Av Ivar Bu Larssen, skribent i Mannsforum nettavis
Debattinnlegg formidler ikke MannsForum eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger
De siste årene har samfunnet våknet til erkjennelsen av at det er store prestasjonsforskjeller mellom jenter og gutter i skolen, og at dette forplanter seg videre i forhold til utdanningsløp og jobbmuligheter. Blant dem som har rettet fokuset mot dette er direktør ved folkehelseinstituttet, Camilla Stoltenberg.
Men ikke alle vil ta denne erkjennelsen innover seg, blant kjønnsforskere og andre som forsker på barn og ungdom finnes det en betydelig motstand mot å innrømme, og se betydningen av at gutter gjør det systematisk dårligere enn jenter i skolen.
I en artikkel på forskning.no hevder Åse Kari Hansen Wagner, Kjersti Lundetræ og Dieuwerten Braak fra Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger (UiS) at “Guttediskusjonen i skolen er et blindspor,” og at det er en myte at det finnes et globalt “gutteproblem” når det gjelder utdanning og akademiske prestasjoner.
I stedet for å fokusere på gutters svake prestasjoner i skolen, vil disse forskerne fokusere på “det som er viktig for alle barn”, at “Gutter og jenter, kvinner og menn har… mye mer til felles enn det som skiller dem.”
At det er en stor overlapp mellom jenter og gutter, kvinner og menn, er selvsagt, en trenger ikke å være akademiker for å forstå dette. Men dette handler ikke om det store flertallet av jenter og gutter klarer seg greit gjennom skolegangen. Problemet er hvorfor det er så mange flere gutter blant dem som faller utenom og får problemer i skolen.
Forskerne på Lesesenteret går så lang som å advare mot å fokusere på at gutter gjør det dårligere i skolen, da de hevder fokuset på kjønn er et feilspor og en uheldig stereotypi, som står i veien for viktigere problemstillinger.
Heldigvis får disse passet påskrevet av forskere ved folkehelseinstituttet. I et svarinnlegg på forskersonen.no, signert av forskerne Fartein Ask Torvik, Martin Flatø og direktør, Camilla Stoltenberg, blir det tilbakevist at “gutteproblemet” i skolen er en myte. De skriver tvert imot at “det bør vekke bekymring at gutter gjør det dårligere enn jenter i skolen.”
Forskerne ved folkehelseinstituttet slår fast det deres kollegaer ved UiS ikke vil erkjenne, at gutter i den norske skolen gjør det vesentlig dårligere enn jenter. Dette belegges blant annet med PISA-undersøkelsen fra 2018, som viser at det blant femtenåringer er dobbelt så mange gutter i forhold til jenter som leser på et lavt nivå.
Blant de 10% som gjør det dårligst ligger guttene hele to år etter jentene i leseferdigheter. Dette samsvarer også med at hele 30% av guttene ikke fullføre videregående skolegang, og at 60% av de som tar høyere utdanning er jenter. At dette ikke er bagateller, men tvert imot har store konsekvenser når det gjelder både arbeid, økonomi og livsløp, burde være åpenbart.
Det påpekes også hvordan forskerne ved UiS er selektive i hvordan de legger frem
forskningsresultater og ensidig vektlegger tall som synes å bekrefte tesen om at det ikke er nevneverdige forskjeller mellom gutter og jenter.
I motsetning til UiS-forskernes advarsel mot å fokusere på kjønnsforskjeller i skolen,
advarer folkehelseinstituttet mot en farlig generaliseringen, som dekker over gutters
problemer i skolen, ved å snakke om menns makt og lønnsgapet mellom kjønnene.
“Det hjelper ikke gutter som gjør det dårlig i skolen at det finnes andre menn som tjener mye og har mye makt. Å bruke noen menns inntekt og makt som argument for å si at helt andre gutter ikke har det vanskelig i dagens skole er ikke bare et blindspor, men en farlig generalisering. Den kan gjøre det vanskeligere å bringe fram kunnskap som kan hjelpe gutter og jenter som ikke behersker lesing.”
Det er tankevekkende at forskere som har barns leseferdigheter som sitt felt, har så store lesevansker når det gjelder å forholde seg til forskningsresultater som viser at gutter ligger etter jenter når det gjelder leseferdigheter.
Spørsmålet er hva som er årsaken til denne bagatelliseringen av “gutteproblemet i skolen”? I en videre forstand bør det også stilles spørsmål ved motstanden i akademia i forhold til å erkjenne utfordringer og problemer som i større grad rammer gutter og menn, enn jenter og kvinner? Dette handler ikke om bagateller eller nyanseforskjeller, men er et systematisk trekk ved forskning som gjelder kjønn, enten det er i skolen eller andre områder av samfunnet.
Kontrasten er påfallende sett i forhold til hvordan kjønnsforskningen systematisk jobber for å avdekke en hver ulikhet som der jenter og kvinner kommer dårligere ut enn gutter og menn. Det er vanskelig å se andre årsaker enn den ideologiske overbygningen som styrer både hva det forskes på og hvordan forskningsresultatene blir tolket.
Å lese forskning som dreier seg om kjønn er som å gå på en restaurant der det bare serveres den samme smakløse lapskausen, der ingrediensene er tradisjonelle kjønnsrollemønstre, ulike forventninger til jenter og gutter, menns makt, lønnsgapet og patriarkalsk kvinneundertrykking. Drøvtyggingen av slike formuleringer gjør det vanskelig å fordøye forskningsresultat som motstrider det grunnleggende narrativet om menns makt og kvinners avmakt.
Det er bekymringsfullt, men ikke særlig overraskende at et dogmatisk feministisk narrativ er dominerende ikke bare innenfor kjønnsforskningen men også generelt i akademia. Spørsmålet er hvorfor fellesskapet skal finansiere forskning som bagatelliserer og dekker over alvorlige samfunnsproblem.