Foto: Shutterstock
Her trykker vi tredje leserinnlegg til Mannsforums skrivekonkurranse i 2022.
Les mer om skrivekonkurransen her:
Likestilling – Hvordan er det å være gutt og mann i Norge i 2022?
Les alle leserinnleggene her:
Nr 1 Pappa uten håp
Nr 2 Hvorfor jeg hater meg selv
Nr 3 Omsnuing av vold; hennes “plan B”
Nr 4 Et ødelagt liv
Nr 5 Arbeidssøkeren
Nr 6 Den viktigste tiden i livet
Mann 50
Dette er min historie om hvordan jeg ble utsatt for ondskapsfulle og kalkulerte handlinger jeg var helt uforberedt på. Det verste ved det hele, er at både hjelpeapparatet og rettssystemet ser ut for å legge til rette for slike handlinger.
Historien handler om mitt ekteskap som endte med brudd, men også om mitt liv som far. Jeg må først si litt om hva som førte til at jeg ikke orket mer. For mens vi var gift, ble jeg flere ganger utsatt for selvmordstrusler. Det skjedde før vi fikk barn, og hun kom med truslene om jeg utfordret henne i å møte meg i behovet for å prate. Hun var svært innadvendt, og vi hadde aldri noen gode og nære samtaler. Om jeg forsøkte å prate om noe emosjonelt, så hadde hun mange giftige strategier for å unngå meg.
Til tross for at samlivet fungerte dårlig, så ble det to barn. Jeg tenkte at som foreldre måtte vi jo kommunisere og være oppmerksomme på hverandres behov. Men hun fortsatte med å ignorere meg, med passiv aggresjon, forlate rommet osv. Selv om vi hadde barn, så ble hennes fiendtlige holdning til meg stadig sterkere. Om jeg på ny utfordret henne til fortrolige samtaler, ble truslene om selvmord byttet ut med at hun kom til å ta med seg barna og forlate meg.
Dette ble en uutholdelig situasjon jeg ikke hadde forutsett. Uansett, min jobbsituasjon var slik at jeg hadde anledning til å ta meg av barna. Det var jeg som kjørte og hentet dem i barnehagen hver dag. Aldri hun. Hun valgte å jobbe så mye som mulig, også kvelder, helger, ferier og røde dager for å tjene mest mulig penger. Det skulle vise seg at hun lurte unna flere hundre tusen, men det oppdaget jeg ikke før etter bruddet. Siden hun tok enhver godt betalt ekstravakt som bød seg, så ble jeg mye alene med ungene. Det gikk veldig fint. Og etter hvert som de ble større, men fremdeles var barnehagebarn, tok jeg dem med på svømming, ski, aking, fisketurer, besøkte venner osv. Jeg laget også mat, sto for morgenstell og kveldsstell, og merket at de ble mye sterkere knyttet til meg enn sin mor. Da jeg forsøkte å få henne til å gjøre noe sammen med barna, bare hun og dem, slik at hun fikk bedre relasjon til ungene sine, så ble hun sint. Jeg måtte jo forstå at hun trengte å hvile.
Jeg bestemte meg for å kontakte barnas fastlege, som også var hennes fastlege, for et møte om vår vanskelige situasjon. Der tok jeg opp både truslene hun hadde kommet med og vår dårlige kommunikasjon. Fastlegen fortalte henne at dette var noe hun måtte forstå alvoret i, og at hun bidro til bedre samtaler om oss og barna. Fastlegen henviste oss videre til familievernkontoret. For å gjøre denne delen av historien kort, så førte verken møtene med fastlegen eller samtalene hos familievernkontoret til noen erkjennelser fra hennes side. Alt bare fortsatte som før, og jeg holdt ut.
Etter nok et år bestemte jeg meg for å be om hjelp fra kommunens familie team. Agendaen var den samme, og det handlet om min ensomhet, hennes avvisningsstrategier, trusler, hennes manglende involvering i barna og prioritering av jobb. Jeg ba også om at hun hadde alenesamtaler. Jeg ønsket virkelig at hun fortalte hva som plaget henne. Men heller ikke disse samtalen førte til noe, så jeg erkjente at det var nytteløst å fortsette. Jeg sa derfor på den siste felles samtalen at jeg ikke orket mere. Hun på sin side kom ikke med så mye som en antydning om at jeg var krenkende eller voldelig, og sa flere ganger at hun ønsket å fortsette samlivet med meg, men hun viste ingen tegn til å erkjenne hva det handlet om. Derfor var også min beslutning endelig. Det var slutt!
Vi hadde ganske raskt et obligatoriske møte på familievernkontoret for å avklare bosted og samvær. Jeg for min del var veldig tydelig på at jeg ønsket 50/50-samvær og at vi måtte hjelpe hverandre slik at belastningen for barna ble minst mulig. Jeg la opp til en konstruktiv samtale. Hun på sin side fokuserte på seg selv og at barna skulle bo hos henne. Det ble ingen avklaring, derfor ble det avtalt et nytt møte. Men dette møtet ble det aldri noe av…
En ukes tid senere ble jeg oppringt på veg hjem fra jobb. Det var en advokat som forklarte at barna og deres mor befant seg på et trygt sted, så jeg trengte ikke å hente i barnehagen. Hva var det som skjedde? Telefonsamtalen var som et lyn fra klar himmel, og var fullstendig lammende. Det skulle altså vise seg at hun hadde tatt med seg barna på krisesenter og beskyldt meg for psykisk vold og noe fysisk vold. Det var en uvirkelig situasjon, for en slik handling var fullstendig utenfor min fatteevne. Men etter å ha summet meg, og pratet med en advokat, så forstod jeg at dette var hennes «plan B». Hun tok med barna og konstruerte en historie om meg som voldelig. Hensikten var å ta regien på det som videre skulle skje, og for å få full omsorg ved å spille meg ut over sidelinjen med påstander om meg som en voldelig person.
Dette ble starten på en ny periode som fremdeles pågår i rettssystemet, flere år etter brudd. For jeg nekter jo å godta hennes falske anklager og hennes hensynsløse fremgangsmåte. Hun hadde absolutt ingen grunn for å gjøre som hun gjorde. Det var rett og slett ondskapsfullt. Derfor begynte min kamp for meg og barna, og mot hennes løgner. For hun hadde forregnet seg på en rekke viktige områder. For det første, så hadde hun ikke forstått betydningen av å bygge relasjonen til barna. Hun må ha sett på dem som sin eiendom, og at hun hadde like sterk tilknytning til dem som meg. For det andre så hadde hun ikke forstått at samtalene med fastlegen, familievernkontoret og kommunens familie team var dokumentert og journalført. Alle møtene var mine initiativ, og temaet var hennes trusler og langt på vei det som må kunne defineres som psykisk vold mot meg.
Etter noen uker klarte jeg ved hjelp av advokaten å få til en avtale om 50/50-samvær. Jeg kjørte til krisesenteret og hentet ungene, og det var et fantastisk gjensyn. De så seg ikke tilbake etter at de satte seg inn i bilen min. Men siden det var beskyldninger om vold, så var barnevernet involvert. I samtaler med dem, opprettholdt hun anklagene mot meg og krevde ungene 100%. Hun begynte så å planlegge bytte av barnehage og skolekrets, og hun forsøkte å bytte barnas adresse til sin. Parallelt med dette så utviklet ungene raskt en negativ adferdsendring. Særlig eldstemann ville ikke til barnehagen, og han var fra seg av redsel da jeg leverte ham om morgenen. Og når mor skulle hente ved samværsbytte, så var ungene helt utslått. De motsatte seg å bli med henne hjem, og de måtte lokkes med kosebamser og bøker som de kunne få med. Hjemme hos meg var alt fint, bortsett fra morgenene frem mot samværsbytte og levering i barnehagen. Det ble verre og verre, og barnevernet beskrev det som retardert utvikling. Avdelingslederen sa at om jeg gikk til barnefordelingssak, så ville jeg vinne. Og barna hadde også fortalt til barnehagen at de ville være hos meg. Men jeg ante ikke hva en barnefordelingssak ville innebære, og jeg trodde jo på at alt lot seg løse med fornuft.
Det gikk som det gikk, og barnas dårlige utviklingen førte til et krisemøte hos barnevernet, og en ny samværsavtale ble inngått. Fra nå av skulle ungene bo hos meg alle hverdager, og kun annenhver helg hos mor. Dette førte sakte, men sikkert til en positiv endring. Eldstemann som skulle begynne på skolen, fikk et fantastisk skoleår. Yngstemann, som byttet barnehage til en ved siden av skolen, fikk et fantastisk år i ny barnehage. Alt så lyst ut, og alt så ut for å roe seg. Men ettersom jeg hadde søkt NAV om barnebidrag, så stevnet hun meg i en barnefordelingssak. Dette var i perioden med kommunesammenslåinger, så saken ble derfor overført til barnevernet i den nye kommunen. Og om det hadde vært ille så langt, så ble nå alt nå enda verre.
«Den første barnevernstjenesten» hadde en åpen tilnærming med alternative hypoteser. De så forbi støyen min ekskone laget, og de så hvordan barna reagerte på samvær med meg og med henne. Det var åpenbart at de hadde det fantastisk hos meg, men at de ikke hadde det bra hos mor. «Den nye barnevernstjenesten» derimot, definerte det som en simpel krangel om samvær og bosted, at vi var «like gode» og kom med gjensidige beskyldninger. Da det etter hvert ble barnefordelingssak, så formidlet de sitt syn både i rapporter og til sakkyndige psykolog. Jeg på min side, som ikke kunne godta dette, ble omtalt som intens, pågående og vanskelig å veilede.
Barnefordelingssaken gikk likevel på mange måter min vei. Men det var åpenbart en uriktig dom, selv om jeg fikk fast bosted og hovedsamvær. Et av mine vitner, en ansatt ved Reform (Ressurssenter for menn), som jeg hadde hatt mange samtaler med, satte ord på hva dette handlet om. Og etter hans syn, så tydet alt på at dette var et eksempel på «omsnuing av vold». Dette er en strategi som kvinnelige voldsutøvere kan ty til, siden samfunnet tradisjonelt sett så på dem som offer når det kom til vold i nære relasjoner. Mannen på sin side hadde da rollen som voldsutøver. Det var derfor lett for en kvinne med onde hensikter å bruke denne strategien, om hun ønsket å bli kvitt barnefar ved hjelp av falske anklager.
Dom i saken sa at barna nå skulle ha samvær med mor fra onsdag til mandag. Og i tiden som nå kom, fikk barna på ny en adferdsendring som var svært bekymringsfull. Innen et halvt år var gått, så nektet de fullstendig å ha samvær med mor. De nektet å prate med henne på telefon, slettet henne fra kontaktlista på mobilen, tok ned bilder fra veggen, nektet meg og hverandre å si navnet hennes, løp til skogs når de så henne. «Det nye barnevernet» som overtok saken, ble også dømt for lovbrudd av Statsforvalteren etter en tilsynssak. For jeg klaget jo på deres saksbehandling. Men tregheten i systemet gjorde at barnevernets lovstridige saksbehandling var med på å danne et feil beslutningsgrunnlag for dommeren. Jeg er overbevist om at «status quo» hadde blitt oppretthold om «det første barnevernet» hadde fått fortsette som saksbehandlere. Det kan jeg hevde, for de vitnet for meg i retten.
Til tross for svært god dokumentasjon på psykisk vold og journaler som langt på vei beviste at hun brukte falske anklager både for å oppsøke krisesenteret og i stevningen, så har dette blitt bagatellisert og lagt til side. På den andre siden har mine forsøk på å dokumentere og forklare dette, særlig ovenfor «det nye barnevernet», bare bidratt til at de så på meg som brysom og at det styrket deres hypotese om at jeg kranglet med min eks. Noen alternativ hypotese hadde de aldri.
I skrivende stund har barnas mor stevnet meg på ny, siden barna nå har nektet enhver kontakt med henne. Deres samværs-vegring startet som nevnt umiddelbart etter at hun kom ut fra krisesenteret, men nå er de eldre og flinkere til å sette ord på hva de mener. Så dette er ikke en historie om foreldrefremmedgjøring, for jeg hadde ønsket at samvær med mor fungerte. Men når samværet viser seg å være skadelig for barna, må jeg jo også skjerme dem. Mellom de to barnefordelingssakene, har det også vært en rettslig prosess rundt det økonomiske. Hun hadde fullstendig urimelige krav, men hun vant ikke frem. I denne nye barnefordelingssaken, så har ny sakkyndig psykolog uttalt at hun umulig vil vinne frem i saken med sine krav. For henne handler det nå i stadig større grad om å redde stumpene. Likevel kjører hun på med full intensitet, og med den økonomiske belastningen det medfører. Og ungene på sin side tar bare stadig større avstand fra henne. Hun er svært risikovillig, og hun bruker det hun kan av tvang og makt for å få det hun har krav på. At hun må vinne barnas tillit gjennom kjærlig omsorg, har hun ikke forstått. Hun har også avslått å møte meg i konfliktrådet for å finne en forsonende og utenomrettslig løsning.
For meg er saken et eksempel på at omsnuing av vold er mulig, men også et eksempel på at kvinner fremdeles kan bruke institusjonene strategisk i barnefordelingssaker, og at det derfor kan kalles institusjonalisert vold. En slik hensynsløs person, som man må vokte seg vel for å kalle for psykopat, kan altså bruke falske anklager uten prosessrisiko. Det verste som kan skje, i hennes øyne, er at hun ikke vinne frem. Og som jeg har erfart, så avfeies ikke hennes narrativ. Det blir aldri stilt spørsmål ved om hennes fremgangsmåte og falske anklager kan tyde på personlighetsforstyrrelse.
Jeg som mann hadde ikke kunnet bruke samme strategi. Når jeg forhåpentligvis til slutt vinner frem, så har jeg brukt mange hundre tusen kroner, er utslitt og vært sykemeldt. Alt sammen fordi en utspekulert kvinnelig motpart kan gjøre slik helt uten risiko.