«Mørke skyer. Ensomheten ligger og venter bak dørene til leiligheten min, som er min backstage. Her kan jeg 100 prosent være meg selv og kjenne på følelsene som er i meg. Jeg føler jeg står nederst ved et fjell. Skyene dekker himmelen, tåka legger seg, og jeg vet ikke hvor stien starter. Jeg er en fare for meg selv. Jeg er min egen største trussel.»
Av: Magne Hagberg. Journalist
Disse ordene skrev Kristoffer Relling en gang ned i et brev, da han ikke klarte å dele tankene med pårørende. Dette var i en periode da han ikke ønsket å leve lenger. Hans historie handler om mørke, men også om håp. Den handler om hva det vil si å være pårørende, og hvorfor stillhet kan være langt farligere enn de vanskelige ordene. Relling har reflektert mye rundt dette.
Kristoffer Relling er medvirkende til serien «Takk for praten», en samtaleserie produsert av LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Selv har han også en sterk historie, som han nå velger å dele med MannsForum. Følgende sitater er basert på kronikken til Relling.
Livet som raste
– I august 2019 gikk jeg fra å være aktiv småbarnspappa med eget firma til å bli lam fra nakken og ned på et øyeblikk, forteller Relling.
Det var en ulykke på Leos Lekeland som endret alt. Seks måneder på Haukeland sykehus fulgte. Han kom seg ut av rullestolen, men livet ble aldri det samme med 40 prosent medisinsk invaliditet og skjulte skader. Han følte på både tap av identitet og at livsgnisten forsvant.
– Så kom alt på en gang: Jeg mistet firmaet jeg hadde bygd opp. Pandemien traff og jeg tapte rettssaken mot Leos Lekeland.
Relling forteller at han kunne trene seg tilbake fra det fysiske, men at det vanskeligste var tapet av seg selv. Og midt i dette hadde han lett tilgang på medisiner.
– Jeg ønsket egentlig ikke å dø, men jeg orket ikke å leve slik jeg hadde det. Det ble en farlig kombinasjon. Resultatet var fire selvmordsforsøk. Fire ganger sto jeg på kanten. Og fire ganger overlevde jeg.
Avstanden og stillheten
Og når livet rakner på denne måten, rammer det ikke bare den det gjelder. Relling presiserer at det rammer alle som er rundt også.
– Jeg opplevde at mange trakk seg unna. Ikke fordi de ikke brydde seg, men fordi de ikke visste hva de skulle si eller gjøre. Og jeg trakk meg unna dem. Jeg ville ikke være til bry.
Relling forteller at pårørende så at han forandret seg, men at ingen av dem fant ordene. Han sier at de ikke turte å spørre, og at han ikke turte å dele. Mellom dem vokste stillheten. Og stillheten var mye farligere enn de vanskelige ordene kunne vært.
Den indre konflikten
Relling tror at man som pårørende, kanskje ser at noe er galt, men at den som sliter gjerne sier at alt er bra.
For Relling var det enklere å late som alt var greit, enn å la sønnen, familien eller vennene bære enda mer bekymring.
– Men på innsiden raste det, og jeg ble min egen verste fiende. Å leve med en indre konflikt er å leve med to virkeligheter samtidig. På utsiden ser du fungerende ut. På innsiden kjemper du en kamp på liv og død. Denne avstanden gjør at både den som sliter og de som står nærmest, blir stående alene i stillheten, forteller Relling.
Pårørende holdes utenfor
– Jeg har ofte spurt meg selv: Hva kunne vært annerledes? Jeg tror mine pårørende kunne hjulpet meg mer dersom de hadde hatt mer innsyn i prosessene rundt behandlingen. I stedet ble de holdt utenfor. De ble stående på utsiden og gjette seg fram.
Som følgende av dette, blir spørsmål hvordan man kan hjelpe hvis man ikke får vite hva som egentlig skjer. Relling mener systemet i dag gir pårørende en svært begrenset rolle.
– Men når du er så syk og destruktiv at du ikke klarer å ta vare på deg selv, er det livsviktig at de som står nærmest får større innflytelse.
Vendepunktet
– Jeg ble lenge ikke trodd. Jeg var ikke «syk nok». Det måtte fire selvmordsforsøk til før noen forsto alvoret. Vendepunktet kom da jeg møtte Haugelandsenteret. For første gang ble jeg sett. De skjønte at jeg trengte hjelp, selv om jeg sto utenfor systemet. De tok meg på alvor.
– Men spørsmålet gjenstår: Skal det virkelig måtte gå så langt? Skal mennesker måtte stå på kanten før de blir trodd?
Veien tilbake
– I dag er forholdet til mine nærmeste annerledes. Dypere. Sterkere. Mer ærlig. Jeg har lagt bort stoltheten og våget å si hvordan jeg egentlig har det. Det har skapt trygghet hos dem – og hos meg.
Likevel vet Relling at kampen ikke er over. Han vet det må ha vært vondt for sine foreldre å vite at de ikke kunne redde ham.
– Ingen foreldre ønsker å se barnet sitt kjempe for å klare hverdagen.
Håp og fellesskap
– Det som snudde alt, var fellesskapet jeg fant i LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Der fikk jeg bruke mine erfaringer til å gjøre en forskjell.
I dag jobber Relling med BRYSOM-kampanjen, som handler om nettopp dette: Å tørre å bry seg. Å tørre å være brysom.
– For du er aldri til bry når du bryr deg, presiserer Relling.
Stillheten må aldri vinne
– Jeg lever i dag fordi jeg til slutt våget å åpne meg – og ble møtt med forståelse, ikke fordommer. Jeg ble møtt med løsninger, ikke avvisning. La oss skape et samfunn der vi aldri lar stillheten vinne.
Han mener vi må tørre å stille spørsmål, selv når vi er redde for svaret. Samtidig må den som sliter gi de pårørende den plassen de fortjener.
– For stillheten kan ta liv. Ordene kan redde, avslutter Kristoffer Relling.
Trenger du noen å snakke med?
I kamerathjelpen har flere tatt kurset OPS – oppmerksom på selvmordstanker. Flere har og tatt kurset Førstehjelp ved selvmordsfare. Gode hjelpere treffer du på telefon 33 33 70 00, eller på epost [email protected]
Man kan også ringe Kirkens SOS på telefon 22 40 00 40, Mental helse på telefon 116 123. Ved mistanke om, eller akutt selvmordsfare, ring 113.