK FAR VIKTIG I BARNETS LIV OG OPPVEKST?
April 2022, ved spesialist i psykiatri Dag Furuholmen
Forfatter av boka «Mannen – Myter, Løgn & Sannhet»
Hvordan er det for menn i vår moderne verden å få barn? Hva betyr det for oss å bli fedre, og hvordan ser samfunnet på vår rolle? Svaret på disse spørsmålene har gjennomgått store endringer de siste 50 årene i mesteparten av den vestlige verden, ikke minst i Skandinavia. Likevel er det én dimensjon vi har felles med menn fra tidligere tider: De fleste opplever det å bli far som en stor kursendring i livet. Opplevelsen av usikkerhet og viljen til å strekke seg i den nye rollen premieres for de fleste med en følelse av vekst og modning mot en ny identitet som far og voksen mann.
Vi har alle hørt at fedre tilbyr barn mer spennende og utfordrende lek, at de har en viktig rolle i å ta med barnet ut i verden når de blir større, men har de ellers noe viktig å tilføre bortsett fra å være en trygghet for familiens materielle standard og å hjelpe til med oppdragelsen?
En rekke internasjonalt anerkjente forskere har de siste tiår pekt på fars betydning for barnets psykiske og fysiske helse, deres atferd og skoleresultater, men også som et vern mot rus og kriminalitet. (Ref 1-6)
Richard Warschak’s konsensusrapport der 110 forskere og klinikere gikk sammen for å se på hvordan barn best kunne komme best ut av samlivsbrudd, førte til store endringer i amerikansk familiepolitikk. Det store svenske Elvis prosjektet viser det samme: Det er best for barn å beholde kontakten med begge foreldre etter et samlivsbrudd! Det de finner er at det går bedre for barn på en rekke områder hvis de får beholde kontakten med begge foreldre:
- Bedre emosjonelt og atferdsmessig tilpasset
- Bedre selvfølelse, Mindre depresjon og stress
- Bedre skoleresultater, bedre sosial tilpasning
- Bedre tilpasning til familie og til skilsmissen
- Bedre relasjon og kommunikasjon med fedre
- Motvirket effekten av familiekonflikt
Oppsummert finner de videre:
- Barn var ikke i større grad trygt tilknyttet mødre enn fedre
- Barn trenger regelmessig legging, trøst og stell av begge foreldre for å opprettholde og utvikle relasjonen
- Foreldre som ikke interagerer regelmessig, blir fremmede for barnet
- Det bør være flere ikke færre overnattinger for barn under to/tre for å vedlikeholde kontinuiteten av relasjonen til begge foreldre
- Barn under tre tilpasser seg lettere til flytting mellom foreldre enn litt eldre førskolebarn
Warren Farrel oppsummerer sin og andres forskning på hvordan far er viktig for gutter i boka «The Boy Crises» gjennom å vise til resultatet av tap av kontakt med far for gutters liv.
Disse guttene er:
• mindre tilbøyelige til å vise empati
• mindre selvhevdende
• oftere deprimerte
• de lider av søvnforstyrrelser
• de er udisiplinerte og i opposisjon
•De har ofte lav selvfølelse og færre venner
•De vil gjøre det dårlig i fagområder som spesielt lesing og skrivning, men også matematikk og vitenskap
Disse guttene blir oppdratt av mødre, i hjem uten mannlige rollemodeller og begynner deretter i en feminisert skole. Mangelen på positive mannlige rollemodeller gjør dem sårbare for sterke, destruktive alfa-hanner som gjengledere eller narkotikalangere. 80% av skoleskytere mangler kontakt med fedre
Psykolog Eva Tryti skriver i en kronikk «Fedre og døtre» i Klassekampen 8.4. 22 om hvordan far også er svært viktig for jenter. Hun skriver «Noen fedre tror visst at døtrene ikke trenger dem. Selv hadde jeg et så nært og betydningsfullt forhold til faren min at jeg blir forundret hver gang jeg møter fedre med slike ordløse og lite gjennomtenkte holdninger.» Hun sier videre at det er svært lite faglitteratur å finne. Far-datter-relasjonen er nærmest et ikketema. Dette er i seg selv underlig for meg som psykiater, ettersom forholdet til far er et meget sentralt tema i nesten enhver psykoterapi med voksne kvinner som ofte har savnet nærhet og anerkjennelse fra en distansert far.
Tryti har undersøkt temaet på sosiale medier, og svarene viser at dette er et viktig og følelsesladd tema vi snakker lite om: «Far er viktig for jentas selvbilde og for å lære å bli trygg på menn, kommunisere med dem og fleipe med dem. Han bidrar til å gjøre døtrene mer robuste, sterke og modige, mindre fintfølende og hårsåre, mente de som svarte henne. Dessuten er han ofte morsom og leken. Selv mener hun at fedre kan lære jenter å «nerde», å gå dypt inn i temaer man er opptatt av.
Tryti refererer til en av de få far-datter-forskerne, den amerikanske psykologiprofessoren Linda Nielsen. Ifølge Nielsen viser amerikansk forskning at jenter med nære, engasjerte og respektfulle fedre gjennomsnittlig tar mer utdanning, når lenger karrieremessig, har bedre selvtillit, er mer villige til å møte utfordringer og ta risiko, og de er bedre på følelsesregulering. En god farsrelasjon vil dessuten gjøre at døtrene søker seg til bedre partnere som voksne kvinner og krever mer av dem. Samtidig fastslår Nielsen at det er kvaliteten på båndet mellom far og datter som teller. Et bånd som dessverre ofte brytes ved et samlivsbrudd. Vi kan altså fastslå at fedre er svært viktige for den psykologiske, helsemessige og atferdsmessige utviklingen til barn. Derfor er det viktig å spørre seg hvordan dette viktige båndet bygges og hvordan det eventuelt kan brytes ned.
Men hvorfor er fedre så viktige for barns utvikling og trivsel?
William V. Fabricius og kolleger har de siste 20 år gått i dybden på dette spørsmålet og viser med systematisk forskning at barns opplevelse av at begge foreldre bryr seg om dem er grunnlaget for å oppleve trygghet! Måten barn oppfatter at en forelder bryr seg om dem er nøye knyttet til hvor mye tid de er sammen viser forskningen til Fabricius. Det gir dem svar på det viktige spørsmålet som angår emosjonell trygghet: «Kan jeg stole på at pappa og mamma er der for meg?»
Det samme gjelder faktisk spedbarn: De utvikler trygg eller utrygg tilknytning til hver av foreldrene. Det er viktig å understreke dette fordi det fremdeles eksisterer mye misoppfatninger særlig i rettssystemet om at spedbarn utvikler tilknytning til en primær foreldrefigur og at tilknytningen til den andre først utvikler seg senere. Dette har vært motbevist i lang tid, men forestillingene eksisterer fortsatt. Barn utvikler tilknytning til begge foreldre parallelt, og kvaliteten på tilknytningen avhenger av hvordan den enkelte er i stand til å gi stabil emosjonell trygghet til barnet. Når man undersøker familier finner man at det er like sannsynlig at spedbarn er trygt tilknyttet fedre som mødre, det avhenger av typen foreldreskap den enkelte kan gi.
Ifølge Fabricius er samværstid med og det å ha betydning for mødre er selvsagt viktig, men man finner at tid med og det å oppleve å ha betydning for fedre ofte er viktigere. «I mitt fagfelt, utviklingspsykologi og familiepsykologi har man stort sett ignorert fedre. Det finnes relativt få studier som inkluderer mødre og fedre. Når man finner noen oppdager man som regel at fedre har spesielt stor betydning. Det at tid med far betyr: «at far bryr seg om meg» er svært viktig for utformingen av samværsordningene og familiepolitikken.» (Ref 7, 8)
Det første man vil forvente å finne hvis det stemmer at Tid med far = Far bryr seg om meg, er at det må være en dose – respons relasjon. Det vil si mer foreldretid med far = sterkere oppfatning av at far bryr seg om meg. Og det er nettopp det man finner, en lineær dose-respons relasjon mellom samvær med far og barns oppfatning av at far bryr seg om dem.
Den vertikale aksen viser hvor mye de opplever at far bryr seg om dem, og den horisontale hvor mye tid de er sammen opp til 50%, og som man ser er det en nesten lineær sammenheng. Jo mere samvær jo sterkere opplevelse av at «far bryr seg om». Det er den første testen og hypotesen er bekreftet. (Ref.9)
Fabricius og kolleger finner også at utviklingen av trygghet i forhold til far også gjelder for spedbarn! Dette er nok uventet og kontroversielt i mange norske fagmiljøer selv om psykologene i FOSAP har moderert seg kraftig.
Fabricius sier: «Hvis det er riktig at samværstid styrker relasjonen til fedre vil man forvente at dette skjer også med spebarn, faktisk i enda større grad en senere, fordi fedre som mødre lærer hvordan å være foreldre gjennom å ivareta barnet både på dagtid og om natten. (Dette er det man på norsk kaller omsorgskompetanse, som er noe begge foreldre tilegner seg i samspill med barnet. Det er ikke medfødt men avhengig av oppmerksom tilstedeværelse med barnet). Det vil også tillate barnet å utvikle tilknytning til begge foreldre, så vi vil forvente varige effekter av foreldretid med spedbarn senere i livet. Og det er det vi finner!» (Ref 10)
De finner også at barnas trygghet blir bedre jo nærmere 50/50 samvær man kommer, og viktig er også at dette ikke bryter ned forholdet til mor!
Dette står i skarp kontrast til holdninger i Norge som er emosjonelt baserte på mors savn etter sitt barn og tolket som at barnet lider eller savner like intenst. Forskningen viser altså at dette ikke er tilfelle. Samværet med far går ikke ut over forholdet til mor og barnets trygghet!
Det neste er at hypotesen bør virke også for høykonflikt familier, og man finner at mer samvær med fedre gir en økt følelse av å bety noe for barnet. Vi ser at 30 % foreldresamvær med far i lavkonflikt familier gir barnet en opplevelse av å «bety noe for far» som krever 50% samvær i en høykonflikt familie for å gi samme trygghet i forhold til fedre. Så hvis noe, vil det være behov for økt foreldretid med fedre i høykonfliktfamilier. Vi snakker her selvfølgelig ikke om barnemishandling eller vold i hjemmet. (Ref 11)
Oppsummert:
«Vi finner at lite foreldresamvær med fedre truer langsiktig emosjonell trygghet i far-barn relasjonen. Mindre samværstid kan føre til at barn bekymrer seg for hvor mye far ønsker å være sammen med dem, og er spesielt utsatte for følelsen av «å ikke bety noe for far»
Vi finner også bevis for at ny politikk som oppmuntrer til lik foreldresamværstid vil aksepteres av befolkningen, vil bli oppfattet som velfungerende, og vil sannsynligvis ha sterk innflytelse på å redusere den unødige folkehelsekostnaden assosiert med brutte far-barn relasjoner.»
1. R.Bauserman, (2002):Child adjustment in joint custody versus sole-custody. Metaanalytisk oversiktsartikkel av 33 studier
2. P.R.Amato J.G.Gilbreth (1999): Metaanalyse av fars deltakelse i omsorg/overnatting
3. M.Lamb, J.Kelly: Improving the Quality of Parent-Child contact in separating Families with infants and young children: 4. Empirical research foundations
5. R.Warschak (2014): Social science and parenting plans for young children: A consensus report
6. L. Nielsen (2014): Shared physical custody: Summary of 40 studies on outcomes for children
7. Ibrahim, M.H., Somers ,J.A., Luecken, L.J., Fabrizius, W.V. & Cookston, J.T.(2017) Father-adolescent engagement in shared activities: Effects on cortisol stress response in young adulthood. Family psychology, 31, 485-494. doi.org/10.1037/fam0000259
8. Suh, G.W., Fabricius,W.V., Stevensen, M.W.,Parke, R.D., Cookston, J.T.Braver, S.L. & Saens, D.S. (2016) Effects of the interparental relationship on adolescens’ emotional security and adjustment: The important role of fathers.Developmental psychology 1666-1678. /dx.doi.org/10.1037/dev0000204 PMCID:PMC5117829
9. Fabricius, W.V., Sokol, K.R., Diaz, P. & Braver, S.L. (2012). Parenting time, parent conflict, parent–child relationships and children’s physical health. In K. Kuehnle & L. Drozd (Eds) Parenting Plan Evaluation: Applied Research for the Family Court (pp 188-2139 new York Oxford University Press
10. Fabricius, W.V. & Suh, G.W. (2017). Should infants and toddlers not have overnight parenting time with fathers? The policy debate and new data. Psychiology, Public Policy, and Law, 23, 68-84. doi.org/10.1037/law 0000/08
11. Fabricius, W.V., Aaron, M., Akins, F.R., Assini, J.J. McElroy, T. (2018). What happens when there is presumptive 50/50 parenting time? An evaluationn of Arizona’s new child custody statute. Journal of Divorce and Remarriage 59, 414-428
DEL 2. HVILKE OPPGAVER HAR FAR?
April 2022, ved spesialist i psykiatri Dag Furuholmen
Forfatter av boka «Mannen – Myter, Løgn & Sannhet»
Hva er dypest sett vår oppgave som fedre? Å bidra til barnets fysiske, psykiske og materielle overlevelse og trivsel er selvsagt, men hvilke dypere mål har vi for vårt samspill med barnet? Psykologien forteller oss at barn trenger speiling for å forstå hvilke kvaliteter de har, og for å gjenkjenne hvem de dypest sett er. Er vi ikke i stand til å speile barnet på en god måte, vil de vokse opp uten å erkjenne sine evner og sitt potensial. Et gjennomgangstema i terapirommet er fremdeles «far som ikke så meg, far som ikke anerkjente meg, far som aldri sa at han elsket meg».
Speiling handler dypest sett om vår evne til tilstedeværelse sammen med våre barn. Tilstedeværelse over tid er grunnlaget for å forstå dem, få kontakt med dem og forsikre dem om at «jeg er her for deg!». Dette er grunnlaget for en god tilknytning og for at barnets psyke har trygghet og ro nok til å utvikle sitt potensial i en god retning. Det hjelper barnet til å forme en sunn identitet og en følelse av å ha verdi i seg selv. Dette er også et viktig argument for å gi barn tilgjengelighet til fedre gjennom farspermisjonsordningen og ikke avspise dem med en redusert ordning som ikke gir barn og fedre tid nok til å utvikle trygghet, fortrolighet og omsorgskompetanse slik at det blir en reell og god tilknytning mellom far og barn.
Magien i tilstedeværelse
Tilstedeværelse er som sagt helt sentralt i godt farskap. Det handler selvfølgelig om tid, men også om en åpenhet og en undersøkende nysgjerrighet både på seg selv og på barnet. Det handler om å kjenne hva som skjer i deg i samspillet med barnet, og å sanse hva som skjer i barnet. Dette er en ferdighet som er sterkt undervurdert og ofte ikke helt forstått, selv om vi nå vet at speilnevroner er viktige i samspillet, og at det å vise empati med barnet er med på å utvikle dets empatiske evner. Tenk bare på hva det gjør med deg som voksen når den du elsker gir deg sin fulle oppmerksomhet og tilstedeværelse. Følelsen av åpenhet, kontakt og intensitet, og ikke minst aksept, er av enda større betydning for barnet ditt.
Lek
Ifølge R.D. Parke 1. er lek antakelig det mest betydningsfulle bidraget fra far. Fedre synes å legge mer vekt på lek enn omsorg. Fedres lek er mer fysisk stimulerende og har i seg mer utfordring, initiativ og selvstendighet. Den karakteriseres som robust, spontan og kreativ, uten mannsrollens tradisjonelle nøkternhet og logikk, og den oppleves som mer spennende. Det er påvist at fedres lek har effekt på mestring av følelser så vel som på intellektuell utvikling, og er sterkt motivasjonsskapende. Fedre som engasjerer seg aktivt, får kreative barn. Der fedre i større grad ser på TV og leser avisen, er barna mindre engasjert i utforskende aktiviteter. Leken er særlig viktig for utviklingen av selvkontroll.
En større amerikansk undersøkelse som gikk over 26 år, viste at skillet lek/omsorg er kunstig. Undersøkelsen ble nylig oppsummert med et resultat som de tre ansvarlige forskerne karakteriserte som ganske overraskende: Den viktigste faktoren i barndommen når det gjaldt utvikling av empati, var fedrenes engasjement i omsorgen. Barna med fedre som hadde brukt mye tid på dem, laget mat til dem, badet dem osv., ble mest empatiske som voksne. Som fedre er vi viktige forbilder ikke bare i lek og hvordan vi utfører praktiske oppgaver, men også når det gjelder holdninger som utøvelse av grensesetting og trøst.
Å utvikle empati
Empati er grunnlaget for etikk og mellommenneskelig moral. Barn må lære å gjenkjenne empati. Evnen til empati er nedlagt i speilnevronene i hjernen, men hvis barn ikke opplever empatisk speiling i praksis, vil denne delen av bevisstheten ikke utvikle seg som den skal. Det viktigste i denne læringen er at vi som foreldre viser empati både overfor barnet og overfor andre mennesker. Å lære riktig atferd uten å oppleve empati vil aldri føre til en dyptfølt forståelse av andre.
Likevel må vi også lære dem til å tenke empatisk, eller ta perspektivet til en annen 2. Denne læringen er en del av en gradvis utvikling og modning av kognitiv empati, som foregår i 5–10-årsalderen: «Hvordan tror du dette hadde vært for deg, ville du likt det? Hva tror du han trenger når han slår seg?»
Og vi må kanskje holde dem litt fast i opplevelsen, slik at de ikke stikker av mentalt før de oppdager hva som skjedde med den andre når de kastet sand i øynene på ham eller henne. Like viktig er vår egen håndtering av sinne, motsetninger og egne grenser. Dette ser vi med all tydelighet hos gutter som mangler en farsfigur som kan vise dem hvordan de skal hanskes med aggresjon på en god måte.
Barn trenger fars evne til medmenneskelighet og til å tilgi og trøste. De trenger at far svarer på deres behov med varme og forståelse.
Fiendtlighet i hjemmet er en katastrofe for barn. De blir gående som på nåler og setter livet sitt på vent til mor og far blir «snille igjen». En kjærlig far kan gjenopprette følelsen av verdi og verdighet hos et barn som føler seg fortapt og ensom. Han bør ikke bare overlate denne arenaen til mor. Gjennom å komme i kontakt med vår medmenneskelighet og tilstedeværelse kan vi bli mer sensitive og empatiske i stedet for reaktive og regelorienterte.
Å lære ansvar og frihet
Å lære barn disiplin må handle om hvert enkelt barns spesifikke behov, ikke bare om våre ideer om hva som er riktig og galt. Tvang til underkastelse skaper ikke selvgående og selvstendige individer. Forrige generasjons fedre hadde ofte en avstraffende og autoritær stil, noen ble utnevnt av mor som familiens bøddel gjerne etter jobb. Det var ikke noe tema å ta barnet på alvor og diskutere og skape forståelse, slik de fleste vil utøve farsrollen i dag. Vi står like fullt overfor et dilemma. Klokskap og selvkontroll utvikles over tid gjennom internalisering av ytre påvirkning. Hvis du lar være å stille krav og sette grenser for barnet ditt, er du er med på å utvikle en sosial taper.
Evne til ansvar gir evne til frihet! Dette er et utsagn fra boken «Fellesskapet som metode» om behandling av rusmisbruk 3., men det har gyldighet også for barneoppdragelse. Vi må vite noe om hva de er i stand til å mestre, før vi gradvis slipper tak i vårt eget ansvar for dem. Et hovedmål for fedre må være å skape selvstendige barn. En av måtene barn lærer om dette på er ved å kopiere hvordan vi foreldre forholder oss til ansvar og personlig selvstendighet, både i familien og i samfunnet. Vi kommer ikke utenom dette speilet. En god leveregel kan være «walk the walk and talk the talk»… at vi går foran som gode eksempler i praksis og leve som vi preker, spesielt overfor våre barn.
Barn trenger å trene seg på å overholde regler, slik de trener på andre ferdigheter. Når de mestrer det uten vanskeligheter, har de utviklet en selvkontroll som gir dem et grunnlag for å følge sin egen dømmekraft i fremtiden, og ikke la seg drive med av andre. Det er åpenbart at måten vi lærer barnet selvdisiplin på, må handle om utvikling av deres egen vilje, ikke om underkastelse og utslettelse av barnets vilje. Målet er ikke å styre barnet, men å hindre at barnet blir impulsstyrt og uten kontroll i livet. De fleste aktiviteter som barn ønsker å lære seg, og alle mål de ønsker å oppnå, handler også om evne til selvkontroll, enten de vil lære å spille et instrument, bli bedre i en idrett eller lære å regne.
Vi som fedre må utvikle våre evner til å hjelpe, yte motstand, gi veiledning, konfrontere, rose og sanksjonere på en god måte. Amerikanere bruker uttrykket «tough love» (tøff kjærlighet) om denne formen for fast grensesetting. Det springer ut av en forståelse og omsorg for barnets beste, i motsetning til harde, uforsonlige regler og grenser fra en reaktiv og straffende far.
I tillegg må alle former for grenser og regler og håndheving av disse være alderstilpasset. En femåring som blir rasende fordi han ikke får iskrem i butikken, trenger en annen type fasthet enn en ungdom som ikke kommer hjem som avtalt om natten. Samtidig må vi opprettholde kontakten og dialogen med barnet og være interessert i og nysgjerrig på hva barnet tenkte da han eller hun unnlot å følge reglene i familien. Oppgaven vår er å vedlikeholde kontakten, trivselen og samholdet mellom familiemedlemmene og ta det ansvaret og de anstrengelsene som skal til for å lykkes.
Den viktigste dyd for Confucius er å kunne forholde seg til andre mennesker på en god måte. «Vær et eksempel, ikke bedriv disiplin. Se dyd som et mål for din mentalitet. Dette vil skape rake sønner og døtre som ikke bare er lydige, men genuint moralske.»
Han anbefaler selvkultivering og forbedring av fedre framfor avstraffelse av sønner4.
Man kan konkludere (Fields) med at omsorgskompetanse ikke er en kjønnsavhengig egenskap, men et resultat av erfaringslæring som erverves gjennom daglig samspill med barnet 5.
Det å bli far er en prosess, en gradvis overgang der våre nye handlinger og ord er med på å skape en ny virkelighet. Menn bygger opp sin identitet som far gradvis og på sin egen måte og forhåpentlig med et positivt, meningsbærende innhold. De definerer sin farsrolle med mye større frihet og ofte med større entusiasme enn menn gjorde for bare et halvt århundre siden. Dette er definitivt et tegn på en ny forståelse av det å være mann. Men da må de også tilbringe tid med barnet sitt. Uten dette samspillet, som også kvinner trenger for å bli mødre, forblir farsrollen en ukjent størrelse.
Man kan se på det å bli far som en egen utviklingsfase for mannen. Den er med på å transformere ham og livet hans, inklusive hans selvbilde, seksualitet og helse.Mange menn opplever at farskap gir dem en ny og dypere mening i livet. De kjenner en ny type mandighet og voksenhet som handler om å kunne overskride sin egoisme og greie å leve i forpliktende relasjoner og være stødig og pålitelig som mann og far. Ansvarlig overfor den du lever sammen med og de barna dere har sammen, og ansvarlig i en større sammenheng; overfor lokalsamfunn og storsamfunn.
Teksten er i hovedsak hentet fra boka Mannen – Myter, Løgn & Sannhet (Cappelen Damm 2015) D.Furuholmen, T. Usatynski
1.Fatherhood, Harvard university Press ,1996
2. Lawrence Kolberg’s stages of moral development)
3.D. Furuholmen, A. Schcanche Andresen: Fellesskapet som metode, Cappelen Damm 2007
4. Lon S. Nease & Michael W. Austin: Fatherhood, Philosophy for Everyone. The Dao of Daddy, Wiley-Blackwell 2010
5.B. Hareide, J. B. Moe: Informasjon og veiledning til fedre. Bufetat.no, 2006
DEL 3. HINDRINGER FOR FEDRE
April 2022, ved spesialist i psykiatri Dag Furuholmen
Forfatter av boka «Mannen – Myter, Løgn & Sannhet»
Det verserer mange myter rundt fedres forhold til sine barn. En vanlig myte er at de bare stikker av og ikke bryr seg om barna, en annen er at de er egoister som bare tenker på seg selv og sine egne behov og derfor vil ha tilgang til barna sine. Forskning viser at ingen av delene stemmer bortsett fra kanskje i enkelthistorier. Som vist i Del 1 er det barna som har behov for en far. I 2008 ble det beskrevet i en NOU 1. at 62% av fedre gjerne ville hatt mer samvær med barna, og man må regne med at dette tallet har økt i vår likestilte tid der fedrene tar langt mer del i barnestell og oppdragelse.
Kjønnsforskeren Jørgen Lorentzen skriver: «Under industrialiseringen mister fedrene noe av sin selvfølgelige tilknytning til hjemmet, samtidig som den ideologiske dyrkningen av moderskapet økes. Fars rolle blir familieforsørger og i mindre grad familiedeltaker. Vi beveger oss inn i husmorens tidsalder, og hun var idealet for kvinnelighet helt fram til 1970.» Andelen husmødre var i 1960 helt oppe i 55 %. Lorentzen snakker om en fortrengning av fedrene fra hjemmet både gjennom politikk og kulturelle virkemidler. «Husmorsamfunnet ga ingen plass for mennene til å være en aktiv far i familien, og det fikk konsekvenser for fedrenes forhold til barna.» 2 .
Noe av denne holdningen henger dessverre ennå igjen, særlig representert ved morspresumpsjonen, mor som den naturlige og primære omsorgspersonen for barnet. Dette viser seg også i mange fagfolks holdninger i dag. Dette synet bygger på forskning fra 50-60-tallet med dr. John Bowlby, som i sin tilknytningsteori utelukkende så på far som en støtte for mor og unnlot å undersøke barns tilknytning til fedre.
Mary Aisworth som utforsket Bowlby’s teorier i praksis fant faktisk at 30% av mødrene ikke evnet å skape trygg tilknytning til barnet sitt. Dersom man tar dette inn over seg forstår man hvor viktig det er med to foreldre! Men også hvor viktig det kan være med besteforeldre fra begges familier. Slik barnevernet fungerer i dag settes det gjerne inn store ressurser for å hjelpe en problemfylt mor mens man sjelden satser på far og hans familie.
Det er viktig å merke seg at én av fire menn er barnløse når de er rundt 40 år, og at 40 % av norske fedre ikke bor sammen med sine barn. Loven sier at det er den som har omsorgen, som har siste ord i spørsmål om barnehage, hvor i landet barnet skal bo, og andre større avgjørelser. Dette betyr at det i en stor overvekt av sakene er mor som har full råderett over barna, og at far bare blir hørt hvis mor vil. Menns hjelpeløshet overfor mors sabotering av samvær gis fremdeles liten oppmerksomhet og fører til få reaksjoner i rettsvesenet. Det er nesten utrolig at dette er politisk gangbart i vår tid.
Men en av de viktigste hindringer for å være en god far er etter min mening en manglende bevissthet om egen betydning. Vi ser ofte menn som holder seg i bakgrunnen, føler seg klønete og lar samlivspartneren kritisere dem for deres tilkortkommenhet. Man ser også menn som lar seg avvise av barnet, uten å forstå at deres jobb er å stå støtt og ikke la barnet få en slik destruktiv makt over en voksen mann. Ofte er det menns egne erfaringer med en fjern eller på annen måte dysfunksjonell far som ligger til grunn for slike holdninger. De har ikke noe godt forbilde å lene seg på, og har minner om egne fedre som legger seg som skygger mellom dem selv og barna. Det har vært mye snakk om hvordan kvinners konflikter med mor kan aktiveres og gjentas når de får egne barn, men dette er like sant for menn i farsrollen.
I mine mannssamlinger (2003-2018) 3. arbeidet vi blant annet med det vi kaller farslinjen i familien, og så på hvordan karaktertrekk og konflikter går igjen i flere ledd som en arvesynd, helt fram til det leddet hvor en mann tar ansvar og tar et oppgjør med sine destruktive mønstre.
Jeg vil sterkt fremheve hvor viktig det er for fedre av å ha kjennskap til seg selv og sine emosjonelle triggerpunkter, sine sterke og svake sider. De bør bevisst arbeide med ikke å bli reaktive sammen med barna sine. Vår indre kritiker er en viktig del av denne arvesynden. Jeg må henstille så sterkt jeg kan om at du ikke fører denne dårlige arven videre til dine barn, og kritiserer, fordømmer og avviser dem med samme tonefall som du selv ble utsatt for. Uten vilje til selvrefleksjon risikerer du å repetere mye uforløst fra din egen oppvekst!
Selv om kvinner vanligvis er positive til mer mannsinnsats på hjemmefronten, er det også en del motstand fra kvinnehold. Utad kreves det at mannen skal stille mer opp, men det er ikke alltid like lett for ham å få slippe til i praksis. Han møter ofte forventninger om at saker og ting helst bør gjøres slik hun alltid har gjort dem. Også den moderne kvinne definerer hjemmearenaen i høy grad som sin egen. Vi kan se en tendens til at kvinner vil ha i både pose og sekk. Dagens kvinne er for likestilling i arbeidslivet, men er hun ikke like villig til å gi fra seg innflytelsen i hjemmet. Dette gjelder også i stor grad det man snakker om som det 3. skiftet. Et flertall av kvinner vil i praksis helst bestemme planene for familien. I en undersøkelse fra 2000 var bare 13 % av de spurte kvinnene interessert i å overlate mer av ansvaret for «AS Familien» til mannen.
Fravær av far
I USA var det i 2005 13,6 millioner enslige foreldre med barn, hvorav 84 % var kvinner. 51 % av alle amerikanere vil leve deler av livet bare sammen med mor. I Europa er tallene litt lavere, Tyskland 39 %, Finland 26 %, Spania 15 %, Italia 11%. Det er stor enighet om at fravær av far er negativt både i oppveksten og for barns senere utvikling som ungdommer og voksne. Fravær av fedre har en negativ effekt på helsen og evnen til problemløsning hos førskolebarn. Det hemmer barns tilpasning og skoleprestasjoner, og påvirker selvbildet og stressnivået blant studenter i negativ forstand. Som voksne tjener de mindre, har dårligere fysisk og mental helse og skiller seg oftere. I tillegg møter gutter en feminisert barnehage, skole og hjelpeapparat. Det betyr at det er en mangel på gode mannlige rollemodeller der ute for gutter, og foreløpig er det dessverre liten politisk vilje til å kompensere for dette i kjønnssensitive yrkesgrupper. Dette gjør fedre ennå mer uunnværlige både for sønner og døtre!
Resultatene av denne forskningen står i skarp kontrast til vår vanemessige tenkning rundt mor barn forholdet, som av mange sees som den primære enheten. Til og med Barnevernet som man skulle tro var oppdaterte på hva som er bra for barn holder seg med en gammel vanetenkning der de nærmest er innstilt på å sjalte ut plagsomme fedre så fort som mulig. Doktorarbeidet til Anita Skårstad Storhaug fra NTNU om «Barnevernets forståelse av farskap» (2015) viser dette med all tydelighet. Hun finner:
- •Fedrene formidler opplevelser av å ikke bli hørt i forhold til sine meninger om hva som er best for barnet
- •de blir møtt med holdninger om at det er mødre som er den viktigste omsorgspersonen.
- •I tilfeller hvor far uttrykker bekymring for mors omsorgsevne, opplever fedre at bekymringene ikke blir tatt på alvor
- •Barnevernsarbeidere formidler en kjønns-essensialistisk forståelse av foreldreskap, hvor mødre og fedre blir tilskrevet ulike medfødte egenskaper
- •En dominerende forståelse er at relasjonen mellom mor og barn er mer selvfølgelig og naturliggjort enn farbarnrelasjonen
- •Det er liten bevissthet om negative konsekvenser av å utelate fedre. Det er i det hele tatt lite faglig refleksjon knyttet til barnevernets praksis med fedre.
- •Den offisielle ideologien sier det er viktig å involvere fedre, men praksis viser det stikk motsatte
- •Far vurderes ikke som en voksen med en viktig rolle overfor barna sine, heller ikke i de sakene han har foreldreansvar og bor sammen med barnet.
- •Mors beskrivelser tillegges stor vekt. Hvis hun framstiller far i et dårlig lys, tar saksbehandler gjerne hennes ord for sannhet og velger å ikke kontakte ham.
- •Saksbehandlere har mange argumenter for å kvittere ut far. Han får for eksempel beskjed om å flytte ut fordi barnevernet mener mor da har større sjanse for å beholde omsorgen for barnet.
- •Når far så har flyttet ut, forholder ikke lenger barnevernet seg til ham.
Hvis vi ser på hvordan virkeligheten i Norge ser ut finner vi at fedre etter samlivsbrudd ganske lett lar seg sjalte ut. Barnelovens § 36, 2. ledd sier at om det er konflikt skal barnet plasseres hos en av foreldrene, i vanlig praksis hos mor. Det vil også si at mor står fritt til å konstruere opp konflikt og tjene store summer på denne strategien. Loven er med andre ord konfliktdrivende. Dette er en hovedgrunn til at MannsForum har varslet gruppesøksmål mot NAV og deres tolkning av loven som belønner samværssabotasje ved kun å ta hensyn til utøvd samvær ikke til avtalt samvær.
Loven har også et galt utgangspunkt, slik William Fabricius har vist i sin forskning, nemlig at barnet for enhver pris må skjermes fra konflikt mellom foreldre. Det er riktignok uheldig for barn å oppleve konflikt mellom foreldre, men det skaper slik ennå mer utrygghet å miste kontakten med far, med mindre far er voldelig eller omsorgsudyktig. De fleste fedre som skilles er vanlige nokså sunne menn med stor omsorg og kjærlighet for sine barn.
- En illustrasjon fra svenske domstoler viser hvordan dette økonomisk drevne konfliktnivået økte når svenskene innførte tilsvarende lov som §36, 2. ledd. En 237% økning av konflikter i domstolene fra 2005 til 2017.
- I Norge hadde man I 2014 behandlet norske domstoler 2700 saker
- I samme år ble 2600 barn avhørt om vold og overgrep
Skilsmisser:
Kvinner tar initiativ til to av tre samlivsbrudd. Etter samlivsbrudd blir barna boende hos mor i 66% av tilfellene, og far i bare 8 % av tilfellene. I 24 % av tilfellene blir barna boende hos både mor og far (delt bosted),
Samvær med barn: Ca. 40 000 fedre får ikke se sine barn en vanlig måned, delvis pga. samværssabotasje.
Senskader hos barn: 20 -30 % av alle barn som opplever at foreldrene går fra hverandre utvikler psykiske problemer som preger dem resten av livet. Dette gjelder særlig gutter.
En undersøkelse av skandinaviske fedres erfaringer etter samlivsbrudd (Nordic Fathers 21) viste bl.a. følgende funn:
- 80 % av fedrene hadde opplevd kjønnsdiskriminering fra familie, barnevern og domstoler.
- 80 % hadde opplevd diskriminering på området Bosted og samvær og 66% i offentlig saksbehandling.
- Diskrimineringen hadde i alvorlig og betydelig negativ grad påvirket forholdet til barna 70 %, tilliten til autoriteter 77 %, psykisk trivsel 71 %
og 62 % økonomisk situasjon. 30 % hadde slitt med selvmordstanker.
Skilsmisser resulterer i dårligere far-barn relasjoner hos 35% av barn. Paul Amato fant at dette var det som hadde den største effekten på barn etter skilsmisse. 4. En slik effekt som angår så mange barn burde generelt sett resultert i tiltak og ny lovgivning, men faktum er at forskere inntil nylig har ignorert å studere far- barn relasjonen. Det er vanskelig å vite den eksakte årsaken til dette, men det henger sannsynligvis sammen med at fars rolle i hovedsak har vært betraktet som økonomisk.
Politisk i Norge nå ser det dessverre ut som vi nå igjen er på vei tilbake til morspresumpsjonen. Kvinner tar ut ulønnet permisjon, noe som straks defineres som en urett, og som bør ha til følge at far barn relasjonen og tilknytning til far skal avspises med 10 ukers permisjon i stedet for 15. Til og med psykologforeningen vurderer å gå mot tredelingen. De opptrer dermed mer som en kvinnerettighetsorganisasjon enn som en fagorganisasjon som bygger sine meninger ut fra faget og barns reelle trygghetsbehov.
Teksten er delvis hentet fra boka Mannen – Myter, Løgn & Sannhet (Cappelen Damm 2015) D.Furuholmen, T. Usatynski
1. NOU 2008: 9. Med barnet i fokus
2. Fra farskapets historie i Norge 1850–2011, Universitetsforlaget 2012
3. «Menn som vil videre», D. Furuholmen & E. Balavoine
4. Amato P. 2003 Reconciling divergent perspectives: Judith Wallerstein, quantitative family research, and children of divorce. Family Relations. 52. 332-339.
Les også:
mannsforum.no/en-giftig-barndom-skader-barn/
Les også: